Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Boktips voksne

Roddy Doyle:

The Guts

The Guts

Husker du The Commitments? Boka (og filmen) ble etterfulgt av to bøker til om familien Rabbitte fra Barrytown, Dublin.

Etter The Commitments kom Sharons unge (The Snapper) og så Hamburgervogna (The Van). The Guts er en oppfølger til disse og handler om eldstesønnen Jimmy som nå er 47 år, er gift, har fire barn og "sviger-hund". Som forgjengerne er The Guts full av kjærlighet og lun humor og gir et flott tidsbilde av Dublin i dag. Et hjertelig gjensyn med familien Rabbitte og Dublin.

Anbefales!

Del på facebook
Tomas Bannerhed:

Ravnene

Ravnene

Ravnene er svenske Tomas Bannerhed sin debutroman.

Ei oppvekstskildring frå eit småbruk i Småland på 1970-talet høyrest kanskje traust og kjedlig ut, men er det ikkje!

På garden Undantaget har dei i mange generasjonar måtte kjempa for å overleve. Eg-personen Klas er 12-13 år, han er ein skuleflink gut, interessert i bøker og naturvitskap og ikkje minst fuglar. Han bur på denne garden i lag med foreldra sine og ein yngre bror.
Konflikten er klassisk: den tungsindige og psykisk ustabile bondefaren på den eine sida og den naturelskande og lite praktiske sonen på den andre. I midten står den kjærlege mora som ikkje veit kva side ho skal velge og som utslettar seg sjølv for å prøve å halde på husfreden.
Faren går stadig lenger inn i angsten og depresjonen, og samtidig med at faren går under er det ei heil livsform som går under. Jordbruket blir rasjonalisert og effektivisert og eit småbruk som Undantaget har ikkje lenger livets rett.
Klas er fullstendig prisgitt faren sine luner. Han lever i konstant frykt og lid under faren sine forventningar om at han skal ta over garden. Noko han kjenner med heile seg at han ikkje vil og kan. Naturen og interessa for fuglar blir ein fristad for Klas. Han er opptatt av å systematisere og nemne alt ved sitt rette namn, det blir ein måte å fasthalde ein slags orden på i ei verd full av kaos.
Det er mørkt og det er hjerteskjærande og det går ikkje bra til slutt. Likevel er denne romanen ei fryd å lese fordi forfattaren har eit så lysande godt språk og så stor psykologisk innsikt. Og forteljinga er ikkje utan "comic relief" - det er mykje mørk humor i galskapen. Eg fekk assosiasjonar til Fred av Arne Garborg og til Tarjei Vesaas. Forfattaren har sjølv nemnt Vesaas som eit av sine litterære førebilete.

Del på facebook
Toni Morrison:

Hjem

Hjem

Øynene hennes. Uttrykksløse, ventende, alltid ventende. Ikke tålmodig, ikke oppgitt, men avventende. Cee. Ycidra. Søsteren min. Nå min eneste slektning. Når du skriver ned dette, skal du vite: Hun var en skygge det meste av livet mitt, en tilstedeværelse som markerte sitt eget fravær, eller kanskje mitt. Hvem er jeg uten henne – den underernærte jenta med sørgmodige, ventende øyne? Som hun skalv da vi gjemte oss for spadene. Jeg holdt hånden for ansiktet hennes, for øynene, og håpet hun ikke hadde sett foten som stakk opp av graven.

Sitatet er hentet fra Toni Morrison sin nye bok ”Hjem”. Den tidligere soldaten Frank Money, som har tjenestegjort under Korea-krigen, sliter med traumatiske minner om kameratene som ble drept og handlinger han selv har gjort. Da han får beskjed om at søsteren hans ligger for døden bestemmer han seg for å dra tilbake til barndomshjemmet og gjøre alt han kan for å hjelpe henne.

”Ikke flere jeg ikke kunne redde. Ikke se flere jeg brydde meg om dø. Ikke flere. Og ikke søsteren min. Aldri i verden.”

I tillegg til å skildre hvordan Frank tar et oppgjør med og forsoner seg med sine opplevelser og minner, får vi også et innblikk i livene til andre personer, deriblant søsteren Cee. Det handler om å kunne finne en indre styrke, tilhørighet og det å kunne være ansvarlig for seg selv og sine handlinger.

