Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Boktips voksne

Jonathan Safran Foer:

Ekstremt høyt og utrolig nært

Oversatte romaner

Kvar var du 11. september 2001? Dei fleste av oss vart sitjande i sjokk og vantru framfor fjernsynet mesteparten av denne dagen, mens vi gong på gong såg fly krasje inn i tvillingtårna til World Trade Center. Det er denne redselsfulle hendinga Jonathan Safran Foer har brukt som bakteppe for romanen Ekstremt høyt og utrolig nært som kom på norsk i 2005. Og han plasserte 9-åringen Oskar Schell midt i tragedien. 

På grunn av det som har skjedd på nedre Manhattan blir elevane denne dagen sendt heim igjen idet dei kjem til skulen. Oskar er ikkje engsteleg, for han veit at begge foreldra arbeider i Midtown, og Bestemor jobbar ikkje i det hele tatt – så alle han er glad i er trygge. Men heime blenkjer telefonsvararen. Fem meldingar frå faren. Og før Oskar rekk å finne ut kva han skal gjere, tenkje eller føle, ringer telefonen på nytt. Det er faren… 

For tilfeldigheiter har ført til at far til Oskar, likevel opphaldt seg i World Trade Center nettopp denne morgonen. Han var i eit møte i topprestauranten ”Windows on the World” i det nordlege tårnet, og blei derfor eitt av dei 2973 ofra etter terrorhandlingane. 

Etter at faren dør har Oskar eit stort behov for å finne noko som kan fortelje han meir om faren, noko som kan gje han kjensla av å ha han nær seg litt lenger. Han rotar rundt i farens ting, og i ein blå vase i faren sitt skap finn han ein liten nøkkel saman med ein lapp der det står “Black”. Saman med den pensjonerte naboen som har vore krigskorrespondent legg han ut på ein innhaldsrik og sorgmunter odyssé i New Yorks gater på jakt etter ein lås som nøkkelen kan passe i. 

Boka er av det slaget som ikkje «les seg sjølv» heile vegen. Lesaren møter motstand i teksten her og der fordi Foer rett som det er bryt med romansjangeren. Boka er og krydra med illustrasjonar i form av fotografi og teikningar, blanke sider, brev med overstrykingar og uthevingar, bilete frå TV-skjermen, noko som eg i starten opplevde som rart og litt forstyrrande, men etter kvart kjende eg det som ei spanande utviding av teksten. 

Romanen vekslar mellom ulike typar tekstar der Oskar sjølv, farmora og den fråverande farfaren utgjer tre svært ulike forteljarstemmer i dei ulike kapitla. Midt oppe i notidstragedien får vi og tilbakeblikk på besteforeldra si store katastrofe: dei var opphaveleg tyske og opplevde bombinga av Dresden under 2. verdskrigen. 

Ekstremt høyt og utolig nært er ei rar, sår, varm, morosam, trist bok. Du vil sakne Oskar når du er ferdig med boka. 

Del på facebook
Stephenie Meyer:

Kjemikeren

Kjemikeren

Juliana Fortis var tidlegare forhøyrsleiar for ein hemmeleg teneste i USA kun kjent som "Byrået". Ho hadde ansvar for å få sanninga ut av pågripne terroristar slik at framtidige anslag kunne stoppast. Men med ein slik jobb får ein gjerne vite meir enn kva godt er, og byrået besluttar å fjerne ho frå stillinga.

Juliana lykkes i å rømme fra sine arbeidsgjevarar og lever i årevis på flukt under forskjellege namn og identitetar kor det kun er hennar paranoide adferd som held ho i live. Helt til ho ein dag blir spora opp og kontakta av ein tidlegere overordna, som ber om hjelp. Dei står ovanfor ei katastrofe, eit biologisk angrep som har potensiale til å ta kanskje så mykje som ein million liv, og dei treng den einaste som kanskje kan finne ut kor våpenet er gøymd før det er for seint. Juliana må freista å hjelpe til, men kan ho lite på sine gamle kollegaer, eller er dette nok eit forsøk på å stilna ho for alltid?

Med denne boka har Stephenie Meyer, kjend for ungdomsbøkene i Twilight-serien, skreve si første bok for vaksne. Den er spanande og intens, men kan hende ikkje særleg truverdig til tider. Men om du likar heseblesande action og historiar som tar nye vendingar er dette absolutt god underhaldning!

Del på facebook
Elisabeth Strout:

Jeg heter Lucy Barton

Forside Jeg heter Lucy Barton

Elisabeth Strout fikk sitt gjennombrudd og Pullitzer-prisen for boken Olive Kitteridge i 2009. Etter dette har hun skrevet flere romaner, og Lucy Barton kom ut på norsk i 2017.

