Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Boktips voksne

Historia om det tapte barnet

 

Elena Ferrante har fullført sitt formidable romanprosjekt Napoli- kvartetten med fjerde bok, Historia om det tapte barnet. Napoli- kvartetten kunne vært Italias århundresaga, den kunne vært historien om kvinnekampen, det kunne vært historien om vennskapsbånd, og i sum er den alt på en gang. Elena og Lila vokser opp i fattig bydel i Napoli, persongalleriet er stort, det er vold og korrupsjon, politikk og kjærlighet, alt skildres så godt at det virkelig gjør vondt.  

Siste bok begynner når disse to kvinnene er i begynnelsen av 30- årene på syttitallet og deres liv har utviklet seg i svært forskjellige retninger frem til nå. Elenas klassereise har gjort henne til forfatter og intellektuell, Lila har også arbeidet seg opp til bedriftsleder men fremdeles i bydelens stramme rammer. Nå føres de sammen igjen, bosatt i samme hus i den bydelen Elena aldri skulle vende tilbake til og deres uhyggelig sterke bånd både fører de sammen og river de fra hverandre. Og alt skildres rått og vakkert, språket er svært godt, og ikke minst Kristin Slørsdals oversettelse til nynorsk er intet mindre enn en fulltreffer.

Dette er et realistisk verk som berører mange punkter som har vært debattert i senere tid, ikke minst hvem eier sin egen historie, står en forfatter fritt til å bruke enhvers historie? Hadde Elena rett til, igjen, å brukes Lilas smerte i sitt forfatterskap? Elena Ferrante er et pseudonym, og jakten på forfatterens identitet har ifølge manges mening gått alt for langt. Og i oppsummeringen av dette storverket tenker også jeg at forfatterens egentlige navn er det minst interessante av alt når det gjelder Elena og Lila. Disse bøkene bør leses.

Del på facebook
Odd Klippenvåg:

En enda større ensomhet

En enda større ensomhet:noveller

Det er egentlig værd at bemærke at samtidig med at vi til stadighed må holde os orienteret om hvad vores netværk spiser, tænker, ser og hører så bliver romanerne længere og længere. Det er svært at finde bøger med under 250 sider.

Så egentlig burde novellerne være den foretrukne litterære form: Korte fortællinger som kan læses uden afbrydelser.

Et godt bud på et sådant friminut er Klippenvågs samling. Læseren bliver draget ind i en handling, som allerede er i gang. Undervejs får man de mest nødvendige opplysninger om hvad der sket før men man må selv prøve at gætte sig til, hvad der sker efter sidste punktum.

Det er alvorlig emner, der bliver taget op og som al god litteratur bider de sig fast. Jeg havde egentlig lyst til at læse mere om de mennesker, jeg mødte i novellerne men det bliver på en måde mere lig virkeligheden: Hvor meget ved vi om de mennesker, vi møder i hverdagen? De fleste forbliver jo egentlig «noveller», bipersoner i vores roman.

Som det kan ses, så sætter «En enda større ensomhet» gang i filosoferingen og det vel i grunden ikke så galt.

 

Del på facebook
Linda Olsson:

En søster i mitt hus

En søster i mitt hus

Urolig venter Maria på hun som skal komme. Hit til hennes hus og skjulested, Costa Brava, ved Middelhavet. Det er Emma som skal komme på besøk, en søster.

De har møttes sjelden gjennom livet, sist i morens begravelse for to år siden. Mye har forandret seg i begges liv siden den gang, og mye kommer frem av deres tidlige år. De har store ulikheter, men også store fellestrekk, og deler på ulik måte tapet og savnet etter deres tredje søster, den mest elskede av dem, hun som døde. Den historien avdekkes sakte gjennom romanen, og er vesentlig.

Den blir også et uttrykk for andre tap og savn gjennom livet, og fører disse to separate sjeler nærmere. I forlagets omtale kan man forledes til å tro at disse rusler rundt, og svømmer sammen i Middelhavet i all fordragelighet, men det er ikke tilfellet. Her er sterke scener og drama rundt denne idyllen de er i.

Forfatter Linda Olsson har tidligere gitt ut "La meg synge deg stille sanger" og "Taushetens konsekvenser" blant annet, og med disse fått et stempel som svært lavmælt og forsiktig i språk og innhold, der dramatikken utspiller seg på det indre plan. Dette er langt i fra min opplevelse av "En søster i mitt hus", den river opp sår og er sterk lesning, og med et svært presist språk, særlig om det vanskeligste og vondeste. 

