Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Boktips voksne

Tore Renberg:

Du er så lys

Du er så lys

En ny familie – Steinar, Liv Merete og sønnen Magnus - flytter inn i nabohuset som har stått tomt lenge. Dette er kjærkomment for dem som allerede bor i gata. Steinar er en glad fyr som tar naboene med storm. Naboene – i dette tilfellet jeg-personen i boka, Jørgen, og hans kone Vibeke, opplever etter hvert at det er noe rart med Steinar. Han oppfører seg litt underlig av og til: han kommer brasende inn i naboens hage under eldste sønn Vidars bursdagsfeiring bærende på ei kake. Han ter seg også underlig på fotballturen til London sammen med Jørgen. Steinar er overhodet ikke interessert i fotball, og dukker heller ikke opp til kampen. Han serverer ei utrolig historie om hvorfor han ikke svarte på meldinger eller dukket opp på puben og fotballkampen.Det går så langt at Jørgen og Vibeke ransaker huset deres en gang de har tatt med seg yngste sønnen Eyolf på hytta. Det ender med at de drar til fjells og overrasker hyttefolket. De blir tatt i mot med åpne armer, kaffe og ferskt bakverk. Eyolf har hatt en strålende tur med nabofamilien, og alt synes å være helt i orden og tilsynelatende ingen grunn til den uroen de har følt.

Mot slutten av boka forstår vi at noe virkelig er galt allikevel, men slett ikke de tingene naboene har fryktet: vold, overgrep e.l.Boka er fantastisk skrevet; det er en fryd å lese det gode språket til Tore Renberg, denne gangen på nynorsk. Boka er også tankevekkende og underholdende på samme tid.

Del på facebook
Snø vil falle over snø som har falt

Da Levi Henriksen i 2004 debuterte som romanforfattar med Snø vil falle over snø som har falt var eg ei av dei få som ikkje kasta meg over den mykje omtalte forfattaren. Det gjekk faktisk heilt fram til sommaren 2016 før eg ga meg i kast med ei av bøkene hans – men FOR eit møte! Eg starta «på topp» med Harpesang frå 2014, og var veldig spent på om debutromanen ville «nå opp» når eg let den bli årets romjulslektyre.  

Romanen opnar i det Dan Kaspersen, nettopp lauslate frå eit to års fengselsopphald, stormar ut av kyrkja og vekk frå gravferda til sin eigen veslebror. I si fortviling køyrer han på måfå rundt i bygda der han og broren har delt så mykje, på eit heftig vinterføre med sommardekk på den gamle Volvo Amazonen etter faren. Innlandsvinteren har lagt si kalde klo om Skogli, Dan blir innhenta av fortida og må kjempe for mykje meir ennå få bilen på rett kjøl. 

Romanen byr på råbarka spenningsunderhaldning frå eit barskt og  rått miljø, tilbakeblikk på syskenforhold og oppvekst i ei lita bygd - og ei var kjærleikshistorie. Alt dette spent opp mellom ytterpunkt i pinserørsla og flatfylla. Det heile blir kombinert med absurde episodar som til dømes griseslakt i findress og heisatur til Sverige saman med ein aldrande onkel med beinproteser. 

Høyrest det vilt ut? Banalt?    

Alt er skildra med nærleik og varme, og eg tenkjer at forfattaren sin styrke ligg i nettopp dette: nærleiken og kjærleiken til romanpersonane, blikket for det heimlege landskapet, banda til oppveksten i pinsekyrkja. Henriksen er god til å fortelje historier på ein bilderik måte slik at filmen rullar i hovudet på lesaren. Stemninga som heile tida ligg under, det som kjem fram mellom linjene, gjer det banale truverdig.

Romanen er krydra med betraktningar av typen «Han kom til å tenke på eldre mennesker han hadde sett spankulere rundt her med hendene på ryggen og studere gravstein etter gravstein som om de skulle betrakte bilder på en kunstutstilling.» og «Brøytebilen hadde lagt igjen noen kanelstriper med sand nedover mot byen, som han forsøkte å sikte hjulene inn mot.» 

Skrivestilen har eit munnleg preg som for øvrig blir utmerka ivareteke av Fridtjov Såheim ved innlesing av  lydboka. 

Allereie same år som romanen kom ut fekk Levi Henriksen Bokhandlerprisen – ikkje det minste rart!  

Del på facebook
Åsne Seierstad:

To søstre

To søstre

I oktober 2013 kunne Aftenposten melde om to norsk-somaliske jenter, som var på vei til Syria for å bidra i borgerkrigen. Historien har blitt bok og Åsne Seierstad vet hvordan man skal disponere et rikt kildemateriale. Hun kombinerer fakta og fortelling på en måte som ikke går på bekostning av flyten.

