Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Boktips voksne

Ian McEwan:

Barneloven

Barneloven

Ian McEwan  har eit stort og spennande forfattarskap . Han blir mykje lest.

Den nye boka hans frå 2015 med tittelen «Barneloven» Originaltittel: «The childrens act» kan gjerne anbefalast! I romanen møter vi høgsterettsdommar Fiona Maye som arbeider for familieretten i London. Ho er ein dyktig og engasjert jurist som arbeider med krevjande saker.

I jobben blir Fiona konfrontert med ein kreftsjuk  17åring. Møte med Adam er viktig i boka. Privat har ho vore lukkeleg gift med same mann. Men som kjent blir det ikkje romanar av lukke som varer..Mannen flyttar ut. Det handlar her om utruskap. Korleis skal det gå på jobben og korleis skal det gå med ekteskapet for  Fiona?

McEWan har skrive bøker som har vore meir velskrivne f.eks «Lørdag» og «Om forlatelse», likevel - «Barnelovene» er ei engasjerande og god bok synes eg!!

Del på facebook
Geir Lippestad:

Det vi kan stå for

Det vi kan stå for

Den 23. juli 2011 blir Geir Lippestad oppringt av politiet og spurt om han kan tenke seg å være forsvarer for Anders Bering Breivik.  Dette er dagen etter at Breivik har sprengt en bombe i regjeringskvartalet i Oslo, og tatt livet av en rekke ungdommer på Utøya.  Geir Lippestads første tanke var NEI. 

Det er kona, Signe, som får ham på andre tanker.  Hun jobber som sykepleier, og sier at ingen i helsevesenet spør hva en såret person har gjort når vedkommende blir brakt inn til sykehuset.  Hun lurer på om ikke det er slik i rettsvesenet også, at alle har krav på en forsvarer? Geir Lippestad må gi kona rett i det. 

I boka forteller Geir Lippestad om rettsprosessen mot Anders Bering Breivik, og hvordan Lippestad som forsvarer kan og vil gjøre sin jobb fordi den er tuftet på de grunnleggende norske demokratiske verdier. 

Del på facebook
Kristine Lindhøy:

Organhøsteren

Bokomslag "Organhøsteren"

Kristine Lindhøy har tidligere gitt ut «Sidespor», hvor hun som mor forteller om hverdagen med to barn med spesielle behov. Og sett i sammenheng med denne boken er kanskje ikke temaet i krimdebuten «Organhøsteren» helt tilfeldig valgt?

Stikkord for «Organhøsteren» er barn, alvorlig sykdom, organtransplantasjon og kidnapping.
En alvorlig syk, og lungetransplantert, seksåring forsvinner sporløst fra lekeplassen. En ukes tid senere forsvinner nok et organtransplantert barn. Sande lensmannskontor har få spor å gå etter, og det blir en kamp mot klokka. Begge barna er avhengige av medisiner for å hindre at kroppen støter fra seg de nye organene. Og etter hvert forsvinner flere organbarn i Østlandsområdet, saken blir for stor for det lokale lensmannskontoret, og Kripos kobles inn.

Hvem kidnapper små syke organtransplanterte barn, og hvorfor?

Man skjønner fort at forfatteren vet hva det vil si å ha et alvorlig sykt barn, det er troverdig når vanskelige følelser blir beskrevet. Man kjenner formelig desperasjonen til foreldrene. Men til å begynne med i boken tar jeg meg selv i å synes at forfatteren bruker for mange ord, at hun beskriver for godt og for mye. Trenger vi egentlig å vite så mange detaljer fra etterforskernes privatlivsom det vi faktisk får? Men etter hvert som jeg kommer utover i boken skjønner jeg mer og mer at man har behov for å vite hvem det er som skal finne disse barna. Det er greit å vite at etterforskerne selv har ballast som gjør dem til de menneskene de er, og som gjør dem skikket til den jobben de skal gjøre.

Handlingen er intens, og fullspekket med faktaopplysninger. Og så langt jeg kan bedømme så er opplysningene riktige. Jeg tror på det som er skrevet. Innimellom glemmer jeg nesten at jeg leser en krim, men jeg blir fort hentet inn igjen av dyktige politifolk og forfatteren. Kristine Lindhøy har klart å formidle hvordan det må føles når barnet ditt blir borte. Det er hjerterått og vondt, og jeg måtte lese den i små porsjoner. Anbefales!