Boken handler om Lucy Barton som er innlagt på sykehus. Hun får besøk av moren sin, som hun ikke har pratet med på flere år. Vi får servert brokker av Lucys livshistorie, fra barndom, oppvekst i fattigdom, forholdet til foreldrene, ekteskap, forfatterskap. Det er mange fortellinger, og alt blir aldri fortalt, mye er delvis fortalt eller det er bare antydninger. Det blir ikke brukt store ord, man lurer på - hva var det egentlig som skjedde der? Det kommer delvis frem at det har hendt alvorlige ting. Vanskjøtsel og fattigdom ganske åpenbart, men også mishandling, overgrep? Mor og datter prater ikke åpent om noe. Moren forteller litt sladderhistorier fra hjemstedet, men personlige ting blir ikke berørt. 

Den som liker å lese om forhold mellom mennesker, foreldre og barn, oppvekst, klasseskille,  og mye mer vil like denne boken. Forfatteren skriver godt, og ga undertegnede lyst til å lese flere av bøkene hennes. Olive Kitteridge er påbegynt. Anbefales.

Del på facebook
Fred Uhlman:

Forsoningen

Forsoningen

Eg veit ikkje om ei einaste setning i nokon roman som har gjort sterkare inntrykk på meg enn den siste setninga i Forsoningen av tysk-britiske Fred Uhlman. Eg skal sjølvsagt ikkje røpe den her. Eg skal i staden starte med den første setninga i boka: «Han kom inn i mitt liv i februar 1932 og forlot det aldri siden.»   

Året er 1932. Handlinga utspeler seg i Stuttgart – den gongen eit kultursentrum i Europa. 16 år gamle Hans Schwarz, son av ein jødisk lege, sit i klasserommet på Karl Alexander Gymnasium ein grå og mørk vinterettermiddag. Han halvsøv, teiknar krusedullar i notatblokka medan læraren doserer frå tavla.

”[…] da banket det på døren og før herr Zimmermann kunne rekke å si Herrein, inn kom professor Klett, rektor. Men det var ingen som så på den pertentlige lille mannen, for alles øyne var rettet mot den fremmede som kom sammen med ham.” 

Den framande er ny elev i klassen - grevesonen Konradin von Hohenfels. Han gjer stort inntrykk på Hans og allereie ved første møte med Konradin veit Hans at dette er den venen han har lengta etter.  

Venskapen mellom Hans og Konradin veks fram parallelt med framveksten av nazismen, og til tross for at dei to gutane i det lengste prøver å oversjå det, grip den politiske utviklinga inn i liva deira og. 

"Vi så ingen grunner til å bekymre oss. Politikk var noe som angikk de voksne - vi hadde våre egne problemer å tumle med. Og viktigst syntes vi det var å finne ut hvordan vi best skulle anvende våre liv - og selvfølgelig å oppdage livets hensikt, hvis det fantes noen hensikt, og hvilken plass mennesket hadde i det uendelige og fryktinngytende kosmos. Dette var evige og fundamentale spørsmål, langt viktigere enn slike forbigående og latterlige begreper som Hitler og Mussolini."

Men eitt år seinare er den intense venskapen over.    

Det er Hans som er forteljaren i boka, der han i 1960 ser tilbake på det som hende for tretti år sidan - ei historie om det å forsøke å tilgi sjølv om ein ikkje vil. Og ei historie om at tilgjeving kanskje ikkje alltid er mogleg, men at ein likevel kan forsone seg med ting for så å gå vidare.   

Boka vart utgitt på eige forlag i 1960, men vart kjent først seksten år seinare, da den vart utgitt på nytt med eit forord der forfattaren Arthur Koestler omtalte romanen som «eit meisterverk i miniatyr». Dette er den einaste romanen Fred Uhlman ga ut. Med sine 137 sider (Bokklubben si utgåve frå 1983) går det raskt å lese boka – men lesaropplevinga sit i lenge etterpå.

Del på facebook
Lola Shoneyin:

Baba Segis fire hustruer

Baba Segis fire hustruer

I Baba Segis fire hustruer møter vi Bolanle som er en velutdannet, sterk, ung afrikansk kvinne. Likevel trosser hun sin ambisiøse mor og gifter seg med Baba Segi, en rik, gammel og ikke spesielt tiltrekkende mann. Bolanle blir Babas fjerde hustru. Bolanle har sine grunner for å gifte seg med ham. Hustruenes hierarki blir forstyrret når Baba bringer inn sin nye, unge hustru. Hun er den eneste av de fire som kan lese og de oppfatter Bolanle som en trussel. De er redde for at Baba Segi skal foretrekke henne framfor de andre hustruene. De gjør hva de kan for å gjøre livet surt for henne i håp om at hun skal reise fra familien. Men Bolanle møter all motstand med verdighet og tålmodighet, og lar seg ikke provosere. Da Bolanle ikke har blitt gravid etter et års ekteskap tar Baba Segi henne med til et sykehus for en undersøkelse. Resultatene av de prøvene som blir tatt der kommer som et sjokk og skaper rystelser og forandringer i familien.

