Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Boktips voksne

Tordis Ørjasæter:

Dagen og dagene

Dagen og dagene

I denne boken beskriver Ørjasæter livet til en en snart åtti år gammel kvinne. Den ene dagen glad, lett i både kropp og sinn. Neste dag, idet ektemannen faller ned fra en stige og dør, snus hele livet opp ned. Hun føler seg med ett uendelig sliten. At hun er blitt gammel har egentlig ikke gått opp for henne før nå. 

I korte, tematiske kapitler beskrives den nye hverdagen: støtteapparatet, julefeiringen, de gamle brevene, ensomhet og søvnløshet. Og små reparasjoner i huset. Frokoster alene. Stien må tråkkes opp igjen, ett steg av gangen. Hun minnes hvordan livet var da hun var yngre. Så mye lettere alt var da! Når både alderdommen og sorgen kommer på samme tid, kan det bli problematisk.Likevel har jo andre klart seg før henne. Og med tiden kan livet faktisk by på nye perspektiver, nye gleder. Ørjasæter mistet selv mannen sin brått for 11 år siden, og skrev denne boken tre år etter hans død. Temaet alderdom tar hun også opp i boken I hodet på en gammel dame fra 2015.

Del på facebook
Marianne Storberg:

Eplehagen

Eplehagen

Året er 1814. Apotekdatteren Maren mistet mannen sin svært tidlig, og den 25 år gamle enka får seg arbeid som guvernante hos presten Høegh på Asker prestegård.

Utad er Høegh en karismatisk person. Det tar imidlertid ikke lang tid før Maren får følelsen av at ikke alt er som det skal på prestegården. De tre barna er skitne i klærne, og Høeghs kone har av en eller annen grunn reist fra dem alle. Det kan også virke som om han føler at hans prestekall står litt i veien for hans politiske ambisjoner. Så får han med ett sjansen til å virkelig innynde seg i de rette kretser: Kronprins Karl Johan utlyser en stor premie til det beste jordbrukstiltaket i Norge, og Høegh bestemmer seg for å anlegge landets vakreste eplehage.Her kommer Marens kunnskaper fra apoteket til nytte, og hun samarbeider tett med gartneren Carl. Det oppstår (litt forutsigbar) søt musikk, men det skal ikke bli noen enkel romanse. Marianne Storberg er selv oppvokst i Asker, og som historiker har hun skapt et tidsriktig bilde av en turbulent periode i Norgeshistorien. Språket er også lettlest og vakkert, med skildringer som tidvis fremkaller blomsterduft og fuglesang. 

En skikkelig sommerbok, med andre ord! Denne kan du trygt pakke i feriekofferten. Eller hvorfor ikke laste den ned via eBokBob-appen?

Del på facebook
Stephenie Meyer:

Kjemikeren

Kjemikeren

Juliana Fortis var tidlegare forhøyrsleiar for ein hemmeleg teneste i USA kun kjent som "Byrået". Ho hadde ansvar for å få sanninga ut av pågripne terroristar slik at framtidige anslag kunne stoppast. Men med ein slik jobb får ein gjerne vite meir enn kva godt er, og byrået besluttar å fjerne ho frå stillinga.

Juliana lykkes i å rømme fra sine arbeidsgjevarar og lever i årevis på flukt under forskjellege namn og identitetar kor det kun er hennar paranoide adferd som held ho i live. Helt til ho ein dag blir spora opp og kontakta av ein tidlegere overordna, som ber om hjelp. Dei står ovanfor ei katastrofe, eit biologisk angrep som har potensiale til å ta kanskje så mykje som ein million liv, og dei treng den einaste som kanskje kan finne ut kor våpenet er gøymd før det er for seint. Juliana må freista å hjelpe til, men kan ho lite på sine gamle kollegaer, eller er dette nok eit forsøk på å stilna ho for alltid?

Med denne boka har Stephenie Meyer, kjend for ungdomsbøkene i Twilight-serien, skreve si første bok for vaksne. Den er spanande og intens, men kan hende ikkje særleg truverdig til tider. Men om du likar heseblesande action og historiar som tar nye vendingar er dette absolutt god underhaldning!

Del på facebook
Elisabeth Strout:

Jeg heter Lucy Barton

Forside Jeg heter Lucy Barton

Elisabeth Strout fikk sitt gjennombrudd og Pullitzer-prisen for boken Olive Kitteridge i 2009. Etter dette har hun skrevet flere romaner, og Lucy Barton kom ut på norsk i 2017.

