Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Boktips voksne

Henry D. Thoreau:

Til naturen

Til naturen

Til Naturen består av to fortellinger/essays, "Kunsten å gå" og "En vintervandring". Begge handler om å gå, der både fysisk og psykisk helse styrkes og man blir mer intellektuelt mottakelig. I tillegg drar han inn samfunn, politikk, filosofi og andre betraktninger, han fletter det inn i vandringens skiftende omgivelser og inspirasjon. I "Kunsten å gå" er det mest det intellektuelle som stimuleres mens i "En vintervandring" er det hovedsakelig den rene betraktning av vinternaturen og samspillet med naturen som gis mest vekt. 

"Til Naturen" er skrevet i en annen tidsepoke enn vår egen. Thoreau levde og skrev som en velutdannet og opplyst mann på New Englands 1800-tall. Likevel ser vi at det fenger vår samtids fokus på naturen og dens verdi for oss på flere måter - både som et sted for rekreasjon og som livsgrunnlag. På Thoreaus tid var dette ikke ennå vanlig, han traff sjelden på folk som satte pris på naturens og turens kvaliteter eller tenkte over at naturen er grunnlaget for alt vi er og har. I Thoreaus betraktninger ser man at det er ikke likegyldig hvor turen går - hverken i naturen eller i samfunnet. Du må åpne dine sanser og være tilstede, for uten det er turen uten verdi. Det gjelder turen, livet, politikk, samfunn. Alt er sammenvevd. 

Etterord av Thure Erik Lund medhans betraktninger - naturen som en privat opplevelse og avhengig av beskueren. Han ser på de store endringene i vår vitenskaplige kunnskapsbase og at man må se på hvordan Thoreau leste naturen ut i fra sin kunnskapsbase og hvordan vi leser den samme naturen ut fra våre "Samtidsbriller".

Teksten er springende og skiftende i takt med turen og naturen. Boka bør leses langsomt! Med skildringer av naturen iblandet hans refleksjoner, er reisen gjennom boka vakrest hvis man gir seg tid til å forestille seg beskrivelsene og tankesprangene som gir fortellingene dybde - og les gjerne fotnotene. 

Del på facebook
Trine Vollan:

Kloster

Kloster

Stopp verden, jeg vil av! Alle har vi vel en eller annen gang følt at nå er det nok, at vi har lyst til å melde oss ut av samfunnet. Slik er det også for Eline. Men hun drar den lenger enn de fleste av oss gjør.
Eline er hovedpersonen i Trine Vollans siste roman. Eline er i begynnelsen av 30-årene, utdannet arkitekt, bor i en bygård i Oslo og er kjæreste med Arne.
Eline engasjerer seg i det meste. Det kan være ting hun hører på radio, leser i avisen, ser på tv eller opplever. Og hun vil gjerne diskuter alt som opptar henne med andre. Men ingen er like engasjert i de samme sakene som henne, eller like engasjert i noe som helst, føler hun.
Dråpen som får det til å flyte over for Eline og som får henne til å ønske seg bort fra denne verden er mangelen på interesse for det fjerde bud. Hun hører et program på radioen hvor dette blir diskutert. Eline vil også gjerne diskutere saken med noen, men ingen engasjerer seg, ingen hun kjenner er like opptatt av å diskutere det fjerde budet.
Radioprogrammet setter sterke følelser i sving, og hun får en idé om at løsningen må værer å gå i kloster. Der vil hun få fred til å tenke og fordype seg i bøker. Men det skal ikke være et hvilket som helst kloster. Det bør ligge idyllisk til i Frankrike. Og hvordan går man fram for å bli opptatt der? Det krever visse forberedelser, og Eline går på med krum hals.
Eline er en kompleks person som ikke er fornøyd med tilværelsens uutholdelige letthet. Det er nok mange som kan kjenne seg igjen i Eline. Man vurderer kanskje ikke kloster, men er litt usikre på om livet er på rett vei. Det har kommet noen norske bøker i denne sjangeren i det siste, bøker om damer som strever med sitt i hverdagen og som er skildret med humor og varme. Eline står ikke tilbake for noen av dem.

Del på facebook
James Rebanks:

Sauebondens liv

Sauebondens liv

Eg veit ikkje så mykje om sauer og sauedrift, men eg er glad i England og den engelske landsbygda. Difor var det naturleg for meg å lese den kritikarroste boka «Sauebondens liv. Fortellinger fra den engelske landsbygda».

