Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Boktips voksne

Gideon Smith and the mechanical girl

Dette er første bok i David Barnetts nye Steampunk-bokserie. Boken er satt i et alternativt nittende århundre, hvor London er senteret av et stort britisk imperium og luftskip fyller himmelen. Dronning Victoria regjerer over mesteparten av den kjente verden, inkludert den Amerikanske Østkysten.

I boken følger vi Gideon Smith, som bor i en liten fiskerlandsby ved Yorkshire-kysten. Gideon drømmer om eventyr, og er en ivrig følger av eventyrene til Kaptein Lucian Trigger som er et fast innlegg i favoritt bladet hans.

Når Gideons far forsvinner på havet under mystiske omstendigheter bestemmer Gideon seg for å oppsøke Kaptein Trigger for å få hjelp med å oppklare mysteriet rundt forsvinningen.

Boken skrevet på engelsk og er ikke enda oversatt til norsk, men ikke la dette hindre deg fra å lese denne boken. Boken tar for seg flere mytiske skapninger, blant annet Bram Stokers Dracula. Barnett har til og med oppkalt en av figurene sine etter Bram Stoker. Boken er full av humor, og den tar deg med på en fantastisk reise gjennom denne steampunk verdenen og Gideons møte med de mytiske skapningene som viser seg å være mer enn historier.

Del på facebook
Edle Catharina Norman:

Norges spiselige planter og bær

Norges spiselige planter og bær

Også 2016 er udnævnt til kålmøl-år. Store skyer af kålmøl blæste ind fra Russland og det baltiske stater i den tidlige vår og gik straks i gang med at spise af mine kålplanter, blomsterkarse, rucola og hvad de nu ellers kunne få fat på.

Heldigvis kunne jeg så slå op i «Norges spiselige bær og planter» og læse, at capsella bursa-pastoris, på norsk gjetertaske, er spiselig. Unge blade er mildt kålagtige, ældre er mer peberagtige i smage: Et perfekt alternativ til rucola.

Det er nemlig ikke kun løvetand, nelde og skvallerkål som kan spises: bogen rummer op mod 80 urter plus bær, lyng og træer. I alt over 100 vækster, som vokser fra fjord til fjell i Norge.

Så næste gang du skal på bærtur skal du nok tage urtekurven med.

Der er ikke opskrifter i bogen men en god liste til «videre lesing» bag i bogen.

At tænke sig, at man har adgang til de samme råvarer som Michelin-restauranterne. Noma bruger ramsløg, gullstjerne, rogn og ganske mange andre planter, som er tilgængelige for de fleste nordmænd.

Valmue og humleskud er ikke kommet med i bogen og der er sikkert mange andre, men bogen er under alle omstændigheder et godt sted at starte, hvis man vil prøve noget nyt (og nedbringe mængden af ugress)

Del på facebook
Tartt, Donna:

Stillitsen

Stillitsen av Donna Tartt

Donna Tartt er en amerikansk forfatter født i 1963. I Stillitsen (engelsk tittel: The Goldfinch) skriver hun om 13 år gamle Theo som bor alene sammen med sin mor. Vi følger Theo over en periode på 15 år. Theo elsker sin mor og er lykkelig med det livet de har. Faren er forsvunnet med et nytt damemenneske et år tidligere. Faren er like likeglad og hensynsløs overfor sønnen som han var overfor moren, og er fraværende i sønnens liv helt til tragedien inntreffer. Theos mor blir drept i et terrorangrep når hun og Theo er inne på en kunstutstilling. Theo overlever og i kaoset etter angrepet tar han med seg et lite maleri som viser seg å være svært verdifullt. Dette bildet følger ham gjennom boken, han må holde det skjult for de rundt seg, men av en eller annen grunn bruker han mye energi på å gjemme og ta vare på maleriet.

