Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Filmtips

Tuva Novotny:

Blindsone

Blindsone

Kjenner vi våre nærmeste så godt som vi tror?

Dette er spørsmålet denne filmen reiser. Tea er ei helt vanlig ung, jente fra en tilsynelatende trygg og god familie. I begynnelsen av filmen følger vi henne på vei hjem fra håndballtrening sammen med ei venninne, de snakker om skole og venner og alt framstår veldig vanlig og hverdagslig. Når hun kommer hjem holder mor på å legge lillebroren hennes, stemningen er rolig og trygg. Så skifter det helt uventet og brutalt, i det Tea forsøker å ta sitt eget liv. Resten av filmen følger vi mor og far (spilt av Pia Tjelta og Anders Baasmo Christiansen) på vei til, og på, sykehuset der de venter på beskjed fra legene om hvordan det vil gå med Tea.

Hele filmen er innspilt i en tagning, slik at alt vi ser utspiller seg foran øynene våre og tar akkurat så lang tid som det ville tatt i virkeligheten. En fascinerende teknikk som også er brukt i en del andre filmer, for eksempel Erik Poppes film om Utøya. Det skaper selvsagt en umiddelbarhet og intensitet i det vi får følelsen av å være til stede der det skjer, vi går nærmest rett bak eller ved siden av skuespillerne hele veien. Det stiller store krav til alle de medvirkende, og i begynnelsen av filmen blir det litt langtekkelig, det er lite interessant som skjer. Men nettopp den litt kjedelige normaliteten som etableres her gjør kontrasten så sterk til resten av filmen. Teas foreldre er i sjokk over selvmordsforsøket, men sakte går det opp for dem (og oss) at de kanskje ikke har sett hvordan Tea egentlig har hatt det i oppveksten.

Filmen gjør sterkt inntrykk, det er spesielt imponerende å se måten Pia Tjelta formidler det grusomme sjokket og fortvilelsen rollefiguren hennes gjennomlever. Kameraet hviler på ansiktet hennes mange minutter i strekk gjennom hele filmen, og vi ser hvilke tanker som raser gjennom henne, og i hvilke øyeblikk hun erkjenner hva som har skjedd, hva hun har trodd, hvilke feilgrep de kanskje har gjort.

Del på facebook
Steven Spielberg:

The Post

The Post

Med Meryl Streep og Tom Hanks øverst på rollelista, og Steven Spielberg i regissørstolen, kan det vel ikke gå helt galt. Det gjør det da heller ikke, i denne flotte og interessante filmen med handling fra Washington D.C. på begynnelsen av 70-tallet. 

Her er det avisredaksjonen til Washington Post som er sentrum for begivenhetene, som dreier seg om avsløringen av de såkalte «Pentagon-papirene». Dette var en rapport som dokumenterte at amerikanske myndigheter i mange år hadde latt være å informere folket og kongressen om at Vietnamkrigen var en krig de ikke kunne vinne. Selv om de visste dette, fortsatte likevel den ene presidentadministrasjonen etter den andre med den brutale fremferden i Indo-Kina, som sendte mange tusen soldater og sivilie i døden.

Meryl Streep spiller Katherine Graham, som eier Washington Post etter at hennes mann begikk selvmord i 1963. Hun er relativt usikker i rollen sin innledningvis, preget av et liv henvist til å være overklassefrue, mens hennes mann altså hadde tatt over ledelsen av avisen etter hennes far… Nå sliter The Post med å komme seg ut av posisjonen som den provinsielle «lillebroren» til New York Times, samtidig som avisen skal børsnoteres og det gjelder å sitte stille i båten slik at investorene ikke trekker seg før avtalen er i boks. Når avisen får sjansen til å offentliggjøre Pentagon-papirene hviler det mye på Katherine Grahams skuldre, skal hun ta sjansen på å gå mot det hvite hus og domstolene og gjøre (det vi vet er) det moralsk riktige?