Boken handler om Lucy Barton som er innlagt på sykehus. Hun får besøk av moren sin, som hun ikke har pratet med på flere år. Vi får servert brokker av Lucys livshistorie, fra barndom, oppvekst i fattigdom, forholdet til foreldrene, ekteskap, forfatterskap. Det er mange fortellinger, og alt blir aldri fortalt, mye er delvis fortalt eller det er bare antydninger. Det blir ikke brukt store ord, man lurer på - hva var det egentlig som skjedde der? Det kommer delvis frem at det har hendt alvorlige ting. Vanskjøtsel og fattigdom ganske åpenbart, men også mishandling, overgrep? Mor og datter prater ikke åpent om noe. Moren forteller litt sladderhistorier fra hjemstedet, men personlige ting blir ikke berørt. 

Den som liker å lese om forhold mellom mennesker, foreldre og barn, oppvekst, klasseskille,  og mye mer vil like denne boken. Forfatteren skriver godt, og ga undertegnede lyst til å lese flere av bøkene hennes. Olive Kitteridge er påbegynt. Anbefales.

Del på facebook
Marit Reiersgård:

Paradisbakken

Paradisbakken

Paradisbakken er ein spanande norsk kriminalroman, skriven av ein forfattar som absolutt har eksportpotensiale. Den har mykje action utan at den er «over the top» eller kunstig, slik nokre bøker har rykte på seg for å vere, og språket er både godt og nyansert.

I denne krimen møter vi fire venninner i Drammensområdet. Dei held saman i gjengen sin syklubb, «De sorte sommerfugler», trass i at dei som personar er nokså ulike. I 1989 vart den felles venninna deira, Camilla Carlsen, drepen i Paradisbakken. Ho var naken og såg ved fyrste augekast ut som ei utstillingsdukke.

Drammenspolitiet med etterforskarane Bitte Røed og Verner Jacobsen i spissen, tek opp att jakta på den ukjende mordaren. Nærmare 25 år er gått. Så blir ei venninne til funnen drepen på same måte som Camilla; ho ligg i eit utstillingsvindauge. Kva er beskjeden bak det heile?

Alle er ein del av puslespelet. Men med forviklingar og røyndomar til tusen kan «alle» vere gjerningspersonen. Er det éin eller fleire på frifot? Finn vi ut kva som ligg rett framom auga våre før det er for seint?

Vi stiller oss sjølve mange spørsmål undervegs i boka, og litt etter litt nøstast trådane opp…

Del på facebook
Fred Uhlman:

Forsoningen

Forsoningen

Eg veit ikkje om ei einaste setning i nokon roman som har gjort sterkare inntrykk på meg enn den siste setninga i Forsoningen av tysk-britiske Fred Uhlman. Eg skal sjølvsagt ikkje røpe den her. Eg skal i staden starte med den første setninga i boka: «Han kom inn i mitt liv i februar 1932 og forlot det aldri siden.»   

Året er 1932. Handlinga utspeler seg i Stuttgart – den gongen eit kultursentrum i Europa. 16 år gamle Hans Schwarz, son av ein jødisk lege, sit i klasserommet på Karl Alexander Gymnasium ein grå og mørk vinterettermiddag. Han halvsøv, teiknar krusedullar i notatblokka medan læraren doserer frå tavla.

”[…] da banket det på døren og før herr Zimmermann kunne rekke å si Herrein, inn kom professor Klett, rektor. Men det var ingen som så på den pertentlige lille mannen, for alles øyne var rettet mot den fremmede som kom sammen med ham.” 

Den framande er ny elev i klassen - grevesonen Konradin von Hohenfels. Han gjer stort inntrykk på Hans og allereie ved første møte med Konradin veit Hans at dette er den venen han har lengta etter.  

Venskapen mellom Hans og Konradin veks fram parallelt med framveksten av nazismen, og til tross for at dei to gutane i det lengste prøver å oversjå det, grip den politiske utviklinga inn i liva deira og. 

"Vi så ingen grunner til å bekymre oss. Politikk var noe som angikk de voksne - vi hadde våre egne problemer å tumle med. Og viktigst syntes vi det var å finne ut hvordan vi best skulle anvende våre liv - og selvfølgelig å oppdage livets hensikt, hvis det fantes noen hensikt, og hvilken plass mennesket hadde i det uendelige og fryktinngytende kosmos. Dette var evige og fundamentale spørsmål, langt viktigere enn slike forbigående og latterlige begreper som Hitler og Mussolini."

Men eitt år seinare er den intense venskapen over.    

Det er Hans som er forteljaren i boka, der han i 1960 ser tilbake på det som hende for tretti år sidan - ei historie om det å forsøke å tilgi sjølv om ein ikkje vil. Og ei historie om at tilgjeving kanskje ikkje alltid er mogleg, men at ein likevel kan forsone seg med ting for så å gå vidare.   