Sauebonden James Rebanks skildrar livet på familiegarden som ligg i det velkjende Lake District i nordvest-England. Vi følgjer arbeidets gang og menneska rundt forfattaren, frå sommar, via haust og vinter til den travle våren med lamming og alt arbeidet det medfører  - men også gleda over nytt liv.

Arbeidet, garden, sauene og bygda vert sett inn i ein samanheng. Vi får kjennskap til familiehistoria, både før og no, korleis garden vert driven og samhaldet mellom sauebøndene i distriktet. Og så er det sauene då, dei ulike rasane, levemåten, sterke og svake sider og kva som må til for å ale fram gode og levedyktige dyr som det er verdt å satse på.

Skildringa av livet hans som sauebonde er ei forteljing om ei djup rotfesta tilknyting til eit særmerkt landskap og ein livsstil som i alle fall i England får lite merksemd. Her hos oss er vi nok meir opptekne av småskalalandbruk og verdien av å oppretthalde busetnad over heile landet.

På eit vis er denne skildringa frå ein engelsk «fjellgard» England sitt svar på «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Og akkurat som hos Bruaset vert vi også her fascinert av å lese om eit menneske som i ei tid prega av egoisme og statusjakt, går ein heilt anna veg enn den gjengse.

 

 

 

 

Del på facebook
Monica Isakstuen:

Vær snill med dyrene

Vær snill med dyrene

Etter at ekteskapet har tatt slutt, sitter Karen igjen som deltidsmamma. Hun klarte det ikke. Hun føler at hun har sviktet i den viktigste oppgaven av dem alle: å gi datteren et stabilt hjem med to foreldre som er glade i hverandre. Hvilken mor gjør slikt? spør hun seg.

 

Det var Karen som brøt ut, hun som ikke klarte det. Voldsomme samvittighetskvaler plager henne, og de blir ikke bedre av at hennes egen mor, som selv er bitter etter å ha blitt forlatt av sin mann, gir henne stadige stikk, som "Man må kjempe litt, skjønner du, man gir ikke opp etter et kvarters ekteskap." Underveis i romanen får vi tilbakeblikk fra Karens oppvekst, hvor hun beskriver seg selv som et sint barn. Moren var lei seg og trengte trøst. Karen trøstet og feide egne behov under teppet. Tilknytningsproblematikk, løsrivelse, fortvilelse. Karens indre monolog bærer preg av kaos og selvbebreidelse. Og hvordan har datteren det hos faren, egentlig? Kanskje hun trives bedre hos ham? I sin søken etter en mening med tilværelsen prøver Karen iherdig å knytte livet opp mot matematiske regnestykker, som om alt skal gå opp til slutt. Boken er bygget opp scenisk, uten kronologi, slik minner dukker sporadisk og mer eller mindre tilfeldig opp i tankene. Innimellom kommer betraktninger om hvordan andre skapninger takler morsrollen, som kattemoren, som er følelsesmessig ferdig med sitt avkom etter åtte uker. Men vi vender stadig tilbake til romanens ankerpunkt, som er den første julen som deltidsmor. Det er farens tur til å feire jul sammen med lille Anna. Karen skal feire hos moren. Hun må jo det, siden den stakkars bestemoren ikke har noe barnebarn å feire sammen med. Isakstuen mottok Brageprisen i 2016 for denne romanen, som er en sterk og brutalt ærlig skildring av et havarert ekteskap og problematiske mor-datter-forhold.

Del på facebook
Tordis Ørjasæter:

Dagen og dagene

Dagen og dagene

I denne boken beskriver Ørjasæter livet til en en snart åtti år gammel kvinne. Den ene dagen glad, lett i både kropp og sinn. Neste dag, idet ektemannen faller ned fra en stige og dør, snus hele livet opp ned. Hun føler seg med ett uendelig sliten. At hun er blitt gammel har egentlig ikke gått opp for henne før nå. 

I korte, tematiske kapitler beskrives den nye hverdagen: støtteapparatet, julefeiringen, de gamle brevene, ensomhet og søvnløshet. Og små reparasjoner i huset. Frokoster alene. Stien må tråkkes opp igjen, ett steg av gangen. Hun minnes hvordan livet var da hun var yngre. Så mye lettere alt var da! Når både alderdommen og sorgen kommer på samme tid, kan det bli problematisk.Likevel har jo andre klart seg før henne. Og med tiden kan livet faktisk by på nye perspektiver, nye gleder. Ørjasæter mistet selv mannen sin brått for 11 år siden, og skrev denne boken tre år etter hans død. Temaet alderdom tar hun også opp i boken I hodet på en gammel dame fra 2015.