Det står mye på spill, både for henne personlig og for avisens framtid. Heldigvis har hun den tøffe sjefredaktøren Ben Bradlee (Hanks) i ryggen, og sammen med lojale medarbeidere klarer de brasene. Dette er en sann historie, men selv om vi aldri er i tvil om utfallet til slutt, klarer Spielberg å lage et spennende og veldig underholdende drama av dette her. Filmen blir også en slags kommentar til dagens situasjon i USA, med en president som gnåler om «fake news» og «ondskapsfulle» medier hver eneste gang han blir kritisert. Her er det pressefolkene som er heltene, med sin kompromissløse kamp for sannhet og ytringsfrihet, og vi får en påminnelse om medienes viktige rolle som den fjerde statsmakt. Meryl Streep gjør en fantastisk rolle som Katherine Graham, som må finne mot og styrke til å stå i den posisjonen hun har som aviseier, i et fullstendig mannsdominert maktsentrum som Washington D.C. var på denne tida.

Del på facebook
The Handmaid's tale

TV-serien som er basert på Margaret Atwoods roman «Tjenerinnens beretning» fra 1985, fikk svært gode mottakelse da den ble lansert våren 2017. For bare et par uker siden ble sesong to sluppet, og i følge kritikkene ser det ut til at nivået fremdeles holder høyden.

Dette er en dystopisk fortelling som finner sted i Gilead, en voldelig, religiøs, kvinneundertrykkende stat som har lagt under seg det meste av USA i en «nær framtid». Patriarkalske, kristne fundamentalister har tatt kontroll over alle deler av samfunnet, med bibelen i den ene hånda og geværet i den andre. Hvis man ikke innretter seg er straffen brutal, man kan miste et øye eller en hånd, eller rett og slett bli henrettet. Det er vanskelig å vite hvem man kan stole på, for regimets «øyne» ser alt.

På grunn av en ukjent sykdom (miljøkatastrofe? Stråling?) har de fleste kvinner og menn blitt sterile, og de få fruktbare kvinnene som er igjen tas som slaver. De blir såkalte «tjenerinner» med en overordnet oppgave i livet – å føde barn. June er en av disse tjenerinnene, hun bor hos den framstående kommandanten Fred Waterford og hans kone Serena, og er fratatt alle rettigheter og muligheter. Hennes eneste oppgave i livet er nå å bli gravid (fortrinnsvis etter den månedlige, seremonielle voldtekten), og føde et barn til Waterford og kona.

Det som holder June oppe, er håpet om å bli gjenforent med datteren Hannah. I tilbakeblikk får vi se glimt av livet til June, mannen Luke og Lille Hannah like før de nye makthaverne tok over. Dette er både takknemlige pusterom fra de dystre og til dels grusomme skildringene fra Gilead, og blir en nødvendig kontrast som skaper troverdighet til fortellingen. Troverdigheten styrkes av at personene er grunnleggende moderne, under en overflate av gammelmodige, religiøse talemåter, klesdrakter og seremonielle handlinger er dette vanlige folk som meg og deg, med språk, kunnskaper og referanser, følelser og reaksjoner som er svært gjenkjennelige.

«The Handmaid’s tale» skildrer mye mørke og håpløshet, men vi forsynes med små lysglimt underveis. Særlig i skildringen av June, som med sin mentale styrke holder ut prøvelsene hun utsettes for, og dessuten ofte setter mot i de hun deler skjebne med. Dette gjør at fortellingen hele veien holder på spenningen og interessen, vi ser at det kanskje kan være mulig å bekjempe undertrykkerne, ved hjelp av samhold, sluhet og pågangsmot. Selv om tilbakeslagene kommer i fleng, etter hvert lille glimt av håp får vi som regel en brutal trøkk i trynet og her er det mange sjokkerende scener. Hver episode har gjerne en ny innfallsvinkel til noe ved tematikken, det er mye interessant å «tygge på» her, det være seg kvinners rettigheter, menneskerettigheter generelt, religion, homofili, statens maktmidler vs. personlig frihet, rettssikkerhet osv. Mye som handler om de helt grunnleggende verdiene i det moderne demokratiet, fine påminnelser i vår daglige forbruker- og livsnyter-tilværelse, kan man kanskje si.