Vi følger Theo i årene etter tapet av moren. Han er alene, ensom og livredd for å havne hos faren eller farmoren, og savner og sørger over sitt gamle liv. Han blir etter hvert tatt hånd om og får flere hjem i årene som følger. Vi blir kjent med den merkelige rikmannsfamilien til en av hans klassekamerater, en gammel antikvitets-handler som blir en kjær og trygg figur i Theos liv, hans alkoholiserte og manipulerende far, et løvetannbarn som blir hans beste venn når han må bo i Las Vegas hos faren og flere andre figurer. Theo er ikke noe perfekt menneske, han gjør dumme ting som de fleste av oss. Men det er heller ikke vanskelig å forstå ham.

Fra baksideteksten på boken:  
«The Goldfinch er en sjeldenhet som bare kommer et par ganger hvert tiår.» Stephen King, New York Times Book Review.  «En roman som konsentrerer Tartts oppsiktsvekkende fortellerevner i et henførende hele som minner leseren på hvilken altoppslukende glede det kan være å lese hele natten.» New York Times

Donna Tartt skriver meget godt, boken er på 840 sider, og det er helt greit. Det er en sjelden godteripose av en bok, med personskildringene, beskrivelsene av stedene og stemningene. Boken fikk Pullitzerprisen i 2014 for denne boken, noe som er vel fortjent. Anbefales på det sterkeste. Skal du lese bare en bok i år, les denne - langsomt.

Del på facebook
Den hemmelige dagboken til Hendrik Groen, 83 1/4 år

Likte du Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant og En mann ved navn Ove? Da vil nok dagboken til en litt rampete mann ved navn Hendrik Groen falle i smak.

Forfatteren er nederlandsk, og dag for dag skildres livet på et hollandsk gamlehjem, slik det fortoner seg for Hendrik. Han steller i stand litt hodebry for bestyrerinnen, som for eksempel når hun må etterforske massiv fiskedød i lobby-akvariet. Den skyldige er Hendrik Groen. Han måtte kvitte seg med noe tørr fyrstekake han hadde blitt servert, og hadde jo ikke tenkt på at sånt ikke var god fiskeføde.

Den norske tittelen henviser til boken Hemmelig dagbok for Adrian Mole, 13 3/4 år fra 1986. Og mens Moles hodebry stort sett er preget av pubertale problemer, er det alderdom og forfall som preger livet til vår venn på gamlehjemmet:«Ledd viser tegn til sjenerende slitasje, prostataen står ikke til å redde, lungene er godt innrøykt og kjører for halv maskin, hjertet er dårlig. Jeg har flaks med hodet, som er så klart at jeg kan oppleve forfallet fullt bevisst.»

Samtidig er det nok av satiriske spark i baken til nederlandsk eldreomsorg og til samfunnet generelt.

Er du på jakt etter en lett og underholdende roman til sommerferien, eller om du selv er litt smårampete og aldrende, er dette et godt valg!

Del på facebook
Melding til alle reisende

Jeg hadde ikke lest noe av Liv Køltzow tidligere da jeg begynte på denne boka. Liv Køltzow var en profilert og anerkjent «kvinnesaks-forfatter» på 1970- og 80-tallet, men siden begynnelsen av 2000-tallet har det vært ganske stille fra henne. Før det sist høst plutselig kom en ny roman, den første på 13 år. Den ble anmeldt i alle de største avisene, og i april ble Køltzow tildelt Gyldendalprisen for sitt «særlig eminente forfatterskap».

Så da tok jeg med meg denne nye romanen, «Melding til alle reisende», som handler om en kvinnelig forfatter som får Parkinsons sykdom. Tittelen henspiller på den opplevelsen, når man sitter på toget og det kommer melding over høyttaleren at toget må snu på grunn av en teknisk feil, og reisen tar en vending man ikke hadde forutsett. Det går fortsatt framover, men på en annen måte enn før, slik livet preges når man får en livsendrende sykdom. Her er det nok sterke selvbiografiske trekk, siden grunnen til det lange oppholdet i utgivelser fra Køltzow er at hun i 2002 fikk diagnosen Parkinson.

