Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Filmtips

Lukas Moodysson:

Lilja 4-ever

Lilja 4-ever

16-årige Lilja står på en bro i Malmö en grå ettermiddag. Med den mektige lyden av metallbandet Rammsteins Mein Herz brennt i bakgrunnen, aner vi at her burde ikke Lilja være. Man glemmer ikke denne åpningsscene, for filmen kommer til å ta tak i seerens mage og hjerte.

Det handler om å komme seg ut, komme seg vekk fra livet blant nedslitte boligblokker i en sovjetisk drabantby, boblende over av ungdomsenergi som Lilja er. Da mora stikker avgårde til Vesten med en kjærest på den bitreste tenkelige måten, blir Lilja alene med sin eneste venn, 12 år gamle Volodia, som hun kan fortsette å sniffe lim sammen med.

Til gjengjeld er Volodia godt og varmt selskap, spilt så uvanlig godt av Artiom Bogutsjarskij. Men Lilja, velspilt av den fotogene Oksana Akinshina, har sine opp- og nedturer for å si det mildt. Hun kjeder seg, livet er flat, men en sjelden gang får hun også pynte seg. Humørsvingene er akkompagnert av uttrykksfulle lydspor som påvirker filmopplevelsen betraktelig; som nevnt tyske Rammsteins tungsinn, svenske Lambrettas håpefulle toner, russiske tATus melankoli og russiske ViaGras munter spenning.

Så dukker det opp en kjærest, en svensk russer som kan gi henne den samme mulighet som mora fikk. Da blir det Volodia som blir lei seg og vi føler veldig med han. I blant tar regissøren effektivt i bruk slow motion og Vivaldi-toner for å få oss til å dele hva en unge jentes hjerte utsettes for før og etter dette gjennombruddet som å flytte til Sverige er.

Om musikken er mektig, er historien sterk; en film som gjør de fleste andre filmer trivielle. Seeren gjør sine tanker lenge etter. Man kan ikke unngå å bli klokere, for filmen er så virkelighetsnær, og der er det en forskjell fra Lars von Trier.

Regissør Lukas Moodysson skapte noen usedvanlige gode filmer på slutten av 1990-tallet og tidlig 2000-tallet, spesielt ungdomsfilmer og spesielt Fucking Åmål (1998). Naturligvis ble det store forventninger til det som måtte komme etterpå. Med denne filmen (2002) ble det en ny vri med andre følelser, ny teknikk og en ny holdning som gjorde han Nordens beste regissør for tolv år siden. Filmen ble veldig godt mottatt rundt om i verden, men ble problematisk i Sverige. Aldersgrense 15 år.

Del på facebook
Matthew Warchus :

Pride

Pride

Snakk om kulturkollisjon! Homse-London møter streikande walisiske gruvearbeidarar. Vi er tilbake i 1984 under Margaret Thatcher si beinharde regjeringstid. Streikar og nedlegging av gruveindustri pregar landet. Gruvearbeidarane streikar i månadsvis og mange familiar slit med å få endane til å møtest.

«Pride» er basert på ei sann historie om ei gruppe homofile aktivistar som samlar inn pengar til gruvearbeidarane og familiane deira. Dei  identifiserer seg med arbeidarane sin kamp mot overmakta og etablerer aktivistgruppa «Lesbians and Gays Support the Miners». Gruppa slit med å finne nokon som ønskjer å ta imot pengane. Til slutt får dei kontakt med eit gruvesamfunn i Wales og ein fargerik gjeng frå London fyller opp minibussen for sjølve å overrekke dei innsamla pengane. Det vert litt av eit møte på forsamlinghuset i den vesle gruvelandsbyen.

Filmen er ei varm forteljing om samhald og solidaritet, og om korleis ein felles kamp kan hjelpe å bryte ned fordommar. Dette er i høgste grad ein politisk film, både om den lange og harde gruvearbeidarstreiken og om dei homofile sin kamp på 80-talet. Men dette er ingen dyster og trist film, det er ein skikkeleg artig film som varmar om hjerterota.