Hva får to tilsynelatende normale tenåringer til å slutte seg til en terrororganisasjon? Dette er det fremtredende spørsmålet som reiser seg i boken. Vi følger farens desperate kamp på å få døtrene sine tilbake. Samtidig faller familien sakte men sikkert fra hverandre. Uvisshet, frustrasjon og hjelpeløshet. Følelser som er til stede i boken, og som leseren også vil kjenne på. Dette er en av de viktigste norske sakprosabøkene på lenge og en bok som vil engasjere deg.  

 

Jeg vil også tipse om foredragsrekken i prosjektet BYSMART. Åsne Seierstad presenter «To søstre» i de tre storbyene i Møre og Romsdal. Arrangementet er gratis og starter kl. 19.00.

Kristiansund: 28. november. Les om arrangementet her

Molde: 29. november. Les om arrangementet her

Ålesund: 30 november. Les om arrangementet her

Del på facebook
Janne Stigen Drangsholt:

Ingrid Winters makeløse mismot

Ingrid Winters makeløse mismot

Ingrid Winter har ikke alt på stell. Det er småbarnstid med tidsklemme, logistikkproblemer og yrkesnevroser, ikke at det er fullstendig krise, men det lugger litt både her og der. På hjemmebane har hun heldigvis mannen Bjørnar, som holder trygt i de fleste trådene. Men det blir jo litt dårlig stemning når Ingrid finner drømmehuset, blir skikkelig revet med i budrunden og overskrider maksgrensen deres med nesten en million. Jobbmessig sitter hun som amanuensis i litteraturvitenskap på et kontor på universitetet. Der jobber hun med litt livsfjerne temaer og er omgitt av kolleger hun stadig kommer i krangel med og ledere som plager dem med omorganisering, kuttforslag og den slags.

Midtveis i boka tar det hele litt av når Ingrid ufrivillig må bli med til Russland for å forhandle om en forskningsavtale i samarbeid med universitetet i St. Petersburg. Kulturkollisjonen gir enda en dimensjon til de vittige beskrivelsene av de ulike sosiale situasjonene Ingrid kommer opp i, og håndterer sånn helt passe.

Dette er humoristisk og lettlest, men ikke uten et visst alvor og underliggende kommentarer til det moderne familie- og yrkeslivet i Norge. Ingrid Winter sier ikke alltid de rette tingene til rett tid, det går ofte over stokk og stein når frustrasjon eller bekymringer eller entusiasme løper av gårde med henne. Stadig vekk må hun møte konsekvensene av dette og rydde opp i misforståelser og annet oppstuss hun selv har skapt. Det Ingrid sliter med kan nok stort sett karakteriseres som i-landsproblemer, i den store sammenhengen, men det er jo slik situasjonen er for de fleste av oss. Så vi kjenner oss igjen og føler oss berørt selv om det ikke egentlig er liv som står på spill her.

Det er befriende med en norsk roman som er så vittig og underholdende! Det er en del hendelser som er i overkant absurde og overdrevne, noen kan kanskje synes at Drangsholt drar på litt mye her og der. Men jeg koste meg skikkelig med denne her, og ser fram til neste bok fra Drangsholt – «Winter i verdens rikeste land»

  

Del på facebook
Marita Fossum:

Å drepe en drage

Å drepe en drage

Else Hammer, 45 år og enslig mor får en desemberdag beskjed fra politiet om at hennes eneste sønn, Joachim er funnet død etter en overdose heroin. Hun blir bedt om å komme til Rettsmedisinsk institutt dagen etter for å identifisere liket. På vei hjem igjen blir livet ganske enkelt for tungt å bære, og hun legger seg rett ned på en benk i Slottsparken, med vesken under hodet mens snøen laver ned rundt henne…

Nåtid veves sammen med fortid. Med utgangspunkt i Else Hammers tungt medisinerte tilstand på psykiatrisk avdelig, får leseren glimt fra hennes oppvekst i Trondheim. Vi presenteres for bruddstykker av en alenemortilværelse med en sønn som går fra å være en livsglad liten gutt til tungt narkoman. Med sår innlevelse beskriver Fossum en mors bekymringer som ikke kan deles med noen. Å være mor til en narkoman innebærer for mye skyldfølelse og skam. Else Hammer har levd i et vakuum og har gått på autopilot – kanskje i flere år. Og etter sammenbruddet fortsetter hun ufortrødent i samme spor, før hun langsomt kommer til forsoning med seg selv gjennom psykiatrisk behandling.

Marita Fossum er utdannet sykepleier og har jobbet i rusmiddeletatens oppsøkende tjeneste, men dette er ingen rusproblematikkbok. Å drepe en drage er en udramatisk og stillferdig beretning om sorgreaksjon, fri for gråtkvalt sentimentalitet. Det er en roman som sier noe universelt om ensomhet, sorg og savn, følelser enhver kan kjenne seg igjen i.