Serien har en helt særegen, gjennomført estetikk i bruken av farger, scenografi og kostymer. Og ikke minst i lydsporet som både er klassisk dystert, men med en rekke forfriskende og svært effektfulle innslag av moderne populærmusikk. Jeg er både fascinert og imponert av denne serien, anbefales!

Del på facebook
Joachim Trier:

Thelma

Thelma

Thelma har nylig flyttet fra det lille hjemstedet på sørvestlandet til Oslo for å studere på universitetet.

Hun er lett å sympatisere med, den litt beskjedne jenta fra bedehusmiljøet, som plutselig skal stå på egne bein i hovedstaden. En dag får hun plutselig et anfall mens hun sitter på lesesalen, og hun får hjelp av en annen student, Anja. Et vennskap utvikler seg mellom dem, selv om de er veldig forskjellige som personer. Anja er utadvendt og utforskende, mens Thelma er ganske forsiktig og tilbaketrukket. Vi forstår raskt at Thelma kommer fra et strengt kristent hjem, og foreldrene hennes framstår som i overkant kontrollerende selv om de også viser mye omsorg for henne. Eller gjør de egentlig det? Thelma får flere av disse anfallene som det er vanskelig å finne en forklaring på, og hun tvinges til å utforske seg selv mentalt. Hva er det egentlig som skjer med henne?

Helt fra den første, illevarslende scenen, er stemningen i filmen ubehagelig, og det blir mørkere og stadig mer forstyrrende etter hvert som vi følger Thelmas innsikt i egne tanker og følelser, og forholdet til foreldrene. Eili Harboe som spiller hovedrollen formidler veldig godt motsetningene i Thelma, det sårbare og sterke, det lyse og mørke. Henrik Rafaelsen og Ellen Dorrit Petersen gir meg frysninger med sine tolkninger av Thelmas foreldre.

Trier bruker effektfulle visuelle elementer, musikk og symbolikk for å skape en særegen og gjennomført atmosfære. Det blir en spennende kontrast mellom en realistisk, følsom skildring av studentlivets gleder og sorger, vennskap og kjærlighet som skal prøves ut, og en mørk understrøm med skrekkelementer og enkelte overnaturlige innslag. Jeg synes dette fungerer fint i det psykologiske universet filmen skaper. En fascinerende, annerledes og grøssende filmopplevelse!

Del på facebook
Kenneth Lonergan:

Manchester by the sea

Manchester by the sea

Manchester-by-the-sea er en liten kystby nordøst i USA. Dette er hjembyen til Lee, som må reise tilbake hit fra en åpenbart stusslig og ensom tilværelse i Boston, fordi broren Joe dør. På grunn av en kjent sykdom var Joe klar over at han kunne dø brått, og i testamentet sitt har han oppnevnt Lee som verge for tenåringssønnen Patrick.

At broren dør relativt ung er selvsagt tragisk nok, men Lee framstår likevel som en påfallende mistrøstig og deprimert person. Det er tydeligvis svært vanskelig for ham å komme tilbake til hjembyen sin, og forholde seg til menneskene der. Dette får sin forklaring etter hvert som den grusomme forhistorien til familien hans rulles opp for oss.

Dette er en svært sterk historie, som er både realistisk, rørende og tidvis tragikomisk. Skuespillerne er jevnt over veldig gode, og særlig Casey Affleck gjør et sterkt inntrykk i hovedrollen. Han klarer å skape en troverdig karakter av en mann som bærer en blytung bør. Er det mulig å se for seg at han skal kunne skape seg et vanlig liv igjen? Dette er vondt å se på, men veldig godt formidlet.

Del på facebook
Tom McCarthy:

Spotlight

Spotlight

Noen Oscar-vinnende filmer blir forbausende lite omtalt og blir dessverre mye fortere gjemt og glemt enn de fortjener. Spotlight fikk faktisk  Oscar for beste film og beste originalmanuskript i 2016 (mange som husket det?), og både Mark Ruffalo og Rachel McAdams var nominert for beste birolle.

