Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Filmtips

Tom Tykwer:

Vintersøvnen

Vintersøvnen

Vi er i det tyske fjellandskapet i en tid man veksler i deutschmark et år eller to til. Vinteren byr på snø, søvn og nattens sysler, slik at en liten fjellby ikke registrerer en bilulykke på utkanten. Vi blir snart kjent med personene som kan knyttes til denne gåten, i det den forulykkede bonden Theo ikke blir trodd når han sier en annen bil var involvert i tillegg til seg selv.

I Vintersøvnen, som regissør Tykwer faktisk laget før Run Lola Run og Cloud Atlas, opplever vi flott fotografi i det store vinterlandskapet. Filmens intrig er til sammenligning bittesmå mens lydeffekter og musikk tilfører filmen en overnaturlig dimensjon. Den er beskjeden, men nok til å gi en stemning som kan minne om Twin Peaks. Forskjellen fra det sistnevnte er at personrollene i Vintersøvnen er tydelige - fem nesten for tett relaterte nøkkelpersoner i en velfungerende småby med skiskole som tiltrekker turister.

Av disse stikker Rebecca seg ut. Når hun ikke pleier et begjærfullt, men overfladisk forhold til Marco, oversetter hun og trøster seg med engelsk litteratur som er dypt lidenskapelig. Kinomaskinisten Rene på den andre sida er så jordnær som en mann med en liten hjerneskade frå miltitærtjenesta kan være, og fotograferer alt for å kompensere for tapet av korttidshukommelsen. Småskummel musikk følger hver av disse aktører, men vi vet hvor gåten ligger og tar side med føreren i bilulykken, som uheldigvis hadde sin egen datter som blindpassasjer i ulykka.

Vintersøvnen er en teknisk interessant film med en historie som er fullt mulig, basert på en roman av Francoise Pyszora.     

Del på facebook
Steve McQueen:

12 years a slave

12 years a slave

Denne filmen bygg på ei sann historie frå 1850-åra om Solomon Northup, ein fri svart mann frå New York. Han vert kidnappa og seld som slave til sørstatane.  Som slave på bomullsplantasjar vert både han og medslavane utsett for nådelaus mishandling, trakassering og overgrep.  Ganske ufatteleg for oss i dag, men slik var det. Menneskesynet vi vert vitne til verkar vanvitig, og det gjer vondt å sjå kva slavane vert utsett for. Han møter også ei viss velvilje hos nokre kvite menn, for nytt syn på slaveriet har byrja å nå sørstatane også.

Dette er ei svært sterk historie om ein sterk mann som ikkje gjev opp håpet om eingong å bli fri og få vende heim til familien sin i nord.

Filmen gjer deg sint, frustrert og sjokkert. Det skjer deg i hjertet å sjå dette krutsterke slavedramaet. Hovudrolla er utruleg godt spelt av Chiwetel Ejiofors.

Del på facebook
Dag Johan Haugerud:

Det er meg du vil ha

Det er meg du vil ha

Tankevekkende novellefilm om forbudt kjærlighet.

Henriette er 32 år gammel og lærer på ungdomsskolen. Hun forelsker seg i en av elevene sine, den bråmodne tiendeklassingen Daniel. Henriette er imidlertid forlovet med den jevnaldrende ungdomskjæresten, de skal gifte seg til sommeren, og han skal snart ordineres til prest. Men hun gleder seg ikke til bryllupet, hun er mer og mer usikker på om det er dette hun vil. Samtidig blir følelsene for Daniel bare sterkere, selv om hun gjør alt hun kan for å skyve dem unna og unngå å tenke på ham.