Skodespelararne er utruleg gode, som vanleg i britiske filmar. Særleg må Imelda Staunton og Bill Nighy nemnast. Eg har sett dei i mange gode roller tidlegare og i denne filmen er dei svært sjarmerande som dei fremste forkjemparane mot fordommar i den vesle gruvelandsbyen.

 

Del på facebook
Richard Linklater:

Boyhood

Boyhood

I denne filmen fylgjer vi guten Mason frå han er 6 år fram til han er 18 og flyttar heimafrå. Det spesielle med denne filmen er at dei same skodespelarane gjennom heile filmen spelar dei ulike rollene. Opptaka er såleis gjort over ein periode på heile 12 år.

Mason er altså seks år når vi møter han første gongen, ein undrande, skjønn gut. Han bur ilag med søstera, som er eit par år eldre og mor som er åleine om omsorga. Far dukkar opp etter kvart – ein sjarmerande, guteaktig og kanskje litt umoden type. Men absolutt omsorgsfull, noko som den unge mora også er. Mor er ei vakker, ung kvinne som har ein tendens til å rote seg borti feil typar. Men etter kvart tek ho grep om livet sitt og byrjar på skule for å ta utdanning.

I gode og vonde dagar  fylgjer vi Mason og familien hans. Dei flyttar, foreldra giftar seg opp att på kvar sin kant, det vert skilsmisse, nye familiekonstellasjonar, kranglar og vald. Og midt oppi det heile Mason som ser ut til å takle desse opplevingane og som  utviklar seg til å bli ein reflektert ung mann.

Det er ein flott film om oppvekst dette  her. Vi kjenner oss så godt igjen – både korleis ein som liten står på utsida og betraktar og undrar seg over noko som ein ikkje heilt forstår.  Attkjennande er også scener om venskap, det å kome ny til ein plass, tilhøve til søsken og ikkje minst den første gryande kjærleiken. Foreldra si utvikling er også truverdig, frå unge, litt ansvarslause 20-åringar til innsiktsfulle og pålitelege vaksne.

Skodespelarane leverer i denne filmen. Men det vil nok vere Mason vi hugsar. Hovudpersonen spelar utruleg godt både som seksåring og som keitete tenåring.

Ein flott film som eg kosa meg med å sjå. Anbefaler til alle.

Del på facebook
Aleksei Fedorchenko:

Spurvene

Spurvene

En usedvanlig og poetisk film om kjærlighet og savn. Annerledes, magisk og underlig.

En mann har mistet sin kone og ber en annen mann om hjelp for å gjennomføre de tradisjonelle ritualene som skal til før kona kan forlate denne verdenen for godt.

Det er fascinerende å være med på det, komme nært på et felleskap man ikke ante eksisterte (eller har eksistert). De er merjane-folket, et gammelt finsk-ugrisk folkeslag, i virkeligheten forsvunnet for flere hundre år siden, som her blir vist levende og elskende etter sine tradisjoner midt i nåtidens Russland.

Det virker som det i denne kulturen ikke trengs så mange ord, det er lite snakking, lite synlige følelser. Men følelsene er der, ingen tvil om det. Det er en ekthet og hengivenhet i det hele. Man ser de utvendig så vanlige menneskene med sine hverdagslige gjøremål, på jobb i en kjedelig cellulosefabrikk, boende, tilsynelatende tilpasset, i stygge boligblokker, spisende fastfood fra plasttallerken i ishallen, og kan ikke la være å tenke, at deres naturlige plass burde vært i et helt annet sted midt i naturen blant trær og planter, fugler og dyr, i naturens evige syklus. Teksten til sangen som koret synger på den ene hovedpersonens 50-årsdag gjør denne fornemmelsen til åpenbaring.

Det er en sterk melankoli og skjønnhet tilstede i hele filmen, tross de fargeløse postsovjetiske omgivelsene. En lengsel, også i seksualiteten, som framstår som ukomplisert og naturlig. Nakenscener her er omsluttet i tillit og ømhet. Kan tro det er derfor filmen ikke har fått noe høyere aldersgrense enn 7 år, for nakenhet og berøring her er så naturlig del av å være et menneske.