Del på facebook
Prosten og hans forunderlige tjener

Handlingen foregår i en liten finsk bygd der vi blir kjent med prosten Oskari Huuskonen, som fyller 50 år. Sognebarna vil gi ham et lite pek på bursdagen, og gaven blir en morløs bjørnunge. Det må sies at prosten er kjent for å holde tordentaler i kirka, han har hatt flere elskerinner og nå begynner han å tvile på sin tro. Så viser det seg at prosten blir glad i bjørnen og lærer ham opp, etterhvert kan bjørnen både servere, vaske og til og med stryke klær. Når vinteren kommer, vil prosten forske på bjørnens vintersøvn og kommer i kontakt med forskeren Sonja. Enden på visa blir at de bygger et bjørnehi som utstyres med all slags utstyr, og både prosten og Sonja skal overvintre i hiet. Prosten tar bare noen avstikkere fra hiet når han skal skrive og holde prekener. Kona, den 49-årige lektoren, er slett ikke begeistret for bjørnen og det nære forholdet mellom bjørneforskeren og prosten. Det ender med at Huuskonen får avskjed fra både biskopen og kona. Det eneste han har igjen etter mange års ekteskap er en gammel bil og bjørnungen. De to setter ut på en reise med båt og farter Europa rundt.

Godtar man det som skjer i dette universet, så byr boka på mange morsomme episoder. Jeg anbefaler boka for dere som liker finsk humor.

Del på facebook
Frode Grytten:

Vente på fuglen

Bokomslag Vente på fuglen

Med 140 teikn pr. novelle tek Grytten oss med på ei reise gjennom livet. Boka er eit resultat av Twitterprosjektet til forfattaren, som gjekk ut på å skrive ultrakort om dei store tinga i livet. Boka inneheld eit utval av dei beste novellene frå prosjektet. 

Ein dag i livet til nyttårsbarn (22 timar): 
Skrike. Sove.Ete. Sove. NRK. Sove.NTB. 
Ete. Sove. TV2. Drite. Bade. Skrike. 
Sove. Ete. Sove. 

Så enkelt startar det, ikkje veldig poetisk, men det innheld akkurat det første linja lover. Boka held fram med barnet som veks til og blir ein tenåring med turbulente tenåringstankar: 

Face. Twitter. Skype. Mail. Chat. Blogg. 
iPhone. Gowalla. Google+. Og ikkje eitt 
einaste jækla ord frå verdas 
kleinaste kjæraste (15). 

Frå tenåringens svart/kvit-verd beveger vi oss inn i den vaksne verda, krydra med beisk humor og skråblikk på samfunnet vi lever i:  

Høgre-mann (35) står opp, fiksar frukost, 
sjekkar blodsukker, pussar tenner, oljar 
føter, skyl tarm, tar på blådress og går ut i 
tiggarfri by. 

Innimellom får vi, befriande nok, både halvdårlege vitsar og velbrukte ordspel, men desse er med på å gjere boka til det ho er. Lesbar! 

Rekneskapsførar (40) føler at han har 
noko uoppgjort med heile verda. Etter 
kvart viser det seg at han også har noko 
uoppgjort med Økokrim. 

Kjærleik har ein stor plass i boka og eg synest at novellene med ny kjærleik i halvgamle hjarte er  særs fine: 

Einaste ledige plass for kvinne (44) er ved 
bordet der mann (45) sit. Lenge før kaffi og 
dessert, er dei blitt jente (16) og gut (17). 

Alderdomen har og fått ein romsleg plass, både det å bli godt vaksen, å bli pensjonist og det å bli aleine er vakkert ordsett. Kanskje treff desse novellene hjartet på ein spesiell måte når ein sjølv er over midtvegs i livet?  

Språket i enkelt av novellene kan virke litt enkelt, og ordforrådet står innimellom ikkje heilt i stil med det Grytten brukar å levere i bøkene sine. Men, når du har 140 teikn til rådighet så må det nødvendigvis bli slik. Og det gjer ikkje boka sett under eitt dårleg, det berre beviser at forfattaren er ein ordsmed av rang! 

Alle gode ting har ein ende seiest det, og slik er det og med denne boka. Og Frode Grytten avsluttar slik: 

Han starta med to tomme hender. På det 
meste hadde han 350 hender i arbeid. No 
ligg han her, fullstendig avhengig av 
andres hender. 

Del på facebook
Svøm med dem som drukner

Edvard på 23 år er hovudpersonen i den siste boka til Lars Mytting. Han er foreldrelaus og veks opp hos bestefaren på eit småbruk i Gudbrandsdalen. Foreldra hans omkom i ein gasseksplosjon i ein skog i Frankrike då han var liten gut. Edvard kjenner til at han sjølv forsvann i nokre dagar rett etter ulykka, men at han seinare dukka opp tilsynelatande uskadd på ein politistasjon ein annan stad i Frankrike. Når bestefaren dør, prøver Edvard å finne ut av mysteriet om kva som eigentleg skjedde med han og foreldra den gongen for 20 år sidan. Han legg ut på ei reise til Shetland for å finne spor etter bestefaren sin bror, Einar og vidare går ferda til Frankrike, både for å finne ut om bakgrunnen til si franskfødde mor og for å finne tilbake til staden der ulykka skjedde.