Dette er hele historien, Henriette og det forbudte forholdet hennes til den 15-årige eleven. Filmen varer mindre enn en time og er i sin helhet en monolog, der Henriette 10 år senere forteller om det som skjedde den gangen. Hun forteller fritt med blikket rett i kamera, som om det var en dokumentarfilm der intervjueren er gjort “usynlig”. Andrea Bræin Hovig gjør en fantastisk rolle, der hun i lange uavbrutte opptak med bare sin egen stemme, ansiktet og hendene sine, formidler Henriettes tanker, følelser og handlinger. Hun framstår som yngre enn hun er, søt og litt naiv, samtidig som hun gir tilsynelatende dype refleksjoner rundt alle sine kvaler og tvil og sier at hun er fullt klar over at det hun gjorde egentlig var galt. Men Daniel var jo så voksen for alderen, så høy og kraftig, og så veldig moden. Og hun holdt igjen alt hun kunne, men til slutt ble det for mye, hun klarte ikke stå i mot de sterke følelsene. Henriette klarer jo ikke å lure oss, vi kjenner igjen den voksne “synderens” rasjonalisering og bortforklaringer. Men hun er så sympatisk, så menneskelig, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor ting blir som de blir. Så da sitter vi plutselig der i klemma og lurer på om vi har latt oss forlede av en overgriper, eller er både hun og Daniel en slags “ofre” i denne saken?

Filmen gir et utmerket grunnlag for refleksjon/diskusjon rundt temaet. Kan det under noen omstendigheter oppstå aksept for et slikt forhold? Er det alltid et overgrep, kan man overhode tenke seg at en lærer og elev kan utvikle et “naturlig” kjærlighetsforhold, helt på tvers av de normene samfunnet gir? Jeg kjedet meg ikke et øyeblikk, tankene gikk i mange retninger, og det er dessuten en ren nytelse å se skuespillerkunst på dette nivået.

Filmen er basert på en enakters monolog skrevet for scenen av Sonja Evang, og den er basert på en sann historie

Del på facebook
Christian Petzold:

Barbara

Barbara

En sofistikert lege fra Berlin flytter til en avsidesliggende by ved kysten, der en ny jobb venter på henne ved det lokale sykehuset. Men med Berlin mener vi Øst-Berlin og med flytting mener vi politisk eksil til provinsen.  Vi er i 1980-årene, likevel er ikke det bare maling på veggene som mangler ved sykehuset.
Barbara prøver å finne seg til rette i den kvelende stemningen som var det fargeløse Øst-Tyskland, der fantasiløse klesantrekk er på mote. Har man noe av betydning å si, må vindu og dører lukkes først - og da kan man hviske. Poplyden fra tresylindrede småbiler i den tynne trafikken er alt som bryter den trykkende stillhet, med mindre bilen har stanset utenfor en adresse der noens liv skal ransakes.
Som en fargerik kontrast, synger det lange grasset i vinden mens den friske brisen tar tretoppene langs stien mot sjøen der Barbara av en eller annen grunn sykler målbevisst, nå med håret fritt.
 
Selv om Barbara må oppleve å få både leiligheten og kroppen gjennomsøkt av det hemmelige politiet, har hun en søknad inne for å flytte til Vesten, der hun har en elsker. Kanskje det er forhåpningen om et positivt svar, eller kanskje det er legegjerningen; hun klarer alltid å heve seg over den grå tilværelse, stolt og utilnærmerlig. Når en ung jente fra en arbeidsleir blir mottatt som pasient imidlertid, oppstår det et sprekk i Barbaras kaldsindige mine.
Filmen Barbara engasjerer kontinuerlig med et fint tempo, mens legen Barbara er meget velspilt av Nina Hoss.

Del på facebook
Tom Hooper:

Kongens tale

Kongens tale

Ved første møte ber terapeuten prins Albert om å fortelle en vits. Prinsen (Colin Firth) snubler over sine ord og svarer: Timing er ikke min beste egenskap. Det er en av de mange gangene i filmen at Firths timing er perfekt.
Prinsen har stammet i hele sitt liv. Han hadde en ensom barndom og forholdet til hans eldre bror Edward, var ikke alltid like lett.

På vegne av sin far må Albert lese et budskap til folket. Han får ikke ordene ut av munnen sin. Hans kone Elizabeth tar kontakt med logopeden Lionel Logue. Der får Albert hjelp til å forbedre talen sin med litt utradisjonelle metoder. Mellom de to motpolene utvikler seg et vennskap.

Heldigvis er ikke Albert, men Edward tronfølger, så han slipper å snakke mye i det offentlige. Men Edward gir avkall på tronen for å gifte seg med kvinnen han elsker. Med motvilje blir Albert King George VI. Med god hjelp av Logue vokser selvtilliten til den nye kongen.