Hovedpersonen er den middelaldrende forfatteren Kaja Baumgarten. Hun har en relativt vellykket forfatterkarriere bak seg, og et litt mislykket ekteskap. Arkitektmannen David er distansert og kald, og klarer ikke å ta Kajas alvorlige diagnose innover seg, han virker bare å bli irritert. Første del av boka er tilbakeblikk på Kajas liv, fra hun som ung jente fra et borgerlig miljø velger å ikke satse på musikken, men derimot litteraturen. Denne delen av boka er som en typisk kunstnerroman, der vi blant annet får være med Kaja til Italia, der hun skriver under pinjetrærne og drikker vin og har dype samtaler med kunstnervenner på cafeer om kveldene. Samtidig som hun etter hvert sliter mer og mer med Parkinson-plagene, stivhet, ufrivillige bevegelser, all slags komplikasjoner og bivirkninger rundt utprøving av forskjellige medisiner. Hun må kjempe for det som er livet hennes, å skape litteratur, og det gjør hun med hele seg. Kaja er ikke en figur som lar seg overvelde av en tung diagnose, hun står på, insisterer på at det fremdeles skal være et liv verdt å leve der framme.

Etter hvert innser hun at det lite givende ekteskapet ikke lar seg redde, og hiver seg ut i en romanse med trailersjåføren Vegard. Han er nærmest hennes rake motsetning, en rufsete fyr fra folkedypet, notorisk blakk og med en dame gående på gress i annenhver flatbygd på indre Østlandet . Et skikkelig mannfolk altså, en forfriskende avveksling fra den nevrotiske og kjølige David. Og i Vegards ganske fargerike erfaringsbakgrunn finner Kaja dessuten masse ny inspirasjon til boka som har gått litt i stå etter som sykdommen har påvirket arbeidsevnen hennes.

Man kunne kanskje frykte at en roman om en middelaldrende forfatter med Parkinson kunne bli litt traurig og trist, preget av de store vanskene det må innebære for et menneske å få en slik sykdom. Men tvert i mot, jeg synes romanen er både lettlest og underholdende, og med passelige doser livsvisdom av ymse slag.

Del på facebook
Please kill me : den usensurerte historien om punk

For mange år siden kørte jeg fra San Francisco sydover langs kysten med en af mine gode amerikanske venner. Vi standsede på et særligt smukt sted og gik en tur og John sagde: ”Det var her, jeg første gang prøvede Angel Dust.”

Da jeg læste ”Please kill me” havde jeg lidt det samme oplevelse. Jo, jeg har hørt om punk-miljøet og hvad der foregik der men det er først med denne bog at jeg fik et dypdyk. Folk brugte faktisk narkotika og opførte sig UNDERLIGT!

Der er selvfølgelig meget name dropping i bogen og den er også 20 år gammel, men det er også en glimrende tilbundsgående historisk gennemgang. (Først udkommet på engelsk i 1996, oversat til norsk 2015)

Punken er ikke død – it just smells funny (som Zappa sagde om jazzen). Det er måske mere korrekt at sige, at den ikke lugter længere. Den har sat andre strømninger i gang, og den har selv udviklet og delt sig. Dele af den er endda blevet mainstream.

Under alle omstændigheder får man et glimrende indtryk af hvordan det var dengang det hele startede med Lou, Nico, Iggy, Sex Pistols og så videre.

Og heldigvis er der et navneregister til sidst i bogen.

Del på facebook
Emily St.John Mandel:

Fordi overlevelse ikke er nok

Fordi overlevelse ikke er nok

Enten du går rundt og lurer på hvordan verden ville sett ut etter en pandemi eller ikke, vil jeg anbefale romanen Fordi overlevelse ikke er nok av Emily St.John Mandel.

Det har gått 20 år etter influensaen som tok livet av omtrent 90 % av jordens befolkning. I tiden etter influensaen og sjokket etter sivilisasjonens sammenbrudd slo folk seg ned der de kunne, flokket seg sammen for sikkerhets skyld på kaféer, restauranter, moteller etc.