Del på facebook
Marit Eikemo:

Alt inkludert

Alt inkludert

«Alt inkludert» er den fjerde romanen til Marit Eikemo. Eikemo skriv godt og levande nynorsk, og har sin eigen forteljarstil.
Tidleg ein sommar flyttar Agnes og dottera Maja inn i eit hybelhus i eit norsk nabolag, utan noko anna med seg enn kvar sin trillekoffert. Dei har ikkje noko nettverk, ingen møblar og ingen venner. Kva har hendt? Og kva skjer no?
Agnes diktar opp ei historie om at flyttelasset deira blei stole av øst-europearar, som ho serverer nysgjerrige naboar. Mesteparten av dagen brukar ho til å leite etter billege møblar på finn.no, mens dottera meir eller mindre seglar sin eigen sjø.
Vi følgjer Agnes sitt forsøk på å etablere seg i det nye nabolaget. Ho får etter kvart kontakt med menneska der, men mange av desse relasjonane blir etter kvart veldig kompliserte. Agnes viklar seg inn i eit nett av kvite løgner.
Eikemo er ein god forteljar. Boka er underhaldande og lett å lese. Heile tida ligg det store spørsmålet i bakgrunnen: Kvifor har Agnes og Maja hamna i ein slik situasjon? Det driv lesaren vidare.
Eg likte måten historia blir fortalt på. Som lesar sitt du med ei kjensle av å bli godt kjend med hovudpersonane, utan å få heilt tak på dei. Boka har mykje humor og artige episodar, men det ligg ein sår tone under heile tida.
Eg er litt usikker på kva denne historia prøver å seie oss, men kanskje er den ein kommentar til notidas materialisme og jaget etter stadig nye ting…

Del på facebook
Melding til alle reisende

Jeg hadde ikke lest noe av Liv Køltzow tidligere da jeg begynte på denne boka. Liv Køltzow var en profilert og anerkjent «kvinnesaks-forfatter» på 1970- og 80-tallet, men siden begynnelsen av 2000-tallet har det vært ganske stille fra henne. Før det sist høst plutselig kom en ny roman, den første på 13 år. Den ble anmeldt i alle de største avisene, og i april ble Køltzow tildelt Gyldendalprisen for sitt «særlig eminente forfatterskap».

Så da tok jeg med meg denne nye romanen, «Melding til alle reisende», som handler om en kvinnelig forfatter som får Parkinsons sykdom. Tittelen henspiller på den opplevelsen, når man sitter på toget og det kommer melding over høyttaleren at toget må snu på grunn av en teknisk feil, og reisen tar en vending man ikke hadde forutsett. Det går fortsatt framover, men på en annen måte enn før, slik livet preges når man får en livsendrende sykdom. Her er det nok sterke selvbiografiske trekk, siden grunnen til det lange oppholdet i utgivelser fra Køltzow er at hun i 2002 fikk diagnosen Parkinson.

Hovedpersonen er den middelaldrende forfatteren Kaja Baumgarten. Hun har en relativt vellykket forfatterkarriere bak seg, og et litt mislykket ekteskap. Arkitektmannen David er distansert og kald, og klarer ikke å ta Kajas alvorlige diagnose innover seg, han virker bare å bli irritert. Første del av boka er tilbakeblikk på Kajas liv, fra hun som ung jente fra et borgerlig miljø velger å ikke satse på musikken, men derimot litteraturen. Denne delen av boka er som en typisk kunstnerroman, der vi blant annet får være med Kaja til Italia, der hun skriver under pinjetrærne og drikker vin og har dype samtaler med kunstnervenner på cafeer om kveldene. Samtidig som hun etter hvert sliter mer og mer med Parkinson-plagene, stivhet, ufrivillige bevegelser, all slags komplikasjoner og bivirkninger rundt utprøving av forskjellige medisiner. Hun må kjempe for det som er livet hennes, å skape litteratur, og det gjør hun med hele seg. Kaja er ikke en figur som lar seg overvelde av en tung diagnose, hun står på, insisterer på at det fremdeles skal være et liv verdt å leve der framme.

Etter hvert innser hun at det lite givende ekteskapet ikke lar seg redde, og hiver seg ut i en romanse med trailersjåføren Vegard. Han er nærmest hennes rake motsetning, en rufsete fyr fra folkedypet, notorisk blakk og med en dame gående på gress i annenhver flatbygd på indre Østlandet . Et skikkelig mannfolk altså, en forfriskende avveksling fra den nevrotiske og kjølige David. Og i Vegards ganske fargerike erfaringsbakgrunn finner Kaja dessuten masse ny inspirasjon til boka som har gått litt i stå etter som sykdommen har påvirket arbeidsevnen hennes.