Kongens tale er en Oscar-belønnet australsk/britisk film med vakker musikk og gode skuespillere. Colin Firth er overbevisende som stammende konge og gjorde et sterkt inntrykk på meg. Kanskje litt ekstra fordi jeg er logoped selv og har jobbet mye med personer som stammer.

Del på facebook
Torun Lian:

Victoria

Victoria

Victoria er filmen basert på den kjende kjærleiksromanen «Victoria» av Knut Hamsun.

Victoria og Johannes veks opp saman. Ho er den vakre og uoppnåelege dottera til godseigaren og han er den fattige møllarsonen. Dei elskar kvarandre djupt og inderleg, men presset frå faren får Victoria til å velje den rike friaren Otto framfor fattige Johannes.

Mange av oss kjenner så godt til denne kjærleiksromanen frå før. Eg har lese boka og høyrt ho på lydbok, og har vel visse forventningar til filmen og korleis Victoria og Johannes vert framstilte. Og forventningane vert innfridd til fulle. Dette er ein vakker og gripande kjærleiksfilm. Godt spelt av både Jakob Oftebro som Johannes og Iben Akerlie som Victoria. Dei er heilt annleis enn det biletet eg hadde laga meg av dei to hovudpersonane – men det gjer ingen ting  - for dei ER Victoria og Johannes. Filmen er spela inn i Sør-Sverige, i eit landskap heilt ulikt landskapet i romanen, der handlinga er lagt til Nordland. Først blei eg litt skuffa, men så gjorde det ingen ting. For det frodige og vakre sommarlandskapet er med på å bygge opp under det dirrande kjærleiksdramaet.

Dette er ein utruleg vakker film med driv og brei appell. Ei flott filmoppleving anten ein er velkjend med romanen frå før eller aldri har lest boka.

Del på facebook
J. C. Chandor:

All is lost

All is lost

Sola skinner.

Havet glitrer.

En gammel mann er med sin yacht alene ute på Det indiske hav. Det er langt til andre mennesker, 1700 nautiske mil (mer enn 3000 km) til Sumatras streder, når ulykken skjer. Yachten begynner å ta inn vann.

Det er mannen og havet, ubarmhjertig sol, stormene som kommer etter hverandre.

Og til slutt den siste natten på redningsflåten.

Håpet som forsvinner i mørket…

******************

Det er et stille og ensomt drama ute på havet. Følelsen kan minne om Gravity (med Sandra Bullock) hvor et menneske er alene i trøbbel i det store intet. Hva er egentlig et menneske verdt i den store sammenhengen, kan man spørre. Lite musikk i filmen gjør alt enda mer realistisk, vi er sammen med mannen hele veien. Men her er det noe litt underlig. Regissøren J.C. Chandor har valgt å ikke vise oss nærbilder av mannens ansikt, vi kommer oss ikke helt tett innpå ham selv om vi observerer det som skjer, og som empatiske og intellektuelle vesener forstår at det er en kamp på liv og død. Alt skjer fra en viss avstand. Men det gjør det faktisk ikke mindre minneverdig.

Vi får egentlig ikke vite hvorfor mannen har valgt å reise så langt ut på havet. Det kommer aldri noen god forklaring på det, kun det korte brevet som han skriver ved slutten og vi hører i begynnelsen av historien.

Det er bare ett menneske på skjermen gjennom hele filmen. Den legendariske amerikanske skuespilleren Robert Redford (77 år gammel!) gjør en imponerende rolle som Our Man. Hanhar forresten gjort 95% av alle stunts i filmen selv, både på og under vann.

Filmen er så absolutt verdt å få med seg. Den virker som et friskt alternativ for visuelt mettende og handlingsfylte filmer.

Del på facebook
Paolo Sorrentino::

This Must Be the Place

This must be the place

En svart komedie om å sitte fast i livet uten å kunne se veien videre.