Forfattaren er ein god og truverdig forteljar som fortel om hemmelege familiehistorier, dramatiske dødsfall, søking etter det å høyre til og sjølvsagt kjærleiken. Vi vert riven med og følgjer han på ferda frå innlandet i Norge over til det vindfulle Shetland og til slagmarkene i Frankrike.

Dette er ei bok som på mange måtar er ganske ulik dei andre bøkene til Lars Mytting. Men vi kjenner likevel igjen somme trekk, m.a. den treffande skildringa av bygdemiljøet i Gudbrandsdalen frå «Hestekrefter» og fascinasjonen for tre i frå «Hel ved».

Eg likte godt denne romanen, kosa meg verkeleg!  Boka er godt skriven, spennande og av det slaget som er vanskeleg å legge frå seg.

Del på facebook
Vaddey Ratner:

I skyggen av banyantreet

I skyggen av banyantreet

Kvifor lese ei bok om menneske som blir offer for ekstremisme og pervers idealisme? Kanskje fordi denne romanen gir innsikt i noko meir. I usikkerheita blir vi vitne til lojalitet og omsorg. I fortvilinga finn vi solidaritet. I angsten møter vi trøyst og refleksjon henta frå forfedrane sin livsvisdom. Alt blir skildra gjennom blikket til 7-åringen Raami, i overkant reflektert i høve til alderen, men det blir kanskje slik når forfattaren skriv ei sjølvopplevd historie i ettertid. Ho skriv med kjærleik til landet sitt og for å heidre far sin.

Historia er gripande, men usentimental, skrive i eit til dels poetisk språk. Låg der nokon gang ei positiv idealistisk drivkraft bak Røde Khmer og Pol Pot sine herjingar i Kambodsja på 70-talet? Vi kan spørje, men utan fordøming og moralisme tek forfattaren oss med inn i den verkelegheita som utspant seg. Innbyggarane blei tvangsflytta frå byane og ut på landet for å realisere til dels meiningslause landbruksprosjekt. Vi blir vitne til eit folkemord der dei utdanna og intellektuelle blei ein trussel for samfunnet og nesten utrydda. Privat eigarskap, også til mat, gaflar og skeier, var ein trussel for fellesskapen.

Romanen er vel verdt å lese, ikkje først og fremst for å gremme oss over ekstremisme, men for å få del i overlevingsmekanismene som ligg i vilje, håp og familieband.

Del på facebook
Aksel Fugelli:

Per : glimt av min far

Per : glimt av min far

Vi kommer tett på Per Fugelli i denne biografiske "lovestoryen", som den biograferte selv omtaler boken, som hans sønn, Aksel Fugelli har skrevet om sin far. Det er et vakker og nyansert bilde av mennesket Per Fugelli, som tegnes av sønnen, men av og til slår det sprekker og vi fornemmer noe motsetningsfylt mellom de to.

Boken har innholdsfortegnelse og er inndelt i tre deler med en del bilder fra familiens album. Vi får et innblikk i Per Fugellis oppvekst, studietid og hans rolle som far og ektemann. Vi stifter også bekjentskap med sosialmedisineren og professoren, en lege som de fleste i Norge har et forhold til gjennom media, som rikssynser og samfunnsrefser. Boken er lagt opp som en dialog mellom far og sønn og den er befriende fri for jåleri. Den kan til tider være rå og brutal i sin form etter å komme inn til kjernen i mennesket Per. Per Fugelli selv kaller arbeidet med boka, et eksperiment og han synes innimellom at sønnen går litt langt i sine bestrebelser etter sannheten -. Vi får et glimt av Per Fugelli, men også av Aksel, sønnen hans, som vokste opp med å dele sin far med legevitenskapen, pasientene og media, men som allikevel synes at faren alltid har vært der for ham og søsteren Liv. Vi får et innblikk i et sammensatt menneske, der liv og lære kanskje ikke alltid går hånd i hånd, men som er opptatt av rettferdighet og kjærlighet til menneskeheten og de svakeste i samfunnet.

Jeg traff Per og Aksel Fugelli på Bjørnson festivalen i Molde og ble fasinert av samspillet mellom de to, og av den enorme kjærligheten dem i mellom. Jeg synes jeg har blitt mer kjent med mennesket Per Fugelli og jeg må si at jeg har fått ennå større respekt for ham enn tidligere, for en storsinnet mann! Jeg har også lyst til å bli bedre kjent med Aksel Fugellis forfatterskap og kommer til å følge med på hans utgivelser videre fremover.

Jeg vil varmt anbefale boken, både som papirbok med de nydelige bilder og som lydbok pga. dialogen mellom far og sønn. 