Boka vart utgitt på eige forlag i 1960, men vart kjent først seksten år seinare, da den vart utgitt på nytt med eit forord der forfattaren Arthur Koestler omtalte romanen som «eit meisterverk i miniatyr». Dette er den einaste romanen Fred Uhlman ga ut. Med sine 137 sider (Bokklubben si utgåve frå 1983) går det raskt å lese boka – men lesaropplevinga sit i lenge etterpå.

Del på facebook
Per Petterson:

Jeg nekter

Jeg nekter

Alt var så annleis før.

Jim og Tommy var bestekameratar, og vaks opp i same grend på Mørk på 60-talet: Jim med ei djupt kristen åleinemor, og Tommy og småsøskena med den valdelege faren sin, etter at mora deira reiste ei natt. Dei to kameratane klarte seg i grunn godt då dei hadde kvarandre, men så kompliserte ei enkel hending tilveret for den eine. Kva gjorde at dei fekk så ulike liv – og at Tommy, som hadde den hardaste oppveksten, likevel er den som tilsynelatande har klart seg best?

Trettifem år etter at dei to sist møtte kvarandre, treffast dei tilfeldigvis på ei bru, der Jim (som er utanfor arbeidslivet) står og fiskar idet Tommy kjem køyrande i sin blanke Mercedes. Kva seier ein då?

Den dyktige forfattaren Per Petterson viser historia frå fleire ulike vinklar og perspektiv, og vi får høyre korleis det gjekk med alle karakterane i boka, kva vendingar liva deira tok, og kva dei lærte på vegen. Dette er ein sterk roman om venskap og einsemd, sjukdom og sorg, misforståingar og forsoning; alt som livet gjev og tek.

Del på facebook
Kjell Westø:

Der vi engang gikk

Der vi engang gikk

«På hvert sted et menneske har gått, lagres det et minne om det. Det er usynlig for de fleste, men for den som kjenner og elsker dette mennesket, viser det seg som et tydelig bilde hver gang man går forbi. Så lenge de elskende menneskene finnes, finnes også bildet, også om den som gikk der ikke lever lenger.» (s. 340) 

Finland igjen! Eg har aldri vore der. Den dramatiske historia til finnane kjenner eg til berre i brokkar og bitar. Eg har aldri vore opptatt av litteratur om og frå Finland, men dei få gongene eg har gått laus på slik litteratur har eg blitt både overraska og fascinert. Det har tidlegare her på bloggen vore tipsa om Tommi Kinnunen sin fantastiske roman Der fire veier møtes som finn stad ute på den finske landsbygda, med utgangspunkt i ein liten familie. I Der vi engang gikk får vi innblikk i eit heilt anna miljø. Denne romanen utspelar seg i Helsingfors, med eit stort persongalleri frå både arbeidarklassen, middelklassen og overklassen. I starten av boka sleit eg litt med at det etter kvart blei så mange namn å halde frå kvarandre, men det endra seg straks eg slutta å leite etter ein hovudperson. Det er meir dei kollektive hendingane framfor enkeltpersonar som er det sentrale i denne romanen. 

Handlinga spenner over tidsrommet frå 1907 til 1938, gjennom 1. verdskrigen, den russiske revolusjonen med påfølgande finsk lausriving og deretter borgarkrig mellom "dei raude" og "dei kvite", oppblomstringa av den fascistiske Lappo-bevegelsen, og vinterkrigen fram til andre verdskrigen startar. Vi møter klassekamp, umogleg kjærleik, framveksten av eit moderne storbysamfunn, jazzen sitt inntog i Finland, foto, moter, kunst, arkitektur – og ikkje minst sport, i form av tennis og fotball.     

Romanen skildrar på eit intenst vis korleis krig, splitting og uro forma liva til ei gruppe menneske som har det til felles at dei dei er fødd omkring hundreårsskiftet, og at dei er busett i Helsingfors. Nokre greier å gå vidare, gløyme eller fortrengje, medan dei meir sensitive går til grunne. Dette er ei bok som sit lenge i etter at siste sida er lese! 

Same året boka kom ut fekk Westö den prestisjetunge Finlandiaprisen for Der vi engang gikk.

Del på facebook
Helene Uri:

Hålke

Hålke

Handlinga i denne romanen er lagt til ei leiligheit i Oslo, der «dramaet» foregår over nokre korte vinterdagar. Ekteparet Ebba og Karl, med over 40 års samliv i bagasjen, er innestengt  på grunn av islagde fortau og vegar. Den eneste sonen bur i Australia, og dattera er på ferie i Portugal.