Handlingen finner sted på 50-tallet i USA og temaer som undertrykkelsen av den afroamerikanske befolkningen (samt kvinnens rolle i samfunnet) ligger der som et bakteppe. Boken er en kort skrevet fortelling og Morrison bruker aldri mye tekst på å beskrive voldelige hendelser eller situasjonen i samfunnet. Hovedfokuset ligger alltid på personene i boken og deres utvikling og konflikter. Leseren får inntrykk av at undertrykkelsen og voldelige hendelser er en selvfølgelig del av livet. Det er bare slik samfunnet er og de må leve med det.

Det er mye som kan leses mellom linjene og funderes over i denne romanen. Morrison velger å gradvis avsløre Frank og andres hemmeligheter og bakgrunn. Jeg satte pris på at forfatteren har valgt å oppfordre leseren til å tenke selv i stedet for å utbrodere og forklare alle årsaker og sammenhenger. Med det sagt så kom ikke mange av avsløringene mot slutten av boken som noen overraskelser, men føltes ganske opplagte. Som nevnt gis det mange pekepinn underveis, så det kan hende forfatterens hensikt er at man ikke skal bli forbauset.

En særdeles bra skrevet og fin roman om å komme hjem.

Del på facebook
Fredrik Backman:

En mann ved navn Ove

En mann ved navn Ove

Da jeg hørte innledningen i boka, tenkte jeg at dette gidder jeg søren ikke høre på. En slik halvgammel grinebiter av en kverulant, skal man lete lenge etter. Etter å ha lyttet til Trond Brænnes og Kim Haugens glimrende innlesing i ti timer og 27 min, må jeg bekjenne: Jeg har blitt inderlig glad i en mann ved navn Ove.

Du kjenner sikkert typen; en person som bråker, kverulerer og lager stor ståhei for den minste ting. En som hver morgen tar en inspeksjonsrunde i borettslaget for å sjekke at alle følger ordensreglene. Vår Ove er en slik person, en prinsippfast 59 år gammel enkemann som akkurat har fått beskjed om at han er overflødig på jobben. Da har ikke Ove så mye å leve for, tror han. Heldigvis er det slik at livet gir noen uventete vendinger.  Det kommer en person inn i hans liv som ser han – ser mennesket bak den hissige og kverulerende masken.

Boka er hjertevarm, humoristisk og tankevekkende. Persongalleriet er rikt – vi møter ”det blonde meheet” (det er hun som bærer på den lille hunden Ove bare kaller beksomstøvelen), ”jålebukken Anders” og ”en koloss av en mann”. Et frodig språk, flotte beskrivelser og sammenlignelser. Ove har en stor kjærlighet i livet. Vel egentlig har han to, når jeg tenker på hans troskap til bilmerket Saab, men den største kjærligheten er hans kone Sonja: ”Og latteren hennes, den som for resten av hans liv kom til å få det til å føles som om noe løp rundt barbeint inne i brystet på ham.”

"Du! Det er du som har tenkt å kjøpe deg en fransk bil. Du burde ikke bekymre deg så mye over andre, du har problemer som det er". Er et annet sitat fra boka - sagt etter at hovedpersonen akkurat har møtt en "homseperson" som vennen prøver å beskytte. Vennen får svar på tiltale...

Jeg tror vi alle har Ove i oss - i alle fall kjenner vi en mann som Ove. Boka av Fredrik Backman anbefales på det varmeste. Faktisk vil jeg si at alle bør lese den – for: ”Vi tror at det alltid vil være tid nok til å gjøre ting ovenfor alle mennesker. Tid nok til å si ting til dem. Og så skjer det noe, og da står vi plutselig der og tenker på ord som "hvis bare".

Del på facebook
James Salter:

Lysår

Lysår

Jeg har lest en utrolig fasinerende bok: Lysår av James Salter. Boka er helt annerledes enn alt annet jeg har lest opp igjennom åra - og faktisk vanskelig å beskrive, den er så mye mer enn en samlivsroman.

Ekteparet Nedra og Viri bor sammen med sine to barn, hund og ponni i et hus ved Hudson-elven, i nærheten av New York. I følge forlaget er ”de paret som alle misunner – middagsselskapene er intime og festlige, vennene er spennende og kunstneriske. Idyllen synes å være komplett, men lyset blekner litt etter litt.” I boka følger vi de to både i og utenfor ekteskapet. Og når det tar slutt, følger vi de hver for seg.