Del på facebook
Marianne Storberg:

Eplehagen

Eplehagen

Året er 1814. Apotekdatteren Maren mistet mannen sin svært tidlig, og den 25 år gamle enka får seg arbeid som guvernante hos presten Høegh på Asker prestegård.

Utad er Høegh en karismatisk person. Det tar imidlertid ikke lang tid før Maren får følelsen av at ikke alt er som det skal på prestegården. De tre barna er skitne i klærne, og Høeghs kone har av en eller annen grunn reist fra dem alle. Det kan også virke som om han føler at hans prestekall står litt i veien for hans politiske ambisjoner. Så får han med ett sjansen til å virkelig innynde seg i de rette kretser: Kronprins Karl Johan utlyser en stor premie til det beste jordbrukstiltaket i Norge, og Høegh bestemmer seg for å anlegge landets vakreste eplehage.Her kommer Marens kunnskaper fra apoteket til nytte, og hun samarbeider tett med gartneren Carl. Det oppstår (litt forutsigbar) søt musikk, men det skal ikke bli noen enkel romanse. Marianne Storberg er selv oppvokst i Asker, og som historiker har hun skapt et tidsriktig bilde av en turbulent periode i Norgeshistorien. Språket er også lettlest og vakkert, med skildringer som tidvis fremkaller blomsterduft og fuglesang. 

En skikkelig sommerbok, med andre ord! Denne kan du trygt pakke i feriekofferten. Eller hvorfor ikke laste den ned via eBokBob-appen?

Del på facebook
Stephenie Meyer:

Kjemikeren

Kjemikeren

Juliana Fortis var tidlegare forhøyrsleiar for ein hemmeleg teneste i USA kun kjent som "Byrået". Ho hadde ansvar for å få sanninga ut av pågripne terroristar slik at framtidige anslag kunne stoppast. Men med ein slik jobb får ein gjerne vite meir enn kva godt er, og byrået besluttar å fjerne ho frå stillinga.

Juliana lykkes i å rømme fra sine arbeidsgjevarar og lever i årevis på flukt under forskjellege namn og identitetar kor det kun er hennar paranoide adferd som held ho i live. Helt til ho ein dag blir spora opp og kontakta av ein tidlegere overordna, som ber om hjelp. Dei står ovanfor ei katastrofe, eit biologisk angrep som har potensiale til å ta kanskje så mykje som ein million liv, og dei treng den einaste som kanskje kan finne ut kor våpenet er gøymd før det er for seint. Juliana må freista å hjelpe til, men kan ho lite på sine gamle kollegaer, eller er dette nok eit forsøk på å stilna ho for alltid?

Med denne boka har Stephenie Meyer, kjend for ungdomsbøkene i Twilight-serien, skreve si første bok for vaksne. Den er spanande og intens, men kan hende ikkje særleg truverdig til tider. Men om du likar heseblesande action og historiar som tar nye vendingar er dette absolutt god underhaldning!

Del på facebook
Elisabeth Strout:

Jeg heter Lucy Barton

Forside Jeg heter Lucy Barton

Elisabeth Strout fikk sitt gjennombrudd og Pullitzer-prisen for boken Olive Kitteridge i 2009. Etter dette har hun skrevet flere romaner, og Lucy Barton kom ut på norsk i 2017.

Boken handler om Lucy Barton som er innlagt på sykehus. Hun får besøk av moren sin, som hun ikke har pratet med på flere år. Vi får servert brokker av Lucys livshistorie, fra barndom, oppvekst i fattigdom, forholdet til foreldrene, ekteskap, forfatterskap. Det er mange fortellinger, og alt blir aldri fortalt, mye er delvis fortalt eller det er bare antydninger. Det blir ikke brukt store ord, man lurer på - hva var det egentlig som skjedde der? Det kommer delvis frem at det har hendt alvorlige ting. Vanskjøtsel og fattigdom ganske åpenbart, men også mishandling, overgrep? Mor og datter prater ikke åpent om noe. Moren forteller litt sladderhistorier fra hjemstedet, men personlige ting blir ikke berørt. 

Den som liker å lese om forhold mellom mennesker, foreldre og barn, oppvekst, klasseskille,  og mye mer vil like denne boken. Forfatteren skriver godt, og ga undertegnede lyst til å lese flere av bøkene hennes. Olive Kitteridge er påbegynt. Anbefales.

