Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Boktips voksne

Edvard Hoem:

Slåttekar i himmelen

Slåttekar i himmelen

Slåttekaren heitte Knut Hansen Nesje, men folk kalla han berre for Nesje, og jorda han bygsla over småbyen Molde, kalla dei Nesje-stykket. Slik startar romanen “Slåttekar i himmelen” og slik får vi presentert oldefaren til Edvard Hoem. Hoem held i denne boka fram med å fortelje om si eiga familie. Denne gongen er det oldefaren og hans liv og samtid som vert skildra. I “Heimlandet Barndom” (1985) skriv han om sin eigen oppvekst på garden Hoem og i “Mors og fars historie” (2005) skriv han om foreldra sine og deira ungdomstid.

Hoem hadde få fakta å bygge på om oldefaren. Men sjølv om eg kjenner dei viktigaste årstala i livet hans og har enkelte vitnemål om korleis han levde, var det ikkje nok då eg skulle skrive om han.Eg måtte dikte han fram av luft og ingenting, av lyset over Molde og Rekneslia, av vinden som ruskar meg i håret og regnet som fall på markene og menneska i hans og mi tid 

Knut Hansen Nesje arbeider på storgarden Gørvell. Han har bygsla eit stykke jord på garden Reknes, og for bygslinga må han gjere pliktarbeid på Reknes. For å få arbeide på sitt eige jordstykke må han ta natta til hjelp.

Forteljinga startar i 1874 på 36 årsdagen til Nesje. Han er enkjemann på andre året og har også sonen Hans på fjorten år å ta seg av. Denne dagen møtte han Serianna som har kome til Molde for å søkje teneste. Den piperøykande Serianna gjer inntrykk på Nesje, så sterkt inntrykk  at det vert kjærleik, giftarmål og barnefødslar.

Gjertine, veslesøstra til Serianna, kjem også inn i historia. Ho kjem og hjelper til i heimen til Serine og Nesje under barnefødslar m.m. Om Gjertine får vi høyre at ho er ei sterk kvinne, at ho talte presten midt imot og at ho har evner utanom det vanlege: å stanse blod ved bønn. Ho håpa lenge å få Hans, sonen til Nesje, som mann, men han ville opp og fram og ei bondejente frå Romsdal var ikkje bra nok for han. Seinare giftar ho seg med ein annan, salmakar Ole, og reiser til Amerika.

I slekta til Serianna er det mange sterke og særprega menneske.Gjennom skildringa av deira liv lar Hoem oss få vi kjennskap til samfunnstilhøva, naturen og arbeidet både på prærien i USA og her heime.

Tida Hoem skildrar var ei hard epoke i Norgshistorien. Draumen om Amerika vaks fram og mange reiste i desse åra, også mange av Nesje og Serianna sine slektningar. Dei ville vekk frå slitet og det harde og kummerlege livet på gardane her heime. Men Nesje var ein nøysom kar som valde å verte verande i Norge sjølv om det var harde tider. Han var stolt over den 16 mål store jordlappen han bygsla, men han sleit for å få endane til å møtast. Han opplevde også at alle dei fire sønene hans på ulikt vis forsvann ut av livet hans. Ein reiste til Amerika før han var 16 år og ein vart sett vekk til den barnlause svigerinna og svogeren i ei anna bygd, berre 7 år gamal.

Skildringa av nybyggjarlivet i Midtvesten er noko av det beste i romanen. Hoem har vore i Sør-Dakota to gongar i samband med boka, så han har verkeleg sett seg inn i korleis dei hadde det der. Det var ikkje alle som fekk det betre i Amerika. Det vart mykje slit der også. Men Hoem fortel ikkje berre om slitet og vanskane, men også om gledene og alt dei fekk til.

Denne forteljinga kunne eigenleg handle om fleire. Mange av oss har slektningar som reiste til Amerika i denne perioden, og mange av oss stammar frå dei som sleit og kava på Vestlandsgardar. Med andre ord eit lite stykke Norgeshistorie.

Det var ei glede å lese “Slåttekar i himmelen”. Nydelig språk og noko lavmælt og lunt over heile boka. Vi føler både gleder og sorger og “kjenner” på ein måte kor hardt dei sleit. Å høyre boka som lydbok er sikkert ei oppleving for dei som vèl det. Ingen les vel betre enn Hoem. Når eg les boka “høyrer” eg heile  tida stemma til Hoem. Eg synes det var ei flott leseoppleving. Hoem skriv slik at ein berre må blade vidare til neste side. En sjelden vakker roman skriv Cathrine Krøger i Dagbladet, og eg kan berre slutte meg til det.

Del på facebook
Aina Basso:

Finne ly

Omslag Finne ly

En stemningsfull, historisk roman som tar oss med til Finnskogen i 1849. 

Vi møter unge Hanna, som er en rømt tukthusfange. Hun søker tjeneste hos en enkemann og hans to sønner. Mot at hun tar seg av husstell, matlaging og dyra, får hun til gjengjeld husly. Hun overlever. Men hun unnlater å fortelle om hvem hun egentlig har rømt fra, og heller ikke om sin bakgrunn som omflakkende i et romanifølge. Hemmeligheten gjør livet vanskelig.

Fortellingen starter med Hanna som jeg-person, men veksler med at yngstesønnen Johannes er jeg-person. Vi får vekselsvis følge deres tanker og følelser. Dessuten består endel av Hannas fortelling av tilbakeblikk fra hennes bakgrunn. Spenningen i boka bygges opp rundt konflikten mellom romanifolket og resten av samfunnet, og hvordan dette dette påvirker tilværelsen. De unges følelser for hverandre er også en betydelig del av fortellingen. Handlingen er realistisk og jordnær, men likevel dramatisk.

Forfatter Aina Basso har bakgrunn som historiker, og det gir handlingen og miljøskildringene troverdighet. Romanen er basert på en virkelig person, og sammen med et skildrende og levende språk, gjør dette boka både gripende og innsiktsfull. Basso har tidligere skrevet flere historiske romaner, blant annat Fange 59 som har mange fellestrekk med hennes siste roman.

Del på facebook
Chris Tvedt:

Av jord er du kommet

Av jord er du kommet

Det starter med en gammel mann som blir funnet drept ved huset sitt langt inne i skogen. Drapet har vært en ren henrettelse og politiet står helt uten spor. Etter en stund med resultatløs etterforskning blir saken nedprioritert og satt på sparebluss mens folkene omdisponeres til andre saker.

Kriposetteforsker Edvard Matre blir beordret til å ta med seg teamet sitt til Bergen, byen han forlot for mange år siden, for å assistere det lokale politiet som frykter de har å gjøre med en seriemorder. Samtidig får han den sjokkerende beskjeden om at det er funnet levninger som, ved dna-analyse, viser seg å tilhøre hans mor i en massegrav tilhørende Gaustad sjukehus. Sjokket skriver seg fra det faktum at begge Edvards foreldre omkom i en ulykke for mange år siden og ligger begravet sammen på en kirkegård i Bergen.

Det blir to parallelle etterforskninger. En kamp mot tiden for å få tatt morderen i Bergen før flere liv går tapt og en personlig søken etter å få vite hvordan det kan henge sammen at moren ble begravet i en massegrav i Oslo. Og hva skjedde egentlig med den gamle mannen i skogen? 

Chris Tvedt har skrevet en rekke kriminalromaner, og hans tidligere hovedperson, advokaten Mikael Brenne, dukker også opp i en birolle i denne historien. Tvedt vant Rivertonprisen for beste norske krim i 2010 og bøkene hans er oversatt til flere språk. Med denne boka overbeviser han igjen.

Del på facebook
Øyvind Vågnes:

Sone Z

Sone Z

Ved hjelp av ubemanna dronar, overvåker DeGarve grensa som held flytkningar ut av byen så vel som hunden som får sin regelmessige spasetur i det rolege finansdistriktet. Det er berre å trekke i snoret dersom han oppfattar ein situasjon som truande, og meir enn to personar samla i dei mørke timane er å rekne for ein farleg konstellasjon.
DeGarve har overvåka ovanfrå lenge, også etter eit langt arbeidsliv med spenning i lufta som pilot. Han har holdt ut vaktene i sone Z lenger enn andre og er beundra og respektert for sin innsats. Men korleis er sjølvbildet?
To kvinner kan gi oss svaret på det - den eine er si eige datter som no har forsvunne, den andre ei ung dame på eit hustak som han har begynt å få eit øye på no når han har fått vakter i sone B i tillegg.
Å sjå bilde er eit viktig element i alt Øyvind Vågnes skriv. Samfunnet som er observert her kan vere eit mørkt framtidssamfunn. Eller er vi der allereie?

Del på facebook
Ruth Lillegraven:

Urd

Urd

Ruth Lillegraven fikk Brageprisen 2013 for skjønnlitteratur for diktsamlingen URD. Nok en gang er det en verdig Brageprisvinner vi har med å gjøre. Dette er dikt som så absolutt fortjener å bli løftet fram.

Urd er ei diktsamling med 64 dikt som kan leses hver for seg, men som til sammen kan leses som en roman. ”Lyrisk-episk” heter det, poesi-roman kan det også kalles. Vi følger to kvinner i hvert sitt hundreår, med helt forskjellige premisser for livsvalg. Den yngste, Cecilie, er kalt opp etter den eldste, Seselja, og deres liv knyttes for alvor sammen når den yngste overtar Seseljas hus.

Den som griper meg mest er Seselja, ei enslig, barnløs ”attgløyme” som bor i kårboligen på farsgården. En gård hun ikke kan arve, siden hun er av hunkjønn. Søm blir Seseljas livsoppgave: eg er seselja / eg syr for alle / snakkar med alle / og kjenner alle / slik ingen / kjenner / meg.

Urd er ei hjertevarm, rørende og var bok som grep meg fra første dikt. I tillegg er det kvinnehistorie Lillegraven presenterer oss. At kvinnen som representer denne historien, er av det mer stillferdige slaget, er bare med på å gjøre boka sterkere og mer gripende.

Jeg klarte ikke å legge denne boka fra meg – og den sitter i meg ennå. Anbefales på det varmeste.

Del på facebook
Kathrine Aspaas:

Raushetens tid

Raushetens tid

Kathrine Aspaas har skrevet en svært interessant bok om raushet og åpenhet, noe hun ser tendenser til å tas på alvor i samfunnet vårt og verden forøvrig. Etter å ha hørt et foredrag av henne på en konferanse høsten 2013, måtte jeg bare lese boka hennes.

Katrine Aspaas er utdannet siviløkonom og har jobbet som finansjournalist i Aftenposten i en årrekke. Hun hoppet av den kritiske og kontrollerende mediekarusellen for å undersøke hvor rause vi er mot hverandre, både privat, i næringsliv og forskning.

Boka er en reise i den gryende endringen mot et samfunn der fred, raushet og tillit er i ferd med å bli de nye slagordene. Dette blir underbygget gjennom samtaler med en rekke forskere, næringslivsledere og andre kjente personer som har bidratt til et mer menneskevennlig samfunn.

Reisen går gjennom misunnelse, skam og tilgivelse. Hun introduserer nye begreper som feiltastisk, sjiraffspråk og ber oss rydde opp i vår egen grisebinge.

En humørfyllt, tankevekkende og lærerik bok som setter fokus på oss sjøl og våre egne feil i stedet for å skylde på andre. 

En bok til å å bli klokere av.

Del på facebook
Debra Dean:

Tsarens helgen

Tsarens helgen

Livet, døden og galskapen.

Tsarens helgen (Mirrored World) er skrevet av den amerikanske forfatterinnen Debra Dean. Boken handler den historiske personen Xenia, som levde på 1700-tallet i Russland og som ble skytshelgen for byen St. Petersburg. I starten av romanen møter vi Xenia og hennes kusine Dasjenka. De to jentene er født inn i en familie som er velstående/viktige nok til å være en del av sosieteten som kretser rundt det kongelige hoffet. Etter hvert som de vokser opp får de være med på de storslagne kongelige ballene og blir gradvis kjent med ulike personligheter. Men det er ikke lett å være kvinne på denne tiden, hvor det eneste målet var å bli giftet bort til noen av så høy rang og med så stor formue som mulig.

Xenia, med sin ærlige, positive og energiske natur, klarer å gifte seg av kjærlighet med den pene sangeren Andrei. Lykken er stor, men etter at flere tragedier rammer ekteparet, glir Xenia mer og mer inn i en merkelig oppførsel som grenser til galskap.

Historien blir fortalt fra Dasjenka (eller Dasja som hun kalles) sitt synspunkt. Hun er den fornuftige og rolige personen som må forholde seg til en veldig uvanlig kusine. Fra barndommen av har Xenia tilsynelatende hatt synske evner og har kunnet forutsi fremtidige hendelser. Etter at tragediene rammer Xenia, blir det Dasja som må pleie og ta seg av kusinen. Det at boken har den jordnære Dasjenka som fortellerstemme fungerer bra. På den måten blir historien og de tragiske og mirakuløse hendelsene fortalt på en fin og levende måte uten at det blir for overdramatisert eller overveldende. Spørsmålet om Xenia egentlig er en helgen eller bare gal (eller en blanding av de to) blir aldri helt klart besvart, noe som gjør det hele mer interessant.

En god bok om to svært interessante unge kvinner og livene de levde.

Del på facebook
Neil Gaiman:

Havet i enden av veien

Havet i enden av veien

Neil Gaiman er ein britisk forfatter innan science fiction- og fantasy-sjangeren. Han har også skrive fleire teikneseriar, m.a. den kjente Sandman, og levert manus til filmar og tv-seriar.

The Ocean at the end of the lane er Gaimans nyaste roman for vaksne, den er også oversatt til norsk med tittel Havet i enden av veien.

Historia byrjar med at ein middelaldrande mann køyrer ein tur etter gravferda til eit nært familiemedlem. Brått innser han at han køyrer mot barndomsheimen. Huset han vaks opp i er borte, og han dreg vidare til ein gard i enden av same veg. Møtet med garden og den gamle dama som bur der vekkjer ei rekkje undertrykte minne i han, «[...] mens jeg sto der i gangen kom alt tilbake.»

Vi blir tatt med tilbake i tid til då denne mannen var sju år, ein einsam og oversett gut som flyktar inn i bøkene. «Jeg var lei meg for at ingen var kommet i selskapet mitt, men glad for at jeg hadde en Batman-figur, og jeg hadde en fødselsdagspresang som ventet på å bli lest, et komplett sett med alle Narnia-bøkene [...]» 

Etter kvart skjer det mystiske og fæle ting rundt han, m.a. i form av den nye barnevakta Ursula, som bokstavelig talt viser seg å vere eit monster. Dette gjer at han treng hjelp av dei tre generasjonane kvinner som bur på Hempstock-garden, visdommen og kjærleiken deira gir han tryggheit i ei elles skummel verd: «Voksne ser heller ikke ut som voksne inni seg. Utenpå er de store og tankeløse og vet alltid hva de gjør. Inni ser de ut som de alltid har gjort.  Som de gjorde da de var på din alder. Sannheten er at det ikke finnes voksne. Ingen i hele, vide verden.»

Sjuåringens kamp mot demonane er ei underhaldande historie i seg sjølv, men det at hendingane også kan lesast som barnet sitt møte med den skumle og utrygge vaksenverda, hevar forteljinga mange hakk. Difor kan boka trygt anbefalast både til fantasy-fans så vel som til dei som vil ha meir tradisjonelle romanar.

Del på facebook
Vanessa Diffenbaugh:

Blomstenes hemmelige språk

Blomstenes hemmelige språk

Victoria har hele livet vært inn og ut av ulike fosterhjem, de siste årene på et gruppehjem sammen med andre likesinnede jenter. På attenårsdagen flytter hun ut, og får uttrykkelig beskjed om at nå har hun ansvaret for seg selv. Som overgangshjelp får hun dekket husleie for et rom i tre måneder, en liten sum med penger og med klar beskjed: «Bruk tiden til å finne deg jobb, for har du ikke penger til husleia om tre måneder, så er det rett ut.»  Victoria gir blaffen. Hun skaffer seg stiklinger av ulike planter, og fyller rommet sitt med dem. Like før de tre månedene er over, planter hun alle plantene og blomstene ut i et bortgjemt hjørne av en park og flytter etter.

Blomster, og «blomsterspråket» er hennes eneste store interesse, og da hun innser at hun må få tak i penger på en eller annen måte, går hun til en blomsterbutikk. Hun får jobb på timebasis, som sjauer, håndlanger. Eieren, Renata, oppdager snart at Victoria har talent for å lage oppsatser og dekorasjoner, og ikke minst – velge ut nøyaktig riktig blomst til hver kunde. For Victoria vil vite hva kundene vil at blomstene skal være et uttrykk for. Av og til kan det ta måneder å vente på at spesielle blomster dyrkes fram, men kundene er svært fornøyde. Men Victoria er innesluttet og mutt, vil ha minst mulig med andre mennesker å gjøre. Ikke minst gjelder det en ung blomsterselger som forsøker å gi henne blomster som kompliment. 

Fortellingen om Victoria pendler mellom hvordan det videre går med henne, og hvordan fortiden har formet henne til den hun er.  

Del på facebook
Patrick Modiano:

Gater i mørke

Gater i mørke

Gater i mørke er Patrick Modianos roman nr 6 i en lang rekke om fantomske karakterer og fragmenterte identiteter med okkupasjonen av Paris på 1940-tallet som bakteppe. Det var på 1960-tallet at en ung Modiano vekket oppsikt med en trilogi, der denne bakteppe lå som en subtil skygge over relasjonene mellom karakterene. Trilogien ble etterfulgt av en roman som skulle rettferdiggjøre forfatterens bisarre og personlig evne til å erindre den mørke tida - Livret de famille. Da gater i mørke ble skrevet i 1978, hadde Modiano etablert sin egen litterære sfære, som han har holdt seg innenfor med 29 verk, den siste senest i august i år - Du plus loin de l'oubli - der han viser at han ikke har mistet sin kreattivitet.

Gater i mørke er spesiell av flere grunner. Tidligere hovedpersoner hos Modiano har vært plaget av minner de helst vil glemme. Guy Roland, hovedpersonen i denne boka, som skal vekke minner hos andre, men lider selv av hukommelsestap. Med en tilsynelatende lineær struktur og intriger, i det Roland avdekker sin egen person, likner fortellingen en detektivhistorie, en ny genre for forfatteren. Men en fortelling som begynner med intet og ender med eit vesentlig spørsmål, må vel være sirkulær likevel.

Året er 1955 da Guy Roland får bekreftet en hendelse i februar 1943. Sammen med en gruppe personer var han da på flukt fra det okkuperte Frankrike, alle med falske identiteter. De forsvinner. Tross den tilsynelatende lette skrivestil, er det et særpreg hos Modiano at karakterer forsvinner ubemerket. Roland har altså et 12 år langt tomrom å fylle, for å finne ut hvem han er. Dette gjør han ved hjelp av foto, sanger, brev, avisutklipp med mer, nesten som et barn som setter sammen bitene i livet sitt og oppdager sin egen personlighet. Dette puslespillet, bevisst uskyldig som den er, tar form i økende fart, for å bli mer enn bare en gjenoppbyggingen av en identitet. Det utgjør også en renselsesprosess for Roland, som gjør det mulig å legge den mørke fortida bak seg. I dette symboliserer Roland den franske kollektive bevissthet, i det han gradvis distanserer seg fra verkebyllen som var okkupasjonen og blir mer skapende. Dette blir tydelig da Gater i mørke er hans første med større internasjonale referanser - som om Frankrike nå forlater det introrespektive for å gjenopprette sin universelle rolle.

Gater i mørke må bety noe ekstra for forfatteren, for han dedikerer romanen til sin far. De som har lest Livret de famille fra 1977, en noe biografisk roman, vil kanskje oppdage noen likheter i de to romanene. I begge er det en Guy, og faren gikk undet dette namnet en tid under okkukasjonen. Faren besøkte Megève (i De franske alpene) under krigen, og det gjør også Guy i Gater i mørke og Guy i Livret de famille.
Modiano fikk anerkjennelse for denne romanen i form av Frankrikes mest prestisjetunge litterære pris, Prix Goncourt i 1978. Han vant Nobelprisen i litteratur i 2014. Den gjennomgående tematikken identitet i prosaen hans har stor relevans i dag. Bare tre romaner er tilgjengeleg på norsk, men opp mot ti er på engelsk og svensk. Vil man prøve noe på originalspråket, anbefales romanen Dora Bruder først. Catherine Certitude, for eldre barn, er også et fint alternativ.

Del på facebook

Opningstider 

Måndag 9-15.30  
Tysdag 14-19  
Onsdag 9-15.30  
Torsdag 14-19   
Fredag 9-15.30  

Kontakt

Tlf.: 71 17 15 72
Epost: biblioteket@aukra.kommune.no

Vi blir inspirert av