Romanen har et utrolig flott språk. Jeg opplevde at jeg måtte virkelig skru ned lesetempoet for å få med meg poesien og nyansene i det. Samtidig er beskrivelsne dønn realistiske og helt uten klisjeer. Beskrivelsene og bildene glir over i hverandre og dro meg videre til tross for at jeg kunne ane at her blir det ingen ”happy ending”.

James Salter skrev boka 1975 - den er for første gang oversatt til norsk og gitt ut i år. Det har gitt meg en utrolig flott leseropplevelse.

Del på facebook
Harold Frys utrolige pilgrimsferd av Rachel Joyce

Harold Fry er en eldre herremann som lever et stillferdig liv sammen med sin kone Maureen. En dag dukker det et brev opp i postkassen fra hans tidligere kollega. Queenie har skrevet en siste hilsen til ham før hun skal dø. Harold  skriver et svarbrev, går ut for å poste det, og legger samtidlig ut på sin livs ferd gjennom England og inn sitt eget hjerte. Han går i sine gamle seilersko, uten kart og kompass, uten skikkelig yttertøy. Og mobiltelefonen hans ligger igjen hjemme!

Og hvilken ferd det blir! Her går de fra de høyeste topper til de dypeste daler geografisk og i Harolds sjeleliv. Harold begynner å huske fra sitt  eget liv, moren som forlot ham som barn, og sitt eget forferdelige dårlige forhold til sin kone og sønnen David. Han forstår gradvis hvilke feil han har gjort, og begynner å akseptere at han må leve med dem.

Jeg  synes at tanken om at det å gå kan både gjøre forandringer hos den som går, men også for andre mennesker er veldig rar. Hvordan kan en tro noe  slikt? Hvilke mekanismer er det som settes i sving i et menneske når en  kommer på tanken om å gå for å gjøre en forandring? Jeg har fått en mye  større forståelse for dette etter å ha lest boken. For vi mennesker  trenger HÅPET. Dessuten er det en bok om nye sjanser og kjærlighet som ikke ruster.

Dessuten likte jeg den uventede slutten på boka.

Del på facebook
Linda Eide:

Oppdrag Mottro

Oppdrag Mottro av Linda Eide

I 2002 nærma Linda Eide, kjend journalist og programleiar i NRK (Norsk attraksjon), seg deadline på spalta si i Bergens Tidende. I rein desperasjon ringde ho mor si og spurde korleis forhold hun hadde til Elvis. Mange telefonsamtalar og mange år seinare vart intervjua til bok. Boka er krydra med bilete frå familiealbumet, samstundes som Linda sjølv har skrive ei lita innleiing til kvart kapittel. Fornøyeleg lesing som gjev oss innsikt i livet til mora og til "gamle dagar".

Del på facebook
Kjersti Annesdatter Skomsvold:

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Kjersti Annesdatter Skomsvold er født i Oslo i 1979. Dette er debutboka hennes, den kom i 2009, hun fikk Tarjei Vesaas debutantpris for den, og ble nominert til Bokhandlerprisen og P2-lytternes romanpris. I 2012 kom hun med sin andre roman, Monstermenneske, som også fikk svært gode kritikker.

"Hvis jeg skriver en bok, blir jeg et menneske igjen" tenkte hun da hun skrev denne boka. I forbindelse med utgivelsen av Monstermenneske har Skomsvold gitt intervjuer om ME-sykdommen sin, der det har kommet fram at det å skrive roman var en del av det å takle sykdommen og prøve å bli frisk.

Mathea Martinsen er en gammel dame, hun bor i en drabantby på Oslos østkant og her har hun levd hele sitt usynlige liv, sammen med mannen sin Epsilon. Mathea er et av disse ensomme menneskene som når de dør, får en dødsannonse i Aftenposten der det bare står "Venner" under navnet, fordi det ikke finnes nær slekt eller omgangskrets. Dette er Mathea selv fullt klar over, hun leser nemlig dødsannonsene i Aftenposten med stor interesse hver morgen. Ofte godter hun seg litt over dem hun har levd lenger enn, og spesielt gleder hun seg over de mange små diktene folk setter i annonsene:
Så lukker vi deg i våre hjerter inn, og gjemmer deg innerst inne, der skal du fredfullt bo i våre sinn, som et kjært og dyrebart minne.