Kirsten er en av de overlevende. Hun er nå medlem av Den omreisende symfoni, en gruppe som reiser rundt til små bosettinger av overlevende i Canada. Gruppen består av skuespillere og musikere som setter opp stykker av Shakespeare og framfører musikk fra før sammenbruddet. En dag kommer de til det lille stedet St. Deborah by the Water. Der skal de møte venner som tidligere var en del av symfonien, men i stedet møter de på en religiøs sekt som ledes av en voldelig profet.

Foruten Kirsten er det noen sentrale personer som vi følger i tida før, under og noen etter pandemien.

Høres dette dystert ut? Jeg opplevde ikke boka som dyster. Dette er en roman hvor alt henger sammen med alt, hvor hendelser og personer griper inn i hverandre, og så lenge det finnes mennesker er det håp. Den er fascinerende, godt skrevet, og gjorde sterkt inntrykk på meg. 

Del på facebook
Jean-Paul Didierlaurent:

Høytleseren på 06.27-toget

Bokomslag Høytleseren på 06.27-toget

"Toget bremset høylytt før det stanset helt ved perrongen. Guylain rev seg løs fra streken og gikk opp på stigtrinnet. Det smale klappsetet til høyre for døren ventet på ham. Han foretrakk det harde, oransjesetet på hengsler fremfor en myk benk. Med tiden var klappsetet blitt en del av ritualet. Det var nærmest symbolsk å slå ned setet, og det beroliget ham. Mens vognene satte seg i bevegelse, tok han dokumentomslaget av papp ut av dokumentmappen i skinn som han alltid hadde med seg. Han åpnet det, og ut fra to babyrosa trekkpapir trakk han den første siden frem fra glemselen" 

Slik starter kapittel 2 i den merkeligste, og beste, boken jeg har lest hittil i år! 

Hver morgen klokken 06.27 sitter Guylain på klappsetet og leser høyt for sine medpassasjerer.  Han trekker stadig nye sider ut av dokumentmappen, og når toget når endestasjonen kan han ha lest fra dusinet av gjenopplivede sider. Sider helt uten sammenheng. Tekster som er både skjønnlitterære og faglige. Ord som rører ved noe i medpassasjerene. De forlater vognen med noe som kan minne om både tristhet og skuffelse. Noen hvisker takk før de forsvinner ut på perrongen. Før Guylain får forklart dem at han ikke gjør dette for deres del, men for sin egen. Og de leste sidene blir liggende igjen på toget, trygt mellomsitteplaten og ryggen på klappsetet. 

Boksidene har Guylain reddet fra "Tingen", maskinens som tygger, maler og spytter ut tusenvis av makulerte bøker. Maler dem til grøt , som skal bli til nytt papir, nye bøker med nye ord. En annens ord. Hver kveld sniker han med seg sider som har unnsluppet monsteret, selv om han vet at lederen ville blitt rasende hvis han fikk vite det. Og hver morgen gir han disse boksidene nytt liv, ved å lese høyt på 06.27-toget. 

Men en dag faller det en minnepinne ned fra klappsetet når Guylain skal sette seg ned. Hele dagen ligger den i lommen hans og distraherer ham. Og vel hjemme fra jobb må gullfisken Rouget de Lisle pent stå over middagen, for det eneste som står i hodet på dens eier er å få sjekket hva som ligger på minnepinnen. En enslig mappe lyser mot Guylain. Han dobbeltklikker spent. Og 72 dokumenter åpenbarer seg. Han klikke spent på det første, og fra første sekund blir han bergtatt av både tekst og tekstens opphavskvinne. Julie!  

Og fra da av er det bare Julie som opptar ham. Han leser tekstene hennes høyt kl. 06.27, og han reiser rundt i byen på leting etter henne som opptar tankene hans. Og vi blir med! 

Nydelig språk og karakterer som du blir både glad i og irritert på. På baksiden av boken står det: " en hjertevarm hyllest til kjærligheten, litteraturen og livets små gleder", og jeg er helt enig. Les den! 

Del på facebook
Homer Hickam:

Med Albert i baksetet

Med Albert i baksetet

En nesten sann historie om en mann, hans kone og hennes alligator.