Del på facebook
Marit Reiersgård:

Paradisbakken

Paradisbakken

Paradisbakken er ein spanande norsk kriminalroman, skriven av ein forfattar som absolutt har eksportpotensiale. Den har mykje action utan at den er «over the top» eller kunstig, slik nokre bøker har rykte på seg for å vere, og språket er både godt og nyansert.

I denne krimen møter vi fire venninner i Drammensområdet. Dei held saman i gjengen sin syklubb, «De sorte sommerfugler», trass i at dei som personar er nokså ulike. I 1989 vart den felles venninna deira, Camilla Carlsen, drepen i Paradisbakken. Ho var naken og såg ved fyrste augekast ut som ei utstillingsdukke.

Drammenspolitiet med etterforskarane Bitte Røed og Verner Jacobsen i spissen, tek opp att jakta på den ukjende mordaren. Nærmare 25 år er gått. Så blir ei venninne til funnen drepen på same måte som Camilla; ho ligg i eit utstillingsvindauge. Kva er beskjeden bak det heile?

Alle er ein del av puslespelet. Men med forviklingar og røyndomar til tusen kan «alle» vere gjerningspersonen. Er det éin eller fleire på frifot? Finn vi ut kva som ligg rett framom auga våre før det er for seint?

Vi stiller oss sjølve mange spørsmål undervegs i boka, og litt etter litt nøstast trådane opp…

Del på facebook
Fred Uhlman:

Forsoningen

Forsoningen

Eg veit ikkje om ei einaste setning i nokon roman som har gjort sterkare inntrykk på meg enn den siste setninga i Forsoningen av tysk-britiske Fred Uhlman. Eg skal sjølvsagt ikkje røpe den her. Eg skal i staden starte med den første setninga i boka: «Han kom inn i mitt liv i februar 1932 og forlot det aldri siden.»   

Året er 1932. Handlinga utspeler seg i Stuttgart – den gongen eit kultursentrum i Europa. 16 år gamle Hans Schwarz, son av ein jødisk lege, sit i klasserommet på Karl Alexander Gymnasium ein grå og mørk vinterettermiddag. Han halvsøv, teiknar krusedullar i notatblokka medan læraren doserer frå tavla.

”[…] da banket det på døren og før herr Zimmermann kunne rekke å si Herrein, inn kom professor Klett, rektor. Men det var ingen som så på den pertentlige lille mannen, for alles øyne var rettet mot den fremmede som kom sammen med ham.” 

Den framande er ny elev i klassen - grevesonen Konradin von Hohenfels. Han gjer stort inntrykk på Hans og allereie ved første møte med Konradin veit Hans at dette er den venen han har lengta etter.  

Venskapen mellom Hans og Konradin veks fram parallelt med framveksten av nazismen, og til tross for at dei to gutane i det lengste prøver å oversjå det, grip den politiske utviklinga inn i liva deira og. 

"Vi så ingen grunner til å bekymre oss. Politikk var noe som angikk de voksne - vi hadde våre egne problemer å tumle med. Og viktigst syntes vi det var å finne ut hvordan vi best skulle anvende våre liv - og selvfølgelig å oppdage livets hensikt, hvis det fantes noen hensikt, og hvilken plass mennesket hadde i det uendelige og fryktinngytende kosmos. Dette var evige og fundamentale spørsmål, langt viktigere enn slike forbigående og latterlige begreper som Hitler og Mussolini."

Men eitt år seinare er den intense venskapen over.    

Det er Hans som er forteljaren i boka, der han i 1960 ser tilbake på det som hende for tretti år sidan - ei historie om det å forsøke å tilgi sjølv om ein ikkje vil. Og ei historie om at tilgjeving kanskje ikkje alltid er mogleg, men at ein likevel kan forsone seg med ting for så å gå vidare.   

Boka vart utgitt på eige forlag i 1960, men vart kjent først seksten år seinare, da den vart utgitt på nytt med eit forord der forfattaren Arthur Koestler omtalte romanen som «eit meisterverk i miniatyr». Dette er den einaste romanen Fred Uhlman ga ut. Med sine 137 sider (Bokklubben si utgåve frå 1983) går det raskt å lese boka – men lesaropplevinga sit i lenge etterpå.

Del på facebook

Opningstider 

Måndag 9-15.30  
Tysdag 14-19  
Onsdag 9-15.30  
Torsdag 14-19   
Fredag 9-15.30  

Kontakt

Tlf.: 71 17 15 72
Epost: biblioteket@aukra.kommune.no

Vi blir inspirert av