Men nå har Mathea blitt alene, og plutselig blir hun redd for å dø uten at noen vet om at hun har levd. Tenk om hun er en av disse som blir funnet etter tre uker fordi det lukter rart i oppgangen, det ville vært ille, for Mathea orker ikke tanken på å være til bry for noen. For å håndtere alle disse nye tankene om døden, må Mathea finne på noe for å bli lagt merke til, men hva skal det være?

Ikke siden Ambjørnsens Elling-bøker har jeg lest en roman om en tragisk skjebne som har vært så lett og artig å lese. Vel er Mathea et dypt ensomt menneske, som på grunn av sosial angst har levd svært isolert. Men hun synes ikke synd på seg selv av den grunn, hun bare ser med forbauselse på at livet hennes har passert så ubemerket, og tenker at det må hun vel gjøre noe med før det er for sent. Paradoksalt nok får hun en ny og uventet livsgnist, og om hun ikke akkurat kaster seg ut i livet, så tar hun nå små, modige skritt ut i en verden som hun tidligere bare har betraktet på avstand. 

Det er en liten genistrek av forfatteren å klare å beskrive denne bunnløse ensomheten uten at det blir uutholdelig trist. Det klarer hun ved å vise oss Matheas rike og allsidige indre liv. Det er ikke noe i veien med intellektet hennes, og hun mener selv at hun i bunn og grunn er et optimistisk og livlig menneske. Det er bare ingen andre som vet om det. Det store spranget mellom lettheten i skrivemåten og den tragiske klangbunnen innholdsmessig, gir et stort spillerom for tankene når man leser denne boka og gjør den til en stor leseopplevelse. Et sted mellom det tragikomiske og det sorgmuntre. Kanskje mest det siste.

Del på facebook
Kathryn Stockett:

Barnepiken

Omslagsbilde til boka "Barnepiken" av Kathryn Stockett

Leiter du etter ei bok som du kan bli helt oppslukt av? Slik at du glemmer alt annet rundt deg og du bare lengter etter å bli ferdig på jobb slik at du kan lese videre? Da har jeg boken for deg! Barnepiken av Kathryn Stockett har alt – spenning, kjærlighet, diskriminering (rase, kjønn og klasse), medmenneskelighet, håp, menneskeverd, humor og varme. Den forteller deg også at når en dør lukkes, er det andre som åpnes. Ikke minst forteller den varmt om vennskap på tvers av kultur og raseskille.

Vi skal til Jackson, Missisippi tidlig på 1960 tallet hvor vi møter et miljø som jeg, og sikkert mange med meg, har hørt og lest mye om, nemlig forholdet mellom den hvite overklassen og deres fargede arbeidere. Med Barnepiken blir dette så til de grader levendegjort at jeg nesten fikk følelsen av å være en del av historien. Vel visste jeg om raseskille, men at det virkelig var så ille at hushjelpen ikke kunne benytte toalettet i huset der hun jobbet, men måtte ha sitt eget utenfor. Nei, det visste jeg ikke. At det fantes egne sykehus, butikker, bibliotek o.a. for de fargede, det visste jeg og har nok ant konsekvensen av det.  At bøker som var på de ”hvites” bibliotek, ble sensurert, det hadde jeg hørt om, men ikke tenkt over konsekvensene. Sensureringen førte til at såkalt ikke egnet innhold i bøkene ble rett og slett klippet ut. Jeg er glad jeg slipper å jobbe med en slik sensur.

Boken har tre hovedpersoner – tre flotte, sterke kvinner. Forfatteren har latt disse kvinne få være fortelleren i hvert sitt kapittel. På denne måten får vi ulike synsvinkler på historien, noe som bare er med å gjøre historien enda mer interessant.