 

Filmen er basert på virkelige hendelser, dette dreier seg om overgrepsskandalene i den katolske kirken, som viste seg å ha enormt omfang etter hvert som sakene ble rullet opp i det ene landet etter det andre. I filmen er vi i startfasen på begynnelsen av 2000-tallet, og vi følger en liten gruppe med gravende journalister i avisen Boston Globe, som skal se nærmere på en sak om en katolsk prest som mistenkes for seksuelle overgrep mot barn. Verken kirken selv eller myndighetene har tatt tak i saken, og avisen har tidligere lagt den bort fordi det var umulig å finne konkrete beviser eller personer som var villige til å snakke. Boston er den amerikanske storbyen som har høyest andel katolikker og kirken er åpenbart en enorm maktfaktor, så dette er mildt sagt sensitivt materiale for pressen å pirke i. Journalistene i Spotlight-redaksjonen møter da også en mur av taushet, bortforklaringer og trusler. Men deres standhaftige og tålmodige arbeid bærer etter hvert frukter, de samler beviser blant annet ved møysommelig gjennomgang av gamle arkiver, og de overtaler ofre til å stå fram med sine historier.

"Spotlight" er nøktern og troverdig i formspråket, her finnes ikke noe utvendig action, men alvoret i saken byr naturlig nok på mye stille drama. Etterpå sitter jeg igjen med en følelse av takknemlighet. For at Spotlight-redaksjonen hadde en redaktør som ga dem tid og ressurser til å jobbe i fred med saken, og for at de hadde motet til å konfrontere maktpersonene som dekket over det som hadde foregått. De fikk snøballen til å begynne å rulle, systematiske, alvorlige og omfattende overgrep begått av prester og andre tillitspersoner i den katolske kirken, over mange tiår og i mange land, ble etter hvert avslørt.

Vi får håpe at det fremdeles vil være rom i den etter hvert temmelig nærsynte «klikkbaserte» mediehverdagen for de gode graverne blant journaliststanden, de som kan avsløre de skurkene som er flinkest til å gjemme seg. Denne filmen viser akkurat hvor viktig pressen kan være på sitt beste.

Del på facebook
Anne Sewitsky:

De nærmeste

De nærmeste

Når filmen starter er vi i bryllupet til unge Charlottes beste venninne, og Charlotte holder tale. Der viser hun akkurat litt for mye takknemlighet over at venninnens familie har tatt så varmt i mot henne, det blir litt pinlig der det skinner gjennom at Charlotte har savnet denne nærheten i sin egen familie. Og når hun stjeler arvesmykket som venninnen får i bryllupsgave fra gavebordet, skjønner vi at noe er temmelig galt fatt med Charlotte. Hun har vokst opp med en mor som har vært distansert og egoistisk og ikke klart å få noe nært forhold til datteren. Om faren hører vi lite, Charlotte sier til psykologen at «han drakk», og det er det. Nå ligger han på dødsleiet, og verken Charlotte eller moren klarer å ta situasjonen inn over seg eller snakke om det.

Så dukker plutselig Henrik opp, Charlottes noe eldre halvbror. Han ble forlatt av deres felles mor som barn og Charlotte har ikke møtt ham før. Både Charlotte og Henrik er sterkt preget, nærmest skadet, av oppveksten sin henholdsvis med og uten den følelseskalde moren. De opplever en intens og umiddelbar kontakt som de begge forveksler med forelskelse. Ganske raskt får de et seksuelt forhold, hele situasjonen blir en slags besettende boble der bare de to eksisterer, og der de velger å verken se eller snakke om alle de åpenbart problematiske tingene. Forholdet mellom de to er også veldig ujevnt, der Charlottes usikkerhet og unnvikenhet blir enda mer tydelig stilt opp mot Henriks dominerende, aggressive rolle.

Filmen ble mye omtalt på grunn av de eksplisitte sexscenene mellom halvsøsknene, men den er først og fremst et portrett av en ung kvinne som er grunnleggende utrygg i alle sine nære relasjoner. Charlotte underviser små barn på en danseskole, og det er vondt å se hvordan hun «stjeler» til seg litt nærhet fra småbarna, og ensomheten og misunnelsen hun kjenner på når de løper inn i favnen til sine foreldre etter danseoppvisningen.