Baba Segis fire hustruer er en gripende og humoristisk fortelling om et samfunn med andre skikker og tradisjoner, et samfunn preget av overtro. Boken er ment som et innspill i debatten om flerkoneri, en skikk som er helt uforståelig for oss, men som er ganske vanlig i en rekke afrikanske land. Jeg synes det er interessant å lese om andre kulturer, hvordan de lever og hvordan de uttrykker seg.

Lola Shoneyin er poet, har skrevet noveller og romaner. Hun har også skrevet for aviser som The Guardian og The Times, og har vært spesielt opptatt av rasisme, Boko Haram, presidentvalg i Nigeria og polygami.

Del på facebook
Anne-Catrine Riebnitszky:

Orkansesongen og stillheten

Orkansesongen og stillheten

I denne romanen møter vi presten Monika og forsvarsadvokaten Beate. Presten skal på reise til Guatemala og advokaten er i sorg etter at mannen døde i ei traffikkulukke.

Dette er ei lettlest og underhaldande bok. Frå omslaget heiter det: "labyrintisk og levende, lett og lekende. En feelgoodroman med mening" (Berlingske Tidende).

Den danske forfattaren Riebnitzsky er utdanna frå den danske forfattarskulen og som språkoffiser i russisk. Orkansesongen og stillheten er den tredje boka hennar.

God bok!

Del på facebook
Historia om det tapte barnet

 

Elena Ferrante har fullført sitt formidable romanprosjekt Napoli- kvartetten med fjerde bok, Historia om det tapte barnet. Napoli- kvartetten kunne vært Italias århundresaga, den kunne vært historien om kvinnekampen, det kunne vært historien om vennskapsbånd, og i sum er den alt på en gang. Elena og Lila vokser opp i fattig bydel i Napoli, persongalleriet er stort, det er vold og korrupsjon, politikk og kjærlighet, alt skildres så godt at det virkelig gjør vondt.  

Siste bok begynner når disse to kvinnene er i begynnelsen av 30- årene på syttitallet og deres liv har utviklet seg i svært forskjellige retninger frem til nå. Elenas klassereise har gjort henne til forfatter og intellektuell, Lila har også arbeidet seg opp til bedriftsleder men fremdeles i bydelens stramme rammer. Nå føres de sammen igjen, bosatt i samme hus i den bydelen Elena aldri skulle vende tilbake til og deres uhyggelig sterke bånd både fører de sammen og river de fra hverandre. Og alt skildres rått og vakkert, språket er svært godt, og ikke minst Kristin Slørsdals oversettelse til nynorsk er intet mindre enn en fulltreffer.

Dette er et realistisk verk som berører mange punkter som har vært debattert i senere tid, ikke minst hvem eier sin egen historie, står en forfatter fritt til å bruke enhvers historie? Hadde Elena rett til, igjen, å brukes Lilas smerte i sitt forfatterskap? Elena Ferrante er et pseudonym, og jakten på forfatterens identitet har ifølge manges mening gått alt for langt. Og i oppsummeringen av dette storverket tenker også jeg at forfatterens egentlige navn er det minst interessante av alt når det gjelder Elena og Lila. Disse bøkene bør leses.

Del på facebook
Tommi Kinnunen:

Der fire veier møtes

Der fire veier møtes

I ei lita bygd i det nordlige Finland skil den unge jordmora Maria seg ut og blir utsett for folkesnakk. Ho er sjøvstendig, forsørgjer seg sjølv, og får dottera Lahja utanfor ekteskap.

Det er Maria vi først vert kjend med. Året er 1895 og vi møter henne når ho som nyutdanna jordmor må streve for å finne fotfeste i sitt nye yrke. Ho har eit lyst sinn, og med stå-på viljen sin kjem ho langt. Ho forblir einsleg gjennom livet av eigen vilje. Dottera Lahja er av ein heilt anna støypning. Ho er sta som mor si og når ho sjølv i ung alder finn ut at ho er gravid, er ho bestemt på at om ikkje barnefaren dukkar opp igjen, vil ho gifte seg med ein annan mann snarast.
Ho blir kjend med Onni og giftar seg med ham. Dei får to born, og det er yngstemann Johannes som blir verande i huset som faren bygde opp etter evakueringa.