Ebba og Karl kjenner kvarandre sin styrke og svakheit heilt inn til margen. Dette kunne lett vorte kjedeleg, men Helene Uri klarar å gjere denne historia til spanande, litt trist, men også svært morosam underhaldning.

Kvinna Ebba fører ordet, den ein gong svært vellukka karrierekvinna, høgskulelektoren med ambisjonar, som no er pensjonert og prisgitt dagleg omgang med sin Karl. Han som ein gong var den populære og ettertrakta som alle venta seg noko stort av, men som har vore fornøgd med å undervise ungdomsskuleelevar gjennom eit langt liv. No er desse to innestengt, overlatne til seg sjølve, to gamle mennesker som ikkje tør å våge seg ut på glattisen, som satsar på at matforrådet i skapa held til veret endrar seg eller kommunen strør på dei islagde vegane.

Helene Uri skriv direkte og presist, og hentar fram fine små nyansar som viser to mennesker, som fortsatt etter eit langt samliv kan «tende» kvarande, irritere kvarandre grenselaust, smålyge for kvarande, vise ømheit, raseri og følelsar som grensar til hat. I Ebba sin versjon er Karl ein mann å frykte. Han har eit voldsomt temperament, men kan også tilgi, og er ein mann med sans for store blomsterbukettar. Venninnene har gjennom åra oppmoda henne til å forlate Karl, han har ein gong slått og kan gjere det igjen. Ho skuldar han også for å ha vore for lite ambisiøs, for bedageleg. Ho vedgår å ha hatt sine svin på skogen, ein elskar, til overmål ti år yngre enn henne.

Mykje klok observasjonsevne hjå forfattaren gjer portrettet av Karl og Ebba til ei smertefull påminning om den mindre glamorøse sida ved å verte eldre,  men den fortel også om seigliva kjærleik og om krenking som aldri vert gløymd.

Det er forbausande mykje underhaldning og humoristisk snert i Helene Uri si beskriving av dagleglivet sine rituale hjå eit aldrande ektepar som av rein staheit nektar å be naboen om hjelp eller rett og slett ta ein telefon til næraste matvarebutikk. Det finst alltid ein pose med nypete når kaffien tek slutt, eller ein karamellpudding utgått på dato for tre veker sidan. Ebba frydar seg over å servere ektemannen sin nettopp den.

Helene Uri vart med Hålke nominert til Bokhandlerprisen 2016.

Del på facebook
Guro Hoftun Gjestad:

Storbarnsliv

Storbarnsliv

Guro Hoftun Gjestad skreiv kronikken «Kjære storbarnsforeldre» i VG, om korleis det er å vere foreldre til tenåringar. Her skriv ho mellom anna: «Jeg skriver denne teksten klokken fem om natten. Endelig sovnet barnet trygt i sengen sin etter nok en våkenatt. Men mor er våken. Mor har vært våken i 18 år. Det finnes en mammablogg ingen skriver. En foreldrerolle som sjelden drøftes. Den viktige, vanskelige, offentlige samtalen om storbarnsforeldrene og tiden der navlestrengen strekkes som en morken løpestreng, er stille.»
Det viste seg snart at dette er eit tema som verkeleg engasjerer. Kronikken spreidde seg raskt i sosiale media, og blei delt over 100.000 gonger. Det er skrive side opp og side ned om livet til småbarn, men kva med ungdommane? Kvifor er det så vanskeleg å snakke om korleis det er å vere foreldre og vaksenperson når barna skal finne sin eigen veg?
I boka si, «Storbarnsliv», prøver Guro Hoftun Gjestad å gje svar på noko av dette. Boka har fått mykje merksemd for å ta opp ein viktig og lite omtala del av foreldre sin kvardag, nemleg livet med dei store barna. Her får vi høyre historier om ulike ungdommar. Her er historia om gameren som stengjer seg inne på rommet i si eiga verd, om jenta som slankar seg sjuk og om mange fleire. Forfattaren har også henta inn bidrag frå ulike fagfelt, mellom anna sosialpsykologi. Dette gjer drøftingane rundt temaet gode.
Hoftun Gjestad skriv godt og levande, og boka er vanskeleg å leggje frå seg. Boka passar for alle som er i kontakt med ungdommar, anten som foreldre eller gjennom jobb. Hoftun Gjestad har eit godt språk, og skildringane av ungdommane er så gode og såre at det gjer veldig inntrykk. Ei bok som satt i meg lenge etterpå!

Del på facebook

Opningstider 

Måndag 9-15.30  
Tysdag 14-19  
Onsdag 9-15.30  
Torsdag 14-19   
Fredag 9-15.30  

Kontakt

Tlf.: 71 17 15 72
Epost: biblioteket@aukra.kommune.no

Vi blir inspirert av