Del på facebook
Slik skal vi velge våre ofre

Ålesunderen Bjørn Vatne debuterte i fjor med boka Slik skal vi velge våre ofre. En sterk debut som mange har merket seg, og som han er blitt belønnet med Bokbloggerprisen for.

Vi følger Kjetil, en litt tafatt alenefar fra Ålesund. Han plages av å ikke strekke til i farsrollen. Han er stadig sent ute til barnehagetilstelninger og andre avtaler, datteren på fire nekter å gjøre som han sier, og han føler de andre foreldrenes blikk i ryggen. 

I jobben som reklameskribent sliter han med motivasjonen, og han er ikke videre komfortabel i andre menneskers nærvær. Følelsen av å være mindreverdig ligger som en hemsko i alt han gjør, og han er overfølsom for kritikk.

Sorgen over tapet av barnets mor er også stort. Hun døde under fødselen, og med henne døde også mye av Kjetil. Kule, radikale Aina representerte så mye av det som Kjetil selv ønsket å stå for.I sin ganske ensomme tilværelse får han utløp for frustrasjon og sinne gjennom å poste anonyme blogginnlegg. I starten er de relativt harmløse, om enn bastante og nådeløse karakteristikker av mennesker som bare følger strømmen. Etterhvert blir hans alter ego stadig mer ekstremt i sine meninger.

Slik skal vi velge våre ofre er en intens, medrivende og velskrevet roman om sorg, om å undertrykke sin egen stemme og om faren ved å aldri stå opp for seg selv. 

Del på facebook
Åsne Seierstad:

To søstre

To søstre

I oktober 2013 kunne Aftenposten melde om to norsk-somaliske jenter, som var på vei til Syria for å bidra i borgerkrigen. Historien har blitt bok og Åsne Seierstad vet hvordan man skal disponere et rikt kildemateriale. Hun kombinerer fakta og fortelling på en måte som ikke går på bekostning av flyten.

Hva får to tilsynelatende normale tenåringer til å slutte seg til en terrororganisasjon? Dette er det fremtredende spørsmålet som reiser seg i boken. Vi følger farens desperate kamp på å få døtrene sine tilbake. Samtidig faller familien sakte men sikkert fra hverandre. Uvisshet, frustrasjon og hjelpeløshet. Følelser som er til stede i boken, og som leseren også vil kjenne på. Dette er en av de viktigste norske sakprosabøkene på lenge og en bok som vil engasjere deg.  

 

Jeg vil også tipse om foredragsrekken i prosjektet BYSMART. Åsne Seierstad presenter «To søstre» i de tre storbyene i Møre og Romsdal. Arrangementet er gratis og starter kl. 19.00.

Kristiansund: 28. november. Les om arrangementet her

Molde: 29. november. Les om arrangementet her

Ålesund: 30 november. Les om arrangementet her

Del på facebook
Janne Stigen Drangsholt:

Ingrid Winters makeløse mismot

Ingrid Winters makeløse mismot

Ingrid Winter har ikke alt på stell. Det er småbarnstid med tidsklemme, logistikkproblemer og yrkesnevroser, ikke at det er fullstendig krise, men det lugger litt både her og der. På hjemmebane har hun heldigvis mannen Bjørnar, som holder trygt i de fleste trådene. Men det blir jo litt dårlig stemning når Ingrid finner drømmehuset, blir skikkelig revet med i budrunden og overskrider maksgrensen deres med nesten en million. Jobbmessig sitter hun som amanuensis i litteraturvitenskap på et kontor på universitetet. Der jobber hun med litt livsfjerne temaer og er omgitt av kolleger hun stadig kommer i krangel med og ledere som plager dem med omorganisering, kuttforslag og den slags.

Midtveis i boka tar det hele litt av når Ingrid ufrivillig må bli med til Russland for å forhandle om en forskningsavtale i samarbeid med universitetet i St. Petersburg. Kulturkollisjonen gir enda en dimensjon til de vittige beskrivelsene av de ulike sosiale situasjonene Ingrid kommer opp i, og håndterer sånn helt passe.

Dette er humoristisk og lettlest, men ikke uten et visst alvor og underliggende kommentarer til det moderne familie- og yrkeslivet i Norge. Ingrid Winter sier ikke alltid de rette tingene til rett tid, det går ofte over stokk og stein når frustrasjon eller bekymringer eller entusiasme løper av gårde med henne. Stadig vekk må hun møte konsekvensene av dette og rydde opp i misforståelser og annet oppstuss hun selv har skapt. Det Ingrid sliter med kan nok stort sett karakteriseres som i-landsproblemer, i den store sammenhengen, men det er jo slik situasjonen er for de fleste av oss. Så vi kjenner oss igjen og føler oss berørt selv om det ikke egentlig er liv som står på spill her.