Onni vende heim som helt etter andre verdenskrig og er ein god mann, flittig og pliktoppfyllande og utruleg flink både med borna og med andre mennesker. Men han finn seg ikkje til rette i ekteskapet og søkjer seg stadig bort. Lahja er bitter og inneslutta og vanskeleg å ha med å gjere.

Mange år seinere bor Lahja ålene i det store slektshuset saman med yngstesonen Johannes, svigerdotter Kaarina og borna deira - i eit hus der alt forblir usagt.
Lahja er no gamal og det er så vidt dei andre toler å ha henne i huset. Kaarina er ei tålmodig svigerdotter som greier å takle den gamle sin biske måte å være på. I 1996, etter 40 år under same tak, dør Lahja som ei gamal dame. Friheitsfølelsen Kaarina og Johannes har venta på kjem ikkje, og ei tomheit inntek den vesle heimen deira.

Til slutt blir det svigerdattera Kaarina som finn svara  på familien sine mange forteiingar og løgner.

At ein finsk slektsroman med handling fra 1890-åra skulle fenge meg slik, hadde eg ikkje venta.

Del på facebook
Lotta Lundberg:

Nulltimen

Nulltimen

"Nulltimen" er en roman av den svenske forfatteren, Lotta Lundberg, og er inspirert av skjebnen til Cordelia Edvardson. Cordelia ble født i Berlin, hun hadde jødisk far og tysk mor. Hun ble deportert til Auswitz i 1944. Heldigvis var hun en av de som overlevde og kom til Sverige i 1945. Hun ble etterhvert en kjent person i vårt naboland, hun arbeidet både som journalist og korrespondent.

I boka blir vi kjent med tre kvinner som lever i forskjellige tidsperioder. Hedwig lever i det utbombede Berlin i 1945. Hun er forfatter og enslig mor. Barnet hun får, blir først satt bort på et barnehjem, så hentet hjem igjen for så å bli sendt med toget til Auswitz. 

Isa, er en ung kvinne, som lever i Uppsala i 1983. Hun har i flere år gått til behandling hos psykolog eller hos "psykoen" som hun selv kaller det.

Ingrid, bor på Blidholmen, hun er prestefrue og førtidspensjonert psykolog. Året er 2004. Hun sliter i ekteskapet og vil starte livet på nytt. Hun velger å reise til Berlin alene.

Disse 3 skjebnene knyttes sammen og har felles referanser. Jeg likte spesielt godt kapitlene som omhandler Hedwig og Ingrid. Tema som går igjen er morsrollen, identitet, karriere og kjærlighet.

Anbefales!

Del på facebook
Tartt, Donna:

Stillitsen

Stillitsen av Donna Tartt

Donna Tartt er en amerikansk forfatter født i 1963. I Stillitsen (engelsk tittel: The Goldfinch) skriver hun om 13 år gamle Theo som bor alene sammen med sin mor. Vi følger Theo over en periode på 15 år. Theo elsker sin mor og er lykkelig med det livet de har. Faren er forsvunnet med et nytt damemenneske et år tidligere. Faren er like likeglad og hensynsløs overfor sønnen som han var overfor moren, og er fraværende i sønnens liv helt til tragedien inntreffer. Theos mor blir drept i et terrorangrep når hun og Theo er inne på en kunstutstilling. Theo overlever og i kaoset etter angrepet tar han med seg et lite maleri som viser seg å være svært verdifullt. Dette bildet følger ham gjennom boken, han må holde det skjult for de rundt seg, men av en eller annen grunn bruker han mye energi på å gjemme og ta vare på maleriet.

Vi følger Theo i årene etter tapet av moren. Han er alene, ensom og livredd for å havne hos faren eller farmoren, og savner og sørger over sitt gamle liv. Han blir etter hvert tatt hånd om og får flere hjem i årene som følger. Vi blir kjent med den merkelige rikmannsfamilien til en av hans klassekamerater, en gammel antikvitets-handler som blir en kjær og trygg figur i Theos liv, hans alkoholiserte og manipulerende far, et løvetannbarn som blir hans beste venn når han må bo i Las Vegas hos faren og flere andre figurer. Theo er ikke noe perfekt menneske, han gjør dumme ting som de fleste av oss. Men det er heller ikke vanskelig å forstå ham.

Fra baksideteksten på boken:  
«The Goldfinch er en sjeldenhet som bare kommer et par ganger hvert tiår.» Stephen King, New York Times Book Review.  «En roman som konsentrerer Tartts oppsiktsvekkende fortellerevner i et henførende hele som minner leseren på hvilken altoppslukende glede det kan være å lese hele natten.» New York Times

Donna Tartt skriver meget godt, boken er på 840 sider, og det er helt greit. Det er en sjelden godteripose av en bok, med personskildringene, beskrivelsene av stedene og stemningene. