Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Boktips voksne

Gaute Heivoll:

Over det kinesiske hav

Over det kinesiske hav

Romanen Over det kinesiske hav av Gaute Heivoll startar i 1994 med at ein mann ryddar opp i boet etter foreldra sine. Bilder, dokument, brev og klede: alt bringer fram minner frå hans eige liv, frå han kom hit som guttunge mot slutten av krigen og huset var nytt.

Vi går så tilbake i tid og møter eit ungt ektepar, forteljaren sine foreldre, som reiser sitt eige forpleiningshjem for «åndssvake», som romanen konsekvent kallar dei, i ei lita bygd på Sørlandet. Huset ligg aude til i skogen, med eit barnlaust ektepar som nærmeste naboar. Til dette huset i skogen kjem etter ei tid fem søsken i alderen 4 til 17 år. Frå før bor det tre menn på loftet, nemlig onkel Josef, Matiassen og Christian Jensen. Dei har alle sine særheiter og originale trekk. Det er tidlig i fredsåret 1945 at «tullingene fra Stavanger», som onkel Josef kallar dei, kjem. Nokre månader tidlegare har vergerådet i Stavanger tatt dei frå foreldra. Eit foreldrepar som berre ein eineste gong før dei døyr, får sjå barna sine igjen ei kort stund.

Dette er er med andre ord ein roman om oppvekst og liv i eit uvanleg miljø, rundt uvanlege menneske, men likevel ein roman som er uhyre jordnær – nesten saklig i stilen. Det er ei historie om den gongen «åndssvake» blei sett på og behandla på ein ganske anna måte enn i dag, med umyndiggjering og tvangssterilisering som faste innslag. Og det er ei historie om små menneske med store personligheiter, og ei historie om korleis eit barnesinn opplever og handterer møtet med annaleisheit.

Onkel Josef er ein av romanen sine sterkaste og mest rørande portrett. Om han heiter det etter at han er død: «Slik endte Josefs merkelige liv. Han hadde hatt verdenslitteraturen og gudstjenestene. Han hadde hatt tapperhetsmedaljen, og siden vandrepokalen å speile seg i. Jeg tror det var nok».

Gaute Heivoll har eit særlig godt grep på å formidle det alminnelege og daglige i eit liv. Hendingar som kvar for seg er minimale av format, men som like fullt utgjer livet for dei det gjeld. Faktene er få og små. Han løftar fram dei stemmelause og gir dei verdigheit og betydning, i dette tilfellet dei åndssvake. Når forteljaren går tilbake til barndommen og erindrer livet med dei fem søskena og dei tre mennene på loftet får romanen ei heilt spesiell atmosfære og språket til Heivoll er så fortetta og godt at det dreg lesaren med seg inn i historia. I store parti er denne romanen både vakker og urovekkende.

Del på facebook
Richard C. Morais:

En trettimeters reise

Bokomslag, En trettimeters reise

Denne boka kan absolutt karakteriserast som ein feelgood-roman, for smilet sit laust mellom sidene. Vi følgjer eit ungt, kulinarisk geni, Hassan Haji, på ei reise gjennom eit mangefarga, kulinarisk landskap.

Restaurantfamilien Haji vel å forlate Mumbai i India når mora dør i ei tragisk ulykke. Første stopp blir England, for ei kulinarisk “akklimatisering”, før dei et sin veg gjennom Europa og endar i den lille franske byen Lumiere. Der opnar dei restauranten Maison Mumbai. Men på andre sida av gata, tretti meter unna, ligg den berømte og elegante restauranten til Madam Mallory. Det seier seg sjølv at her er det duka for konfliktar!
Madame oppdagar til sin fortvilelse at Hassan Haji er eit geni og eit naturtalent på kjøkenet. Han har ein “smakspalett” det knapt finnes makan til i heile verda og ho prøver å kapre han over til sin eigen restaurant. Vil ho lukkast? Eller vil Hassan ta med seg sine høge kulinariske ambisjonar og søke lukka andre stadar? Det kan du berre finne ut ved å lese denne herlege boka.

Og du må ikkje vere korkje gourmet eller gourmand for å glede av ho. Det held at du likar ei god bok!

Del på facebook
Dette er mine gamle dager

Jarle Klepp, som mange kjenner fra blant annet "Mannen som elsket Yngve" og "Kompani Orheim", har blitt voksen. Han er 38 år og gift med Iselin som han har to barn med, Åshild som er seks år og Sven på to. I tillegg har han selvfølgelig også Charlotte Isabel Hansen fra et tidligere forhold som vi kjenner fra boka ved samme navn (og filmen som fikk tittelen "Jeg reiser alene"). "Dette er mine gamle dager" er Renbergs femte bok om Jarle Klepp, men den kan fint leses frittstående.

Dette er en vakker og stillferdig bok. Ofte litt vemodig, men også med fin humor og optimisme. En virkelig god blanding av tilbakeblikk og skildring av Jarles nåværende liv som familiefar. Renbergs kjernetemaer er sterkt representert gjennom boka, oppvekst, alkoholisme, identitet og kjærlighet. Hele veien kommentert ved Jarles stadige tankesprang og barnas direkte vinkling på, og spørsmål om, ting de voksne har vanskelig for å sette ord på.

Det hele starter med at Jarle ser tilbake på en oppvekst som er sterkt preget av en far som drikker altfor mye. Dette er en del av livet som Jarle i stor grad har lykkes med å fortrenge. Faren er død for en tid tilbake og Jarle har fokusert på sitt eget voksenliv, småbarn, ekteskap, jobb og venner. Men en nyttårsaften skal han ut og kjøpe stjerneskudd sammen med sønnen Sven, og i fyrverkeriutsalget møter han tilfeldigvis på Jenta fra fortiden, datteren til farens drikkekompis, og Jarle blir tvunget til å tenke gjennom oppveksten på ny.

Om du liker å høre på lydbøker kan det virkelig anbefales her. Det er forfatteren sjøl som leser, og han leser godt. Stavangerdialekta gir det et autentisk preg og gjør at leseren/lytteren, ihvertfall for min egen del, lett kommer inn i stemninga fra filmene. God lesning!

Del på facebook
Kathrine Aspaas :

Raushetens tid

Raushetens tid

Kathrine Aspaas har skrevet en svært interessant bok om raushet og åpenhet, noe hun ser tendenser til å tas på alvor i samfunnet vårt og verden forøvrig. 

Etter å ha hørt et foredrag av henne på en konferanse høsten 2013, måtte jeg bare lese boka hennes.

Katrine Aspaas er utdannet siviløkonom og har jobbet som finansjournalist i Aftenposten i en årrekke. Hun hoppet av den kritiske og kontrollerende mediekarusellen for å undersøke hvor rause vi er mot hverandre, både privat, i næringsliv og forskning.

Boka er en reise i den gryende endringen mot et samfunn der fred, raushet og tillit er i ferd med å bli de nye slagordene. Dette blir underbygget gjennom samtaler med en rekke forskere, næringslivsledere og andre kjente personer som har bidratt til et mer menneskevennlig samfunn.

Reisen går gjennom misunnelse, skam og tilgivelse. Hun introduserer nye begreper som feiltastisk, sjiraffspråk og ber oss rydde opp i vår egen grisebinge.

En humørfyllt, tankevekkende og lærerik bok som setter fokus på oss sjøl og våre egne feil i stedet for å skylde på andre. En bok til å å bli klokere av.

Del på facebook
Grégoire Delacourt:

Ønskelisten

Ønskelisten

Jocelyne og Jocelyn  (Jo) Guerbette er et ualminnelig alminnelig par. De bor i en by i Frankrike hvor Jocelyne driver en sybutikk, Jos strikk og søm.

Hver dag mellom kl. 12 og 14 stenger Jocelyne butikken for å spise lunsj. Hvis været tillater det, hender det at hun spiser på en uterestaurant sammen med et tvillingpar som driver en skjønnhetssalong i nærheten. Tvillingene har tippet lotto hver uke i 18 år, i håp om at de skal vinne den store gevinsten.

Jo ligner, ifølge Jocelyn, på en skuespiller - bare ti kilo mer. Han jobber på en fabrikk og drømmer om å kunne kjøpe en flatskjerm, en Porche, ha peis i stua og den komplette samlingen av James Bond på dvd.

Selv har Jocelyne latt drømmene sine fly sin vei. Hun er lykkelig med Jo og det livet de har sammen.

En dag hun spiser lunsj med tvillingene, overtaler de henne til å levere inn en lottokupong. Da helgen kommer får de vite at vinnerkupongen ble levert i byen deres, og at vinneren ikke har gitt seg til kjenne.

Jocelyne får et illebefinnende når hun oppdager at det er hun som har vunnet 18 547 301 euro og 28 centimes. Lottomillionærer, har vi lært av Norsk tippings reklame, er ikke som andre millionærer. Dette gjelder også for Jocelyne.

Romanen handler om det som skjer da hun vinner alle disse pengene. Når hun går fra å være fattig til å bli rik. Hvordan blir livet til Jocelyne og Jo da?

Dette er en liten, vakker bok som er en hyllest til middelmådigheten og det trivielle hverdagslivet.

Del på facebook
Erlend Flornes Skaret:

Lucida

Lucida

Eit kjærleiksbrot kan føre til brutale etterdønningar for den som vert råka. I Lucida møter vi 23-årige Robert, ein kunstnarspire som reiser til Syden på desperat jakt etter å oppspore og gjenerobre eks-kjærasten Maya Mesic. Ho har busett seg i Costa de la Luz, ei typisk turistsmørje.  Forfattaren har ei særmerkt observasjonsevne og nyttar sjølvsagt høvet til å ironisere over mykje av den ”galskapen” som utspelar seg kring hotella og strendene.

Boka vekslar mellom fortid og notid. I fortida møter vi Robert som antimaterialistisk student i Oslo, der han innleiar eit kjærleiksforhold til den særs spontane Maya Mesic. Robert er fullstendig oppslukt av den flotte unge kvinna. Men ei spesiell hending snur heile forholdet på hovudet. Desse tilbakeblikka får lesaren ta del i ved at Robert, mellom drammar og sigarettar, fortel kjærleikshistoria si til fire tyske pensjonistar som bur på same sydenhotellet. I notida følgjer vi Robert si daglege jakt, og etterkvart overvaking, der han kjem stadig tettare inn på sin livs kjærleik. Dramaet spissar seg til mot slutten, då han førebur den store framstøyten. Dei tragiske realitetane opnar seg: Kan Maya allereie vere tapt? Ved ”teppefall” gir forfattaren rom for at avslutninga kan tolkast på ulike måtar, utan at lesaren dermed føler seg snytt for fasit. Her er det opp til kvar enkelt å finlese og finne fram til sitt svar.

Tittelen på boka, Lucida, er knytt til eit omgrep nytta i psykologien. Det tyder eit augeblikk av klarheit i ein forvirra person sitt sinn. Erlend Flornes Skaret (38) skriv ein stilsikker nynorsk og rører ved mange av livets utfordringar. Som til dømes impulsivitet versus kontroll, det ekte versus det tilgjorte etc. Han har sagt opp jobben som sivilingeniør for å skrive på heiltid, med bubil som skrivestove. Lucida er Flornes Skaret sin andre roman, og er ei bok som kanskje høver best for den yngre lesarkrets.

Del på facebook
Det uimotståelige blåbærbakeriet

Ellen Branford, advokat fra New York, har reist til den lille byen Beacon.  Hun har lovet sin avdøde mormor å levere et brev til en av innbyggerne der.  Ellen ville gjøre turen unna på kort tid, for viktige avtaler venter i New York.  Dessuten er hun i full gang med bryllupsplanene – hun skal gifte seg om tre måneder. 

I Beacon ramler hun gjennom ei råtten brygge, blir tatt av sterke undervannsstrømmer og er i ferd med å drukne.  Men Roy, en ung mann, redder henne.   Da hun kjenner fast grunn under føttene blir hun så glad at hun danser og kaster seg om halsen på Roy og kysser ham.  Neste dag er kysset førstesideoppslag på lokalavisen. Ellen er blitt stedets nye kjendis.  Selv gremmes hun, og vil bare forlate byen så raskt som mulig, men hun sliter med å finne mannen hun skal levere brevet til.  Samtidig leter hun etter spor etter bestemoren.  Det siste finner Ellen, og snart blir det mer og mer hun både må undersøke og få klarhet i.

En god, lun og lettlest fortelling.

Del på facebook
Paolo Giordano:

Primtallenes ensomhet

Primtallenes ensomhet

Primtallenes ensomhet er Paolo Giordanos første bok, og den er oversatt til 30 språk. Han var i 2009 Europas fjerde mest solgte forfatter. Boken ble filmatisert med italiensk språk i 2010. Filmen er ikke tilgjengelig i Norge, den må eventuelt bestilles fra utlandet.

Boken handler om Mattia og Alice. Først får vi høre om to opplevelser de har som barn, som påvirker dem sterkt senere. Mattia føler skyld for sin tilbakestående søsters forsvinning, og Alice får antagelig det som er en spiseforstyrrelse etter en fornedrende opplevelse i slalombakken, en opplevelse som også gir henne en varig fysisk skade. Eller vi regner med at det er det som skjer. Boken overforklarer ikke, den beskriver episodene.

Mattia er en hyperintelligent gutt, men mangler sosial tilpasning. Det samme kan sies om Alice. De er annerledes enn andre på hver sin måte. Og på en måte finner de hverandre, men samtidig ikke. Primtallene er bare delelige med seg selv og én. Mattia tenker det, at han er som et primtall, dømt til/eller passer best til å være ensom og alene. Kanskje liker han det og.

Mattia og Alice klarer ikke å si rett ut til hverandre hva de tenker, de er i nærheten av å åpne seg noen ganger, men små ting gjør at det låser seg igjen. Noe som kan være ganske irriterende for den som leser. De har så mange sperrer, og de klarer ikke å nå helt inn til hverandre, eller til andre heller. Mulighetene glipper gang på gang. Som leser får en av og til lyst til å gripe inn i historien og ordne opp.

Boken beskriver begge godt, troverdig og med kjærlighet. Det skjer ikke store dramatiske ting etter de innledende barndomsepisodene. Men boken er likevel vanskelig å legge fra seg. Vi følger dem et stykke inn i voksen alder. En lurer på hvordan det går med de to litt skakkjørte sjelene, mister de hverandre for godt?

Dette er en bok som anbefales sterkt, den er annerledes på en bra måte og  er en av de beste bøkene jeg leste i fjor. Man blir på en måte glad i de to menneskene, og de oppleves som ekte og virkelige.

Del på facebook
Jan Roar Leikvoll:

Songfuglen

Songfuglen

”Songfuglen” (2013) er mitt første møte med forfattar Jan Roar Leikvoll og vert garantert ikkje det siste. Hans forrige roman, ”Bovara”, står allereie klar på bokmenyen min. Leikvoll har hausta strålande omtalar frå eit nesten samla kritikarkorps.

I ”Songfuglen” møter vi den unge guten Jakoba. Han veks opp forkledd som jente, i ein by der berre kvinner har lov til å bu. Unntaket er mennene på bordellet. Slekta må jo førast vidare. Jakoba vert beskytta av mora og tanta, men det er ei nådelaus skjebne som ventar dersom han blir avslørt: dødsstraff. For lenge sidan skjedde det ein revolusjon i byen. Då vart mennene bannlyst og jaga over på andre sida av elva, der dei no lever som villmenn i skogen. Fiendskapen mellom dei to gruppene er rå og brutal. Ein geriljakrig der kvinnene legg ut miner og går vaktpatruljer langs elva, utstyrt med gevær og pistolar. Alt for å halde byen fri for menn.

Etterkvart som Jakoba kjem i brytingspunktet mellom ung gut og ung mann, vert det stadig vanskelegare for han å skjule sin identitet. Og er det det han ønskjer? Jakoba har ei nådegåve som vert høgt elska i byen, nemleg ei ”himmelsk” songstemme. Kan dette bli redninga? Då tenestejenta til songpedagogen gjennomskuar Jakoba sin identitet, og desse innleiar eit skjult kjærleiksforhold, er det som om dei indre undertrykte kreftene i Jakoba ikkje lenger let seg styre. Vi avslører sjølvsagt ikkje korleis det endar.

Sjølv om handlinga i boka er fylt av angst og uhygge, klarer Leikvoll å skape vakre stemningar i alt det mørke. Her er lengsel etter fridom, lukke og omsorg. Nynorsken er til tider lyrisk, by- og naturskildringane lavmælte og nydelege, og musikaliteten i språket klarer på merkeleg vis å ta brodden av volden som herjar. Dette er ein sterk roman frå ei original stemme i norsk samtidslitteratur.

Del på facebook
Mona Høvring:

Camillas lange netter

Camillas lange netter

Camilla i tittelen og jeg-fortelleren i boka er Camilla Collett. Forfatteren Mona Høvring har lest "I de lange netter" av Camilla Collett og ble inspirert til å skrive sin versjon av boka.

I denne lille romanen får vi høre biter av den eldre Camilla Collets fortellinger fra eget liv. Camilla var søvnløs og skrev om natten. Skrev dagbok stilet til andre søvnløse. Hun forteller om en lykkelig og fri barndom i Kristiansand og på Eidsvoll i lag med 4 søsken, hvor eldstebroren er Henrik Wergeland. Barndommen tar slutt, når brødrene drar på skole i Christiania og Camilla forstår, at jenters framtid er å bli gifta bort. Camillas ungdom blir en ventetid i ensomhet på Eidsvoll og tid for å gruble over egen og andre kvinnens skjebne. 4 menn preger livet hennes: faren med de mange evner og ønsket om å bli biskop. Broren Henrik, uregjerlig, oppfinnsom og kjærlig. Johan Sebastian Welhaven som hun er betatt av i 7 år - og Jonas Collett som hun gifter seg med. Alle er engasjerte i tidens samfunnsdebatt. Faren og Henrik står på den ene siden, Welhaven og Collett på den andre. Det smertelige resultatet av dette er, at Camilla slutter å ha kontakt med broren.

Mona Høvring ble inspirert av å lese: "I de lange netter" og skrev: "Camillas lange netter" - Jeg som leser ble inspirert til å gå tilbake til Camilla Collett selv og har nå lest: "l de lange netter" og biografien av Siri Senje: Biografien om Camilla Collett, stemmen fra " de stummes leir". Gyldendal, 2009.

I 2013 markerte vi 200 året for Camillla Collett sin fødsel og samtidig 100 året for innføring av stemmerett for kvinner. Hun klarte å bli forfatter i en tid da kvinner ikke skulle synes. Og hun skrev om kvinneliv slik hun opplevde det. Slik blev hun en inspirator for kvinnesaken, som vokste fram på slutten av livet hennes. La oss bli inspirert av Camilla Collett før vi kaster oss inn i enda en historisk markering av et jubileum her i 200 året for 1814 og den første norske grunnloven - uten kvinners stemmerett.

Del på facebook

Opningstider 

Måndag 9-15.30  
Tysdag 14-19  
Onsdag 9-15.30  
Torsdag 14-19   
Fredag 9-15.30  

Kontakt

Tlf.: 71 17 15 72
Epost: biblioteket@aukra.kommune.no

Vi blir inspirert av