Lengsel og savn. Kjærlighet og frihet. De spurvene i bur som historiefortelleren kjøper i filmens begynnelse blir som et synonym til friheten og tilhørigheten merjane-folket har tapt. Den endelige befrielsen og gjenforeningen kommer først når kroppen forsvinner og vannet tar asken.

“Bare kjærligheten tar aldri slutt” (siste setning i filmen)

Del på facebook
Morten Tyldum:

The Imitation Game

The Imitation Game

Matematikaren Alan Turing bidro med den største enkelprestasjon som førte til ein alliert siger over Nazi-Tyskland, sa Winston Churchill.  Julaften 2013, nesten 50 år etter hans død, blei han tildelt ei kongeleg unnskyldning av dronning Elizabeth. Denne filmen av norske Morten Tyldrum kaster oss inn i det usedvanleg liv og paradoksal skjebne til Turing, spelt av Benedict Cumberbatch, mannen som mange meiner er medoppfinnaren av datamaskinen.

For Turing påstår i 1936 i ein tese at det er teoretisk muleg å lage ei programbar maskin som kan gjennomføre mange ulike kalkulasjonar veldig kjapt. Kunstig intelligens blir født, og under krigen var alle hjelpemiddel tatt i bruk. Turing blir med i arbeidet med kryptoanalyse i Bletchley Park, som den gang lå øde til i det engelske landskapet nord for London, og får bygge sin maskin.

Turing og hans team skal nemleg knekke det tyske militære kommunikasjonskoden Enigma i Hut 8. Der utspiller mykje av filmen seg og det er også der filmen lukkast best, ved å sette opp det møysommeleg arbeidet mot tidspresset for å knekke koden.  Men i Hut 8 er der også andre spenningar, både i forholdet mellom Turing og den einaste dama i teamet (Keira Knightley) og blant teammedlemma.     

Historia drivast fram i eit godt tempo, som oppretthalder spenninga som alle forventningane foresårsaker, samtidig som karakterane får tid å bli kven dei er. På den eine sidan vil det å kunne knekke koden bety så uendeleg mykje for å forkorte krigen og spare liv, ikkje minst i marinetransporten i Atlanteren som norske sjømenn var tungt involvert i. Samtidig når relasjonane mellom medlemma stadig nye høgder, noko som kjem sterkare fram i sjeldne pausar frå arbeidet.  

Filmen blei innstilt til ei rekke Oscarprisar og vann ein, men er generelt ein meir publikumsvennleg enn ein god del av sine konkurrentar.

Del på facebook
Terry George:

Hotel Rwanda

Hotel Rwanda

Hotel Rwanda er eit drama basert på ei sann historie i det sentralafrikanske landet Rwanda. Filmen har blitt referert til som Afrikas Schindlers liste.
Grøne og frodige Rwanda ligg i høglandet med ein ikkje ubehageleg temperatur. Landet er ein liten flekk på det store kontintentet, litt større enn Wales og mindre enn Sveits. Da landet blei sjølvsetendig frå Belgia i 1962 blei makta overført til Tutsiane, fordi denne folkegruppa blei ansett som meir kompetent enn Hutuane, som var i fleirtal. Da eit maktvakuum oppstod i 2004, førte ein rasekonflikt til eit blodbad, som seinare blir kalt Folkemordet av Tutsiane.

Hotellet, eigentleg Hôtel des Milles Collines i hovedstaden Kigali, som i dag ventar på di bestilling som luksushotell på nettet, blir ein fristad for så mange som liv som hotelleigaren er i stand til å redde. Det vil seie kvite liv i første omgang, inntil FN og andre får sine eigne evaktuert frå landet.

Hotelleigar Paul Rusesabagina, godt spelt av Don Cheadle i filmen, og som blei kontakta under produksjonen av filmen, er ein moderat Hutu. For dei radikale Hutuane er ein moderat Hutu like ille som Tutsiane dei vil utrydde. Men han har eit lager med whisky og andre freistingar ved hotellet som han bruker som forhandlingskort for å kjøpe beskyttelse frå den korrupte hæren. Etter som hans ressursterke kona Tatiana er Tutsi, blir prisen for beskyttelse desto høgare.
FN, Belgia og stormaktene opptrer smertefullt handlingslamma etter at dei kvite er evakuert. Dei blir seinare vitne til at opp mot ein million tustiar og moderate hutuar blir drept. Spelefilmen er særs ubehageleg for organisasjonen FN, for filmen viser at 10 FN-menn klarte å halde unna store mengder radikale hutuar mens evakueringa av dei kvite foregjekk, for desse hadde ikkje skytevåpen. Ein raskt tilgjengeleg FN styrke kunne langt på veg ha minimalisert katastrofen.  
.
Filmens styrke er at den handlar om verkelege hendingar. Det blir ein truverdig spelefilm om ein redningsaksjon. Vi ser lite eller ingenting av blodbadet, derimot får vi eit interessant innblikk i det sentrale Afrika.

Del på facebook
Lisa Cholodenko:

Olive Kitteridge

Olive Kitteridge

“Olive Kitteridge” er et familiedrama/miniserie på 3 timer og 50 minutter, basert på Elizabeth Strouts Pulitzer-vinnende roman med samme navn, og var lenge etterlengtet av anmelderen på grunn av den etablerte og særegne karakterskuespilleren Frances McDormand i hovedrollen. Og, la oss si det med en gang, hun innfrir alle forventninger og overgår seg selv i nyansert og vakkert skuespill i en krevende rolle.

Hendelsesforløpet i filmen strekker seg over 25 år og forteller oss historien om familien Kitteridge. Familiens overhode, mor Olive (Ollie), som er lærerinne i en liten amerikansk kystby, har valgt å gå gjennom livet og møter med andre mennesker med rak rygg, effektivitet og kjappe replikker. Hennes harde ytre skjuler tragiske hendelser fra barndommen, som har satt evige spor og lagt lokk over følelseslivet hennes. Hun er ikke i stand til å ha en hyggelig hverdagslig samtale med noen og hun hater alt som kan kalles føleri.

Olive holder det gående, tross masse undertrykte følelser, trassig og besluttsomt, uten forventninger eller illusjoner hverken til seg selv eller de (fleste) andre rundt seg. Samtidig har hun verdens mest kjærlige og omtenksom mann ved sin side (glimrende spilt av Richard Jenkins) og sønn (spilt av Devin Druid-som tenåring, og John Gallagher Jr.-som voksen) som vokser opp uten å ha opplevd nærhet med sin mor. Det føles som mora satser på streng oppdragelse og sarkasme i en slags håp for å gjøre sønnen sterk nok til å takle livet som voksen.

Ved første øyekast er det lite som tyder på at det er noe særlig å like ved Olive. Men når farens selvmord blir nevnt, vekkes hos den empatiske seeren både medfølelse og (viss) forståelse for hennes væremåte. Det ytterst nyanserte skuespillet, som Frances McDormand mestrer, får oss til å kjenne på hele skalaen av følelser Olive sitt indre rommer, og det er ikke lite.

Som fantastisk karakterskuespiller har Frances McDormand vist sin komisk talent i hver rolle hun har spilt i sin lange karriere. Også Olive har masse (stort sett bare skarp og besk) humor i seg som gir filmen en ekstra dimensjon og skaper balanse slik at det hele ikke drukner i håpløshet og desperasjon.

Også Bill Murray sin rollefigur, som dukker opp ved slutten av filmen, bidrar å løfte stemningen. Det er kanskje for seint å berge Olive sine relasjoner med hennes egen familie, men det er ikke nødvendigvis for seint å forsone seg med fortida og finne ro ved slutten av livet.