Sean Penn viser sitt store talent i fantastisk rolleprestasjon som den gamle, halvdeprimerte rockeren Cheyenne som lever sitt stille liv sammen med sin livsglade og jordnære brannmann-kone Jane (herlige Frances McDormand) i et stort hus i Dublin i Irland. Han har grodd fast i sin goth-image fra karrierens gylne tider, seende ut som karikatur av seg selv med svartfarget, bustete hår (parykk?) og tung sminke. Han forakter seg selv, siden de mørke sangtekstene hans har ført to unge mennesker til døden, og han ser ikke på seg selv som en artist eller kunstner. Han kjenner ikke sine røtter - relasjonen til faren er brutt for mange år siden. Cheyenne er overbevist at faren aldri har elsket ham, og han klarer ikke å finne noe særlig mening i livet sitt.

Likevel, når han får vite at faren er døende, bestemmer han seg for å reise til New York for å møte ham for siste gang. Han kommer for seint, og får høre at faren som overlevde Auschwitz, hadde viet hele sitt liv til å lete etter fangevokteren som hadde ydmyket ham i leiren. Cheyenne blir i USA og tar opp letingen, fast bestemt for å finne den mannen faren hans hatet. Endelig har livet hans fått en mening, en retning. Han vil ta hevn…

Filmen utmerker seg med visuelt slående scener og mange minneverdige replikker/replikkvekslinger, tempoet er langsomt, tross den optimistiske, rytmiske (tittel)musikken av David Byrne /Talking Heads, som til tider blir erstattet med det meditative klassiske Spiegel Im Spiegel av Arvo Pärt. Det hele avsluttes med nydelige Lord I’m Coming av Gavin Friday. Filmen må være en must for fansen av David Byrne - hans musikk følger store deler av filmen. Man får også være med Cheyenne på en kunstnerisk medrivende konsert med Talking Heads/David Byrne, og oppleve en viktig samtale mellom de to mennene.

Generelt kan man si at denne filmen ikke er for alle. Man må ha sans for det eksentriske, det rare. Som seer må man stille med åpent sinn og evne/vilje å se gjennom overflaten. Man må eie både empati og humoristisk sans, og man må ha levd litt selv for å kunne se det allmenngyldige ved filmen - hvordan det tragiske og komiske er daglige livsledsagere for oss alle. Her er det blitt satt helt på spissen. Man blir et helt menneske først når man har lært å le av seg selv uten å miste sin integritet.

Filmen egner seg ikke for overfladisk underholdning. 15-års aldersgrense er godt begrunnet, spesielt med tanken på livserfaringens nødvendighet. Dagens moderne barn tåler hyppigere bruk av f-ordet enn deres foreldre gjør - her får man høre det ordet utallige ganger. Bildene fra konsentrasjonsleiren i Auschwitz er sterk kost. Filmen har mye i det visuelle som kan vekke barnas nysgjerrighet, og etter min mening kan den faktisk fungere som ordentlig opplæringsfilm for større barn og ungdom om livsverdier i det moderne samfunn, - men kun i kombinasjon med reflekterte og tålmodige foreldre/voksne som er villige til å se filmen sammen med barna sine (minst to ganger..) og ha gode samtaler i etterkant.

Både profesjonell kritikk og «folkekritikk» favner bredt når det gjelder filmens kvaliteter. Kritikken har vært alt fra nådeløs og helt uforstående til fullstendig overbegeistret. Filmen har vunnet flere priser i Italia - siden regissøren er italieneren Paolo Sorrentino. Dette er hans første engelskspråklige film. Han har ellers laget flere korte og lange filmer, både spillefilmer og dokumentarer, og har fått mest hyllest for Il Divo (2008) og Den store skjønnheten (2013).

For This Must Be the Place fikk Paolo Sorrentino Prize of the Ecumenical Jury under Cannes Film Festival 2011. Juryens begrunnelse på engelsk lød sånn: “Through the story of Cheyenne, a fallen and aching rock star, Paolo Sorrentino proposes to follow the inner voyage and odyssey of a man searching for his Jewish roots, maturity, reconciliation and hope. A classic drama of great richness and elaborate aesthetics, the film gracefully opens deep and serious paths of reflection.”

Del på facebook
Den fantastiske historien om Benjamin Button

Handlingen lyder som en blanding af Stephen King og Roald Dahl. Det er historien om manden, der bliver født som olding og dør som spædbarn. Benjamin Button, spillet af Brad Pitt, fødes i 1918 og hans omvendte livshistorie kommer dermed til at kommentere den historiske udvikling frem til vore dage. Depression, verdenskrig, kold krig, teknologisk udvikling, infantilisering af (pop-)kulturen osv. 

Men det er nok så meget historien om Benjamin, som hele sit liv møder mennesker der er på vej ”den anden vej”. 

Filmen er en tour de force for Brad Pitt, som skal igennem hele registret fra olding til spædbarn. Han klarer stort set turen – dog synes jeg at han er bedst som den gamle, midaldrende og yngre Benjamin. Han er en tand for ungdommelig som den unge mand.

Vi udvikler os alle i løbet af livet. Nogen mener, at vi fødes som kopier og dør som originaler, andre mener at det modsatte er tilfældet. Historien om Benjamin Button giver disse to holdninger en ny drejning, og selv om filmen spiller i over 2 timer, så følte jeg mig godt underholdt, ikke mindst på grund af de fine præstationer.

Life isn't measured in minutes, but in moments.

Del på facebook
Scott McGehee og David Siegel:

What Maisie knew

What Maisie knew

Barnet som havner i klemma mellom kranglende foreldre i en skilsmisse og blir den største taperen av alle, er et evig aktuelt tema.

I denne utmerkede, men litt forbigåtte filmen (som overraskende nok er basert på en Henry James-roman fra 1897), ser vi det hele fra barnets perspektiv. Handlingen er altså lagt til vår tid, Maisie er seks år gammel og vokser opp i New York. I kjølvannet av skilsmissen til foreldrene Susanna og Beale, velter sinne, bitterhet og undertrykte behov fram, og etter hvert utspiller det seg en drakamp om foreldreretten til Maisie, der alle ufine triks i boka tas i bruk. Midt på denne slagmarken blir Maisie stående ganske alene. Hennes mamma og pappa kjefter på hverandre, gjerne i hennes nærvær, de baksnakker og lyver, Maisie skyfles av gårde fra den ene kanten av byen til den andre, og blir stadig overlatt til barnepiker og nye partnere hun nesten ikke kjenner.

Susanna og Beale er verken dumme eller ufølsomme, de tror selv at deres kjærlighet for Maisie overgår alt, men innser alltid for sent at den egoistiske oppførselen deres ikke akkurat skaper trygge rammer for Maisies oppvekst. Selv om de ser sine feilgrep og prøver å skjerpe seg, blir disse forsøkene bare små øyer av håp og glede i et hav av usikkerhet og nødløsninger. Når det til slutt topper seg, blir Maisie nærmest dumpet i veikanten som en kattunge før fellesferien, når Susanna og Beale “dessverre” og “tilfeldigvis” har så store prosjekter på gang hver på sin kant, at det å ta seg av sitt eget barn midt oppe i alt blir for vanskelig. Det er bare flaks for dem alle at det finnes andre voksne i nærheten som klarer å gripe inn.

Dette samlivsdramaet formidles på en nøktern, observerende måte gjennom øynene til lille Maisie. Slik tittelen antyder, er det et gap mellom det Maisie ser, hører og forstår, og det filmen avslører for oss voksne seere. Vi gjennomskuer jo med en gang den illusjonen av normalitet og fungerende hverdag som Susanna og Beale prøver å etablere. Her er det ikke snakk om sosial nød eller regelrette overgrep, men det skorter på voksne som har tid og kan gi trygghet og forutsigbarhet i hverdagen, slik alle barn trenger. Synet av seksåringen forlatt på gata i New York blir et kaldt og hjerteskjærende bilde på en type omsorgssvikt som ikke handler om rusmisbruk eller mishandling, men om fravær av faste rammer og tilstedeværende, ansvarlige voksne.

Del på facebook

Opningstider 

Måndag 9-15.30  
Tysdag 14-19  
Onsdag 9-15.30  
Torsdag 14-19   
Fredag 9-15.30  

Kontakt

Tlf.: 71 17 15 72
Epost: biblioteket@aukra.kommune.no

Vi blir inspirert av