Den amerikanske forfatteren Homer Hickam skriver en delvis sann, delvis usann historie om sine foreldres reise fra West Virginia til Florida. Målet er at morens alligator, som heter Albert, skal få komme hjem. Resultatet er en svært morsom og underholdende røverroman om kjærlighet, eventyr og USA under depresjonen på 30-tallet.

I bokens introduksjon skriver forfatteren at han fikk høre bruddstykker av historien om alligatoren Albert, foreldrenes reise og hvordan de ble sammen, gjennom oppveksten sin. Både moren (Elsie Hickam) og faren (Homer Hickam den eldre) vokste opp i den lille kullgraverbyen Coalwood i West Virginia. Elsie dro til Florida og forelsket seg i både skuespilleren Buddy Ebsen og det glamorøse livet.

Da forholdet ble over dro hun tilbake og giftet seg med gruvearbeideren Homer, men hun lengtet alltid tilbake til Florida og sin tapte flamme. Buddy sender Elsie alligatorungen Albert i gave og Elsie elsker Albert som om den var hennes eget barn. Dessverre er ikke Homer så begeistret for dyret og etter at Albert biter av han buksa (Elsie mener han bare ville leke) så stiller Homer et ultimatum. Meg eller alligatoren. Elsie bestemmer seg for at Albert må få lov til å dra hjem til Florida og det blir starten på den eventyrlige reisen.

Hickam (forfatteren) blander fakta og fiksjon i sin beskrivelse av den begivenhetsrike reisen. Paret (og Albert) opplever bankran, arbeideropprør, både Homer og Albert spiller baseball, de møter kjente forfattere og er med på biljakt og mye, mye annet. Sånn sett er det en odysse hvor fokuset hele tiden er på forholdet mellom Elsie og Homer. Boken er morsom på en tørrvittig måte uten at det dominerer fortellingen. Anbefales.

Del på facebook
James Salter:

Alt som er

Alt som er

James Salter er ein kjent amerikansk forfattar som har vore ganske så ukjent for meg heilt fram til det siste. Kanskje ikkje så rart, i og med at den første omsetjinga til norsk først kom i 2013. Tre bøker har kome etter kvart, romanen Lysår(2013), novellesamlinga «Er du her ennå?»(2014) og romanen «Alt som er»(2015).

I byrjinga av boka møter vi hovudpersonen Philip Bowman som soldat om bord i eit amerikansk krigsskip i Stillehavet på slutten av andre verdskrigen. Etter at krigen er over fylgjer vi hovudpersonen si livsreise gjennom 40 år. Han byrjar å studere ved Harvard og endar opp i New York. Litt tilfeldig hamnar han i forlagsbransjen, stig i gradene og vert etter kvart ein renommert forleggar. Han lever det glade etterkrigsliv, møter kjærleiken og giftar seg. Ekteskapet varer ikkje så lenge, men damer er det nok av og nye lidenskapelege forhold vert etablert.  50-, 60- og 70-åra passerer revy og miljøet og stemninga i boka vekkjer atterklang hos oss. Vi kjenner det igjen frå filmar og tv-seriar som vi har sett, t.d. for alle oss som elskar «Mad Men».

Som lesar både likar og mislikar eg hovudpersonen Philip Bowman. Eg vert irritert over vala han gjer, synest han kan vere både ufordrageleg og svikefull, men samstundes både sjarmerande og reflektert. Litt synd på han er det også...

Ei medrivande handling kombinert med eit godt språk i ein slentrande, ledig stil gjorde denne boka til ei flott lesaroppleving for meg. Eg må verkeleg kreditere Merete Alfsen for ypparleg arbeid med omsetjinga. 

Eg kan også varmt anbefale dei to andre bøkene til Salter som er komne på norsk, og så vonar eg verkeleg at fleire bøker av forfattaren vert omsett til norsk i åra som kjem.

Del på facebook

Opningstider 

Måndag 9-15.30  
Tysdag 14-19  
Onsdag 9-15.30  
Torsdag 14-19   
Fredag 9-15.30  

Kontakt

Tlf.: 71 17 15 72
Epost: biblioteket@aukra.kommune.no

Vi blir inspirert av