Jeg synes dette er en god, sterk film om ensomheten og skammen ved det å leve uten tilstrekkelig omsorg fra de som skulle vært ens nærmeste.

Del på facebook
Dag Johan Haugerud:

Det er meg du vil ha

Det er meg du vil ha

Tankevekkende novellefilm om forbudt kjærlighet.

Henriette er 32 år gammel og lærer på ungdomsskolen. Hun forelsker seg i en av elevene sine, den bråmodne tiendeklassingen Daniel. Henriette er imidlertid forlovet med den jevnaldrende ungdomskjæresten, de skal gifte seg til sommeren, og han skal snart ordineres til prest. Men hun gleder seg ikke til bryllupet, hun er mer og mer usikker på om det er dette hun vil. Samtidig blir følelsene for Daniel bare sterkere, selv om hun gjør alt hun kan for å skyve dem unna og unngå å tenke på ham.

Dette er hele historien, Henriette og det forbudte forholdet hennes til den 15-årige eleven. Filmen varer mindre enn en time og er i sin helhet en monolog, der Henriette 10 år senere forteller om det som skjedde den gangen. Hun forteller fritt med blikket rett i kamera, som om det var en dokumentarfilm der intervjueren er gjort “usynlig”. Andrea Bræin Hovig gjør en fantastisk rolle, der hun i lange uavbrutte opptak med bare sin egen stemme, ansiktet og hendene sine, formidler Henriettes tanker, følelser og handlinger. Hun framstår som yngre enn hun er, søt og litt naiv, samtidig som hun gir tilsynelatende dype refleksjoner rundt alle sine kvaler og tvil og sier at hun er fullt klar over at det hun gjorde egentlig var galt. Men Daniel var jo så voksen for alderen, så høy og kraftig, og så veldig moden. Og hun holdt igjen alt hun kunne, men til slutt ble det for mye, hun klarte ikke stå i mot de sterke følelsene. Henriette klarer jo ikke å lure oss, vi kjenner igjen den voksne “synderens” rasjonalisering og bortforklaringer. Men hun er så sympatisk, så menneskelig, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor ting blir som de blir. Så da sitter vi plutselig der i klemma og lurer på om vi har latt oss forlede av en overgriper, eller er både hun og Daniel en slags “ofre” i denne saken?

Filmen gir et utmerket grunnlag for refleksjon/diskusjon rundt temaet. Kan det under noen omstendigheter oppstå aksept for et slikt forhold? Er det alltid et overgrep, kan man overhode tenke seg at en lærer og elev kan utvikle et “naturlig” kjærlighetsforhold, helt på tvers av de normene samfunnet gir? Jeg kjedet meg ikke et øyeblikk, tankene gikk i mange retninger, og det er dessuten en ren nytelse å se skuespillerkunst på dette nivået.

Filmen er basert på en enakters monolog skrevet for scenen av Sonja Evang, og den er basert på en sann historie

Del på facebook
Scott McGehee og David Siegel:

What Maisie knew

What Maisie knew

Barnet som havner i klemma mellom kranglende foreldre i en skilsmisse og blir den største taperen av alle, er et evig aktuelt tema.

I denne utmerkede, men litt forbigåtte filmen (som overraskende nok er basert på en Henry James-roman fra 1897), ser vi det hele fra barnets perspektiv. Handlingen er altså lagt til vår tid, Maisie er seks år gammel og vokser opp i New York. I kjølvannet av skilsmissen til foreldrene Susanna og Beale, velter sinne, bitterhet og undertrykte behov fram, og etter hvert utspiller det seg en drakamp om foreldreretten til Maisie, der alle ufine triks i boka tas i bruk. Midt på denne slagmarken blir Maisie stående ganske alene. Hennes mamma og pappa kjefter på hverandre, gjerne i hennes nærvær, de baksnakker og lyver, Maisie skyfles av gårde fra den ene kanten av byen til den andre, og blir stadig overlatt til barnepiker og nye partnere hun nesten ikke kjenner.