Man kunne kanskje frykte at en roman om en middelaldrende forfatter med Parkinson kunne bli litt traurig og trist, preget av de store vanskene det må innebære for et menneske å få en slik sykdom. Men tvert i mot, jeg synes romanen er både lettlest og underholdende, og med passelige doser livsvisdom av ymse slag.

Del på facebook
Agnes Ravatn:

Fugletribunalet

Fugletribunalet

En liten roman om store følelser.

Allis søker jobb hos Sigurd. Hun skal jobbe i hagen og servere ham 3 enkle måltider hver dag. Boka har ei rolig oppbygging, men vi aner fort at her er det hemmeligheter på begge sider.

Forfatteren har et godt, fortettet språk. Hun skildrer presist og gir leseren gode stemningsbilder. Det usagte blir nesten øredøvende, og stillheten er ikke alltid god. I møtet mellom mennesker, som også er helt fremmede for hverandre, ligger det både avgrunner og broer. Det er lett å trå feil.

Allis er fortellerstemmen i boka og det er gjennom hennes øyne historien blir fortalt.

Boka handler om relasjoner, håp og nye begynnelser. Men også om hva som bor i oss mennesker.

Anbefales.

Del på facebook
Marita Fossum:

Kjære gjetergutt

Kjære gjetergutt

Marita Fossums roman "Kjære gjetergutt" utspiller seg over noen dager i juni på 1970-tallet. Vi møter søskenparet Mille på 8 år og Felix på 13 som henger sammen i tykt og tynt. De har to andre søsken også, på 3 og 14, som bare er til besvær.

Mille vil helst være gutt. Broren er utrolig kunnskapsrik og smart og veldig omsorgsfull overfor Mille. Han ser på henne som likeverdig til tross for alderen, og lærer henne alt som er verdt å vite om det meste; om naturen, om dyr og planter i skogen. De er selvstendige og finner på mye rart sammen.

Mille blir vitne til at faren slår i hjel Sala, hunden hennes, og historien dreier seg i hovedsak om planleggingen av hevnen.

Det er en lavmælt og ordknapp bok som tar barn på alvor og ser verden fra deres perspektiv. Boka er full av humor og varme, men også noe dyster i tematikken.

Tittelen henspiller på Milles bilde av en gjetergutt med 12 sauer som henger over senga hennes. Hun ber og snakker ofte til gjetergutten, men vet at han forblir taus.

- "Vet du?" spør Felix når de ligger og stirrer opp i nattehimmelen, "meningen med livet?"
"Nei," svarer Mille, enda hun har flere forslag.
"Ikke jeg heller," sier Felix.
Han virker så tilfreds med ikke å vite at Mille antar at det er det riktige svaret. -

Dette er en bok jeg vil anbefale på det varmeste.

Del på facebook
Bokomslag Slutten på verden slik vi kjenner den

Doppler er tilbake. I romanen Slutten på verden slik vi kjenner den får vi igjen bli med inn i Andreas Dopplers uforutsigbare og absurde verden.

Som de to foregående bøkene er også denne romanen fornøyelig lesning. I den første boka erkjente Doppler at skogen var stedet for ro, og han forlot familien og et vellykket liv til fordel for et liv ute i marka. For å overleve ble han nødt til å slakte en elg, og som følge av det adopterte han elgkalven Bongo. I neste bok fulgte vi Doppler og Bongo inn i de svenske skoger, på jakt etter faste holdepunkt i tilværelsen.
I denne tredje boka, Slutten på verden slik vi kjenner den, har Doppler bestemt seg for å komme tilbake til sivilisasjonen. Han oppsøker familiens hus, men blir møtt av en helt annen realitet enn den han forventet. "Skulle det ikke være lov til å bruke to-tre år på å gjennomgå en periode med livsnødvendig kontemplasjon og egenutvikling", spør han seg selv. Foran han venter både netter i hagens furutre, og mange feilslåtte tilnærminger til den materielle tilværelsen etter mange år med primitiv livsførsel. Vi får følge Doppler gjennom mange absurd situasjoner, men mellom linjene ligger det et dypt alvor og en kritikk av samtiden. Vil Dopler klare å finne tilbake til livet og kjærligheten?

Del på facebook

BIBLIOTEKET ER STENGT INNTIL VIDARE

Måndag 9-15.30  
Tysdag 14-19  
Onsdag 9-15.30  
Torsdag 14-19   
Fredag 9-15.30  

Kontakt

Tlf.: 71 17 15 72
Epost: biblioteket@aukra.kommune.no

Vi blir inspirert av