“Olive Kitteridge” er et fantastisk velspilt familiedrama for ettertanke.

Som Dagbladets filmkritiker har sagt i sin hyllest til filmen:

“Den forteller oss det vi allerede vet, men av en eller annen grunn stadig glemmer: Det største dramaet er familielivet.”

Del på facebook
Anna Odell:

Gjenforeningen

Gjenforeningen

Med Gjenforeningen har Anna Odell har laga den sterkaste filmen om mobbing eg nokonsinne har sett, og ho har basert den på sitt eige liv.

Når klassen til Anna Odell skulle feire 20 års jubileum med ein stor gjenforeningsfest, vart alle invitert bortsett frå Anna. Ho fann difor ut at ho ville lage ein film om korleis denne klassegjenforeninga kunne ha blitt dersom ho hadde vore til stades. Det er ein feststemt kveld med herlige gode minner for alle untatt Anna, som spelar seg sjølv i filmen. Ho reiser seg under middagen og held ein tale. Allereie før ho byrjar å snakke skjønar vi, gjennom dei andre sine skyldtunge blikk, at dette ikkje er nokon velkommen talar. Når ho byrjar å fortelje sine tidlegare medelevar om korleis ho opplevde tida i klassen, prøver dei først å fleipe det bort, men Anna nektar å gi seg og gjenforeninga utartar til noko heilt anna enn det dei hadde planlagt.

Vi som sjåarar forstår at dette er fiksjon, men det er like fullt intenst og smertelig ubehagelig å sjå på klikkdanningar og klassehierarkiet og kor desse lever i beste velgåande etter 20 år.

Odell er kjent som provokatør i svensk kulturliv, mellom anna for prosjektet “Okänd kvinna” der ho let seg tvangsinnlegge etter å ha spela psykotisk og suicidal for å belyse maktstrukturar i helsevesenet.

Gjenforeningen skildrar ho ein outsider som har fått mot og posisjon til å seie det ho ikkje klarte å seie til sine medelevar for 20 år sidan. Det er imponerande korleis Anna Odell klarer å brette ut seg sjølv og sin barndom. Fordi ho blottlegg seg sjølv i så stor grad, blir filmen aldri vanskelig å tru på, uansett kor mange kunstneriske grep ho flettar inn. Dette er ein film som formulerer noko dei fleste av oss heller ville undertrykt, og det gjer Gjenforeningen til filmkunst på sitt sterkaste.

Del på facebook
Amma Asante:

Belle

Belle

Denne filmen er et sjarmerende kostymedrama som tar for seg den ganske så unike historien om Dido Elizabeth Belle Lindsay.  Belle er datter av en afrikansk kvinne og den britiske sjøoffiseren John Lindsay, som tar Belle med tilbake til England slik at hun kan bo sammen med hans onkel og tante. Som et medlem av en aristokratisk familie i andre halvdel av 1700-tallet er Belle i en ganske unik situasjon, hvor datidens regler og normer hindrer henne i å bli behandlet som andre medlemmer av samfunnet/aristokratiet.

I tillegg til å ta opp rasespørsmål og samfunnets syn på etnisitet på 1700-tallet gjennom Belle sin situasjon, blir det også fokusert på slavehandelen som foregikk på den tiden. Belles onkel William Murray er nemlig høyesterettsdommer og må avsi dom i en forsikringssak hvor kapteinen på slaveskipet Zong, har druknet slavene som ble transportert for å kunne kreve inn forsikringspengene. Saken er av særdeles stor viktighet da dommen vil kunne få konsekvenser for slavehandelen som er blitt en viktig del av Englands økonomi. Det at rettsaken kun skal ta stilling til om det var begått forsikringssvindel og ikke om det burde være straffbart å drukne slaver sier ganske mye om den tidens etiske syn og lover.

Historien er basert på faktiske personer og hendelser fra 1700-tallet. Det er visstnok lite man vet om Belle og hennes liv, noe som har gjort at filmskaperne har hatt stort rom til å utbrodere personene og livene deres ganske fritt.