Den yngste hovedpersonen er Skeeter. Hun er 22 år og datter av en plantasjeeier. Skeeters store drøm er å bli forfatter og hun som ugift, men utdannet kvinne (les: en som ikke har gjort jobben sin med å få en ring på fingeren) begynner å få øynene opp for den dobbeltmoralen som hun lever i. Hun er selv oppdratt av en hushjelp – som plutselig sluttet mens Skeeter var på college og ingen forteller hvorfor. Via besøk hos venninner, ser hun hvordan de behandler hushjelpene sine. Hun ønsker derfor å skrive en bok der hun beskriver forholdet mellom den hvite overklassefruen og hennes fargede hushjelp. Hun allierer seg med Aibileen og Minny – den første en rolig og sindig kvinne som har opplevd sin store sorg her i livet. Hun har et langt arbeidsliv bak seg.  Den andre er yngre ikke fullt så rolig – Minny er beryktet for ”kjeftamentet” sitt. Hun har mang en gang mista jobben på grunn av det, men står på videre. Hun har ikke annet valg – fem barns-mor som hun er. Både Aibileen og Minny er stolte av arbeidet de gjør og oppriktig glad i barna de passer. Aibileen blir værende i posten så lenge barna er fargeblinde.
Disse tre går altså samme for å få skrevet en bok – det må gjøres i det skjulte – for hva vil skje hvis noen finner det ut? Kvinnene lever i en verden der du kan bli skamslått bare for å ha gått inn på et feil toalett.

Forfatteren Kathryn Stockett er selv oppvokst i Jackson, Mississippi. I boken lar hun Bob Dylan synge om tidende som forandrer seg, men den sangen som var i midt hode da jeg leste boken er ”Blackbird” av Paul McCartney. Han skrev denne sangen da han hørte om raseopptøyene i Little Rock, Arkansas høsten 1968 og jeg lar de to versene avslutte denne anmeldelsen. (Merk: bird blir gjerne brukt om kvinner, venninner – eks "the old birds are coming for tea").

Blackbird singing in the dead of night
Take these broken wings and learn to fly
All your life
You were only waiting for this moment to arise

Black bird singing in the dead of night
Take these sunken eyes and learn to see
all your life
you were only waiting for this moment to be free

Blackbird fly, Blackbird fly
Into the light of the dark black night.

Paul McCartney

Del på facebook
Lisa Genova:

Alltid Alice

Alltid Alice av Lisa Genova

Alice fyller femti år i begynnelsen av boka. Hun er professor i psykologi ved Harvard, og elsker jobben sin like høyt som hun elsker familien sin. Hun er en ettertraktet foredragsholder og en høyt respektert forsker.

Hun er gift med John, som også er professor ved samme universitet, men i biologi, og sammen har de barna Anna, Tom og Lydia. Anna er utdannet advokat, er gift med Charlie og strever med å bli gravid. Tom er legestudent. Lydia tar, til sin mors store fortvilelse, undervisning i drama, drømmer om å bli skuespiller og livnærer seg som servitør.

Jobben  krever mye av Alice, noe hun  aldri har hatt noe imot. Og da hun  oppdager at hun begynner å glemme hvor hun har lagt fra seg ting, skyklder hun på arbeidspress, stress og starten på overgangsalderen.

Da  hun under en forelesninge ikke  finner ordet hun skal si, begynner hun å  bli bekymret. Og da hun kommer  til forelesninger uten å huske hva  temaet er denne dagen, blir hun  enda mer bekymret. Hun husker ikke hva  hun mente med det hun har  skrevet på huskelappene sine. Og da hun  opplever  å ikke huske veien  hjem når hun er ute og jogger,  bestemmer  hun seg for å oppsøke legen  sin. Legen sender Alice til en nevrolog, og  resultate av besøket der og  prøver som blir tatt av henne viser at hun  har fått Alzheimer. En type  som gjør at barna hennes har 50 % sjanse for  at de har arvet og vil  utvikle sykdommen. Hele familien blir sterkt  berørt av Alice sykdom.

Lisa  Genove er utdannet nevrolog og  vet hva hun skriver om. Hun skriver  usentimentalt om Alzheimer sett fra  pasientens synsvinkel og hennes kamp  for å bli tatt på alvor som det  mennesket hun en gang var og fortsatt  er.

Boka  er faktisk spennende som en  kriminalroman, og vanskelig å legge fra  seg. Den gjorde sterkt inntrykk på meg, og er en bok jeg vil huske lenge. Dette er også en viktig bok som gir leseren mye å tenke på.  Den er god, og troverdig skrevet, ifølge  pårørende til  Alzheimerpasienter som har lest den.

Del på facebook

Opningstider 

Måndag 9-15.30  
Tysdag 14-19  
Onsdag 9-15.30  
Torsdag 14-19   
Fredag 9-15.30  

Kontakt

Tlf.: 71 17 15 72
Epost: biblioteket@aukra.kommune.no

Vi blir inspirert av