Susanna og Beale er verken dumme eller ufølsomme, de tror selv at deres kjærlighet for Maisie overgår alt, men innser alltid for sent at den egoistiske oppførselen deres ikke akkurat skaper trygge rammer for Maisies oppvekst. Selv om de ser sine feilgrep og prøver å skjerpe seg, blir disse forsøkene bare små øyer av håp og glede i et hav av usikkerhet og nødløsninger. Når det til slutt topper seg, blir Maisie nærmest dumpet i veikanten som en kattunge før fellesferien, når Susanna og Beale “dessverre” og “tilfeldigvis” har så store prosjekter på gang hver på sin kant, at det å ta seg av sitt eget barn midt oppe i alt blir for vanskelig. Det er bare flaks for dem alle at det finnes andre voksne i nærheten som klarer å gripe inn.

Dette samlivsdramaet formidles på en nøktern, observerende måte gjennom øynene til lille Maisie. Slik tittelen antyder, er det et gap mellom det Maisie ser, hører og forstår, og det filmen avslører for oss voksne seere. Vi gjennomskuer jo med en gang den illusjonen av normalitet og fungerende hverdag som Susanna og Beale prøver å etablere. Her er det ikke snakk om sosial nød eller regelrette overgrep, men det skorter på voksne som har tid og kan gi trygghet og forutsigbarhet i hverdagen, slik alle barn trenger. Synet av seksåringen forlatt på gata i New York blir et kaldt og hjerteskjærende bilde på en type omsorgssvikt som ikke handler om rusmisbruk eller mishandling, men om fravær av faste rammer og tilstedeværende, ansvarlige voksne.

Del på facebook
The perks of being a wallflower

Å være ung er ikke helt for jævlig, men ikke alltid så greit, heller.

15 år gamle Charlie (Logan Lerman) sliter med å finne sin plass i miljøet på skolen, sjenert og ensom, den eneste han egentlig har god kontakt med er engelsklæreren. Litt blek og anonym står Charlie på sidelinjen og observerer heller enn å delta, og ingen legger merke til ham før det uvanlige søskenparet Sam (Emma Watson) og Patrick (Ezra Miller) plutselig tar ham under sine vinger. De inkluderer ham raskt i sin lille, sære gjeng, og plutselig blir Charlies liv adskillig mer innholdsrikt og spennende.

Dette kan jo virke som opplegget til et stereotypt, overfladisk High school-drama, men regissør og manusforfatter Stephen Chbosky styrer stødig unna den fallgruven. Denne filmen er laget med varm humor og forståelse for alvoret i det å skulle passe inn som ung, finne venner, oppleve kjærligheten, i det hele tatt finne seg sjæl, og skape seg en trygg basis for voksenlivet som venter.

Filmen kombinerer vanlige ungdomsfilm-ingredienser som skole, vennskap, festing og forelskelse med varsom tilnærming til mer alvorlige temaer som psykiske problemer, homofili og overgrep. Dette gjøres på en måte som virker helt naturlig og ikke påklistret på noe vis. Mye takket være de dyktige unge skuespillerne som skaper karakterer med nyanser og særpreg, det er godt å se en film der en gjeng ungdommer gis så forskjellige personligheter, men blir gode venner likevel. Det går an, alle må ikke være like! ”The perks of being a wallflower” gir stort rom for håpet om at ting faktisk kan gå bra, livet kan bli fint selv om utgangspunktet kanskje ikke er helt rosenrødt. Jeg synes det er ganske deilig i en tid der ungdomsfilmer (og –bøker) ofte har en setting preget av desillusjon, følelseskulde og vold, der man knapt kan stole på noen andre enn seg selv og svik og kynisme florerer.

Filmen er basert på Stephen Chboskys egen bok, ”Fordelene ved å være veggpryd”.

 

Del på facebook

Opningstider 

Måndag 9-15.30  
Tysdag 14-19  
Onsdag 9-15.30  
Torsdag 14-19   
Fredag 9-15.30  

Kontakt

Tlf.: 71 17 15 72
Epost: biblioteket@aukra.kommune.no

Vi blir inspirert av