Samtidig er dette et klassisk kostymedrama og man får en god dose kjærlighet, drama og følelser. Bra skuespill og interessante personer gjør det hele både spennende og fornøyelig. Tilhengere av Jane Austen, Downton Abbey og andre kostymedramaer vil nok finne mye å like. Som så mange filmer i denne sjangeren dukker det også noen «skurker» opp i form av en overlegen pengegrisk mor (spilt av Miranda Richardson) og hennes to sønner. Spesielt den eldste sønnen (spilt av Thomas Felton som også spilte Draco Malfoy i Harry Potter filmene) er en skikkelig ufyselig karakter. Thomas Felton truer nesten med å tippe over i ufrivillig komisk selvparodi når han skuler olmt og snerrer seg gjennom scene etter scene.

Alt i alt er dette en fin og underholdende film. Som kostymedrama fungerer den bra. Belle sin historie og fokuset på slavehandelen gjør den ganske unik innenfor sjangeren, samtidig som den aldri blir for mørk eller dyster.

Del på facebook
Andrei Zvyagintsev:

Leviatan

Leviatan

Leviathan/Leviatan er en stor film om en liten sak. Den er en betydelig opplevelse visuelt og moralsk om rettsregler og korrupte bibelvers som rammer først og fremst Kolja, en enkel bilmekaniker. Sammen med sin frustrerte kone og en gutt i opprørsalderen fra et tidligere ekteskap, bor han på sin nedslitt eiendom som han har bygd på land som har tilhørt familien i generasjoner. Eiendommen ligger ved grensen til en by i forfall langt nord i Russland. Takløse fabrikker og skipsvrak i havnen vitner om eit havn mellom fjell og Barentshavet som er i ferd med å bli historisk.

Men også byer i forfall har ordfører, og ordfører Vadim har valgt ut Koljas tomt til et prestisjeprosjekt etter instruks fra staten, med støtte fra en kirke som ligner monsteret kommunistpartiet var i Sovjetunionen. Kolja står imot og får støtte tidlig i filmen av en kollega fra miltitærtjenesten - Dimitri - en polert advokat fra selveste Moskva. Mens ordfører Vadim får lovens paragrafer og artikler ramset opp mot Kolja, slik han vil ha dem lest, kommer Dimtri i siste liten på detaljer om ordfører Vadim som ville stille ham i et negativt lys for å si det mildt.

Filmen Leviathan gjør at man strekker etter romanen den er basert på for å gå i detaljene. Den finnes ikke, dessverre. I stedet får vi leve oss inn i familien og den sosiale kretsen rundt Kolja gjennom vidunderlige filmklipp og troverdig skuespill regissert av Andrei Zvyagintsev, der vodkaen får dagene til å gå. Kona Lilja og sønnen Romka har sine versjoner om hva som skjer. Leviathan er vakker og tragisk på samme tid, og lar oss tolke hvorfor.

Tittelen Leviathan kan sikte til Thomas Hobbes bok fra 1651 om individets frihet og staten, men også den havarerte hvalen og prøvelsene til Job i Bibelen. De religiøse metaforer og filosofiske betraktninger står i kontrast til Koljas enkel oppfatning av tingenes tilstand, men han blir berørt av de i aller høgeste grad. De mange sosiale implikasjonene i filmen er ikke nødvendigvis utelukkende russiske, selv om Stalin, Krustsjov og Bresjnev blir festlige skytteskiver, men filmen må tolkes som en kommentar om maktutøvelse i Russland idag.

Filmen har kommet på dvd med engelske undertekster samtidig som filmen kommer på kino i Norge. Det betyr at en norsk dvd utgave er for øyeblikkt usikker.

Del på facebook

Opningstider 

Måndag 9-15.30  
Tysdag 14-19  
Onsdag 9-15.30  
Torsdag 14-19   
Fredag 9-15.30  

Kontakt

Tlf.: 71 17 15 72
Epost: biblioteket@aukra.kommune.no

Vi blir inspirert av