Del på facebook
Jennifer McMahon:

Vinterfolket

Vinterfolket

Handlingen i boka «Vinterfolket» er lagt til en gammel, liten gård i utkanten av småbyen West Hall i Vermont. Fortellingen starter i 1908, med utdrag fra dagboken til Sara. Hun bor på denne fattigslige gården, som ligger øde til, nært skogen og åsen med klippene «Djevelens hånd». Dette er et myteomspunnet område i småbyen. Det går rykter om at det finnes uforklarlige skapninger i skogen, og at folk har forsvunnet i området.

Sara vokser opp med sin far, moren dør når hun blir født. Det er vanskelig å klare seg på den lille gården, men familien har ei dame de kaller «tante», som hjelper til med å ta seg av dem. De er ikke i familie, "tante" er indianerkvinne, ei tøff dame som bor alene i skogen. Folk i byen oppsøker henne når de har problemer, fordi hun har overnaturlige evner og kunnskap om naturmedisin. 

Sara har også overnaturlige evner, hun kan se gjengangere. Hun har et tett forhold til «tante», som allerede mens Sara er et barn, forteller henne at det finnes en metode for å oppnå kontakt med de døde. Men prisen kan være svært høy. Når Sara så først mister sin sønn som baby, og flere år senere også datteren hun er nært knyttet til, blir fristelsen til å ta i bruk sine evner og kunnskaper stor. Og dermed er stemningen for en skummel fortelling lagt.

Denne historien veksler mellom nåtid og fortid, og forfatteren klarer å knytte de ulike historiene sammen. Boka er godt skrevet og spennende fortalt. Det blir litt i overkant overnaturlig for undertegnede, men liker du TV-programmet «Åndenes makt», bør den være midt i blinken.

Del på facebook
Laila Ibrahim:

Gule krokus om våren

Gule krokus om våren

Romanen tar oss med til Virginia i Sørstatane under slavetida. Det er ei sterk fortelling om menneskeskjebne og om forholdet mellom slavar og kvite.

Hovudpersonane i boka er Elizabeth og Mattie. Elizabeth vart fødd på farmen Fair Oaks. Ho var lagt rett i armane på ammen Mattie, ei slavekvinne som hadde fødd sonen Samuel for tre månader sidan, men som måtte forlate si eiga familie for å ta seg av Elizabeth. Mattie er snill og omsorgsfull, og Elizabeth knyter seg sterkt til Mattie. Det er rørande å høyre om det sterke bandet mellom desse to frå kvar si verd.

Elizabeth lærer seg Matties haldningar og verdiar som står i sterk kontrast til dei verdiane som råder i den “kalde” luksusheimen ho høyrer til. Vi får høyre om Mattie, dei korte besøka hennar hos familen sin og draumen ho ber på om å kunne røme til Ohio som er ein fristat for slavane. Elizbeth vert med til slavekvarteret dei dagane Mattie får lov å besøke sonen og familien sin. Vi får høyre om Elizabeth og det overflatiske livet foreldra legg opp for henne. Ball og luksuskjolar, og der målet er å finne den brudgomen som har den største farmen osv.

Men når Elizabeth veks opp ser ho verda også frå Matties side og etterkvart må ho velje mellom det som er sosialt akseptabelt og det som er rett for henne. Dette valet endrar livet hennar for alltid. Sterkt inntrykk gjer skildringa av slavane, korleis dei vert behandla og det synet dei store farmarane, eller dei kvite har på dei. “Slaver er bare tre femtedeler av et menneske. De er ikke berettiget til de samme rettene som kristne”­ ifølge faren til Elizabeth. “Behandle niggerne dine som halvveis mennesker og halvveis dyr, så vil du klare det fint”­ ifølge oppsynsmannen på farmen.

Boka gir eit gripande innblikk i korleis slavar var behandla av dei kvite ­ som eigedelar dei gjorde som dei ville med, voldtekt av unge slavejenter, kjøp og sal av slavar som førte til at familier, foreldre og barn vart splitta og sende til ulike deler av landet og aldri fekk sjå kvarandre igjen. Vi får også høyre om det overfladiske og tome livet dei rike kvite levde, og kor “kaldt” forhold det var mellom barn og foreldre i slike heimar. Barna fekk eit nærare forhold til sine ammer og barnepassarar enn til sine eigne foreldre.

Dette er ein engasjerande og tankevekkjande roman. Boka er lettlest og kan kanskje ikkje kallast stor litteratur, men den er skriven slik at ein ikkje klarer å legge den frå seg før siste side er lest, og den vert ikkje gløymt med det første.

Del på facebook

Opningstider 

Måndag 9-15.30  
Tysdag 14-19  
Onsdag 9-15.30  
Torsdag 14-19   
Fredag 9-15.30  

Kontakt

Tlf.: 71 17 15 72
Epost: biblioteket@aukra.kommune.no

Vi blir inspirert av