Det er befriende med en norsk roman som er så vittig og underholdende! Det er en del hendelser som er i overkant absurde og overdrevne, noen kan kanskje synes at Drangsholt drar på litt mye her og der. Men jeg koste meg skikkelig med denne her, og ser fram til neste bok fra Drangsholt – «Winter i verdens rikeste land»

  

Del på facebook
Edmund de Waal:

Haren med øyne av rav

Haren med øyne av rav

Tittelen og omslaget var det første som gjorde meg nysgjerrig på denne boka. Kva slags bok var vel dette og kva var det med denne haren? Og boka er mangt og mykje – ei familiehistorie, ei kulturreise, europeisk og japansk historie og jødane si tragiske skjebne.

Forfattaren Edmund de Waal er ein kjend britisk keramikar. Av ein onkel arvar han familien si samling av japanske netsukar. Ein netsuke er ein liten detaljrik figur skapt av japanske kunsthandverkarar. Særleg dei som er laga før 1860 er verdifulle. Motiva er henta frå austleg mytologi, historie og segn, frå daglegliv eller frå dyre- og planteliv.

Boka er ei historie om denne samlinga og ei historie om familien til Edmund de Waal. Det er også ei historie om veksten og fallet til eit jødisk dynasti, om død, tap og eksil og om korleis desse objekta overlever i løpet av ei periode på 140 år.

Kven var menneska som hadde halde netsukane i hendene sine og kva hadde figurane betydd for dei?

Den første tilhaldsstaden til denne samlinga er hos kunstkritikaren Charles Ephrussi i Paris på 1870-talet. Charles er modellen til Swann hos Proust og han er også med i krinsen rundt Renoir og Degas.

Det andre rommet til netsukane er påkledningsrommet til forfattaren si oldemor, Emmy von Ephrussi. Ho bur i eit storslått palass, Palais Ephrussi, i Ringstrasse i Wien.

Den tredje tilhaldsstaden er hos sonen hennar, Ignace, som er forfattaren sin grandonkel. Rundt 1970 bur han i ei leilighet i det sentrale Tokyo. Av denne grandonkelen, kalla Iggie, arvar forfattaren samlinga av 264 netsukar. Såleis vert også forfattaren ein del av denne historia.

Forfattaren er sjølv ein som lagar ting, han lagar keramikk. Han er oppteken av korleis ting vert laga, korleis dei vert handsama og kva som skjer med dei. Han har også vore spesielt oppteken av Japan då han allereie som syttenåring reiste dit for å studere keramikk. Den gongen på syttitalet var også første gongen han såg netsukesamlinga hos Iggie.

Denne boka var ein fest å lese, spennande, lærerik og mangfalding. Ei bok som vil vere midt i blinken for lesarar med interesse for kultur, reiser og historie.

Del på facebook
Et gap i tiden

I år er det 400 år siden William Shakespeare døde. Dette har blitt markert på så mange vis, The Hogarth Shakespareserie er én. Serien består av bøker skrevet av kritikerroste og bestselgende forfattere som skriver sin egen versjon av verker av Shakespare.
Den første boka i serien kom allerede i fjor - Jeannette Wintersons versjon av Vintereventyret. Til sammen skal det komme åtte bøker i serien.

Et gap i tiden starter med et kort resyme av originalen før vi befinner oss i New Bohemia (New Orleans). Shep, som spiller på en bar, er på vei hjem fra jobb sammen med sønnen sin da de blir vitne til et drap. I bilen til den drepte finner de en koffert full av penger, og de finner en jentebaby i nærheten. I kofferten ligger det også et diamantsmykke og noter til en sang som heter Perdita. Shep bestemmer seg for å beholde barnet og gir henne navn etter sangen. Shep har nylig mistet kona si og er i sorg, og ser på funnet av barnet som et vendepunkt i livet. Han selger huset, og for pengene fra hussalget og mesteparten av pengene i kofferten kjøper han en bar som han driver. Her vokser Perdita opp.

Historien fortsetter i Londons finansmiljø hvor vi møter Leo Kaiser som vet hvordan han skal tjene penger, men ikke vet hvordan han skal styre sjalusien mot sin kone og sin beste venn. Kona, Mimi, som er sanger, og Leo har en sønn sammen. Nå er Mimi gravid igjen, men Leo tror ikke at barnet er hans. Dette går mot en fullstendig katastrofe.

Vi hopper i tid og sytten år senere flettes de to historiene sammen og ting blir oppklart.

Jennatte Winterson er selv adoptert og Vintereventyret har hatt stor betydning for henne i mange år. Til slutt i boka har hun skrevet en personlig tolkning av stykket.

Boken følger historien i originalen godt. Den er underholdende, har humor, god driv og hendelsene utfolder seg raskt. Vi vet hvordan det ender, men ikke hvordan Jeanette Winterson har løst dette i sin versjon. Det skal bli morsomt å lese de neste bøkene i serien.

Del på facebook
Tommi Kinnunen:

Der fire veier møtes

Der fire veier møtes

I ei lita bygd i det nordlige Finland skil den unge jordmora Maria seg ut og blir utsett for folkesnakk. Ho er sjøvstendig, forsørgjer seg sjølv, og får dottera Lahja utanfor ekteskap.

Det er Maria vi først vert kjend med. Året er 1895 og vi møter henne når ho som nyutdanna jordmor må streve for å finne fotfeste i sitt nye yrke. Ho har eit lyst sinn, og med stå-på viljen sin kjem ho langt. Ho forblir einsleg gjennom livet av eigen vilje. Dottera Lahja er av ein heilt anna støypning. Ho er sta som mor si og når ho sjølv i ung alder finn ut at ho er gravid, er ho bestemt på at om ikkje barnefaren dukkar opp igjen, vil ho gifte seg med ein annan mann snarast.
Ho blir kjend med Onni og giftar seg med ham. Dei får to born, og det er yngstemann Johannes som blir verande i huset som faren bygde opp etter evakueringa.

Onni vende heim som helt etter andre verdenskrig og er ein god mann, flittig og pliktoppfyllande og utruleg flink både med borna og med andre mennesker. Men han finn seg ikkje til rette i ekteskapet og søkjer seg stadig bort. Lahja er bitter og inneslutta og vanskeleg å ha med å gjere.

Mange år seinere bor Lahja ålene i det store slektshuset saman med yngstesonen Johannes, svigerdotter Kaarina og borna deira - i eit hus der alt forblir usagt.
Lahja er no gamal og det er så vidt dei andre toler å ha henne i huset. Kaarina er ei tålmodig svigerdotter som greier å takle den gamle sin biske måte å være på. I 1996, etter 40 år under same tak, dør Lahja som ei gamal dame. Friheitsfølelsen Kaarina og Johannes har venta på kjem ikkje, og ei tomheit inntek den vesle heimen deira.

Til slutt blir det svigerdattera Kaarina som finn svara  på familien sine mange forteiingar og løgner.

At ein finsk slektsroman med handling fra 1890-åra skulle fenge meg slik, hadde eg ikkje venta.

Del på facebook
Hassan Blasim:

Lik på utstilling

Lik på utstilling

Hassan Blasik er en irakisk forfatter og er nå bosatt i Finland. Han blir regnet som en fornyer av den arabiske litteraturen, og har fått internasjonal anerkjennelse.

Lik på utstilling er en samling med noveller som er tragiske og surrealistiske, og uten mange glimt av håp. Hovedsakelig er handlingen lagt til Irak og det samfunnet som har vokst fram etter år med krig og uroligheter. Her er vold og drap, selvmordsbombere og henrettelser i et samfunn i oppløsning, godt beskrevet i novellen Tusen og èn kniv: ”Dagene gikk, like tunge og deprimerende som det stakkars landet vårt. Det var som om krigene og volden var blitt en kopimaskin, og vi har blitt en tv-kanal med monopol som bare sendte programmer med tortur og smerte”. 

Novellen som gir navnet til boka, Lik på utstilling”, er en samtale mellom sjefen og en nyansatt. Jobben går ut på å drepe mennesker og sette dem på utstilling rundt om i byen. Innovasjon og kreativitet er viktig, og det beskrives hva som er godt arbeid og dårlig arbeid, altså som en helt vanlig jobb. Slutten på novellen er som de fleste av novellene i boka, abrupt og åpen for tolkning.
De ulike novellene omhandler en håpløshet der det positive raskt blir knust - likevel er det god lesning. Det dystre bildet forfatteren gir er skrevet på en lekende måte, og selv om novellene er krevende og voldsomme, med avslutninger som lar deg stå spørrende igjen, blir du drevet videre og sitter igjen med ettertanke. Så har du lyst til å lese noe annerledes, noe som berører samfunnet i dag og den situasjonen vår stadig krympende verden innebærer, er dette et godt valg. Boka er vond og hard, men også rik og givende lesning.

Del på facebook

Opningstider 

Måndag 9-15.30  
Tysdag 14-19  
Onsdag 9-15.30  
Torsdag 14-19   
Fredag 9-15.30  

Kontakt

Tlf.: 71 17 15 72
Epost: biblioteket@aukra.kommune.no

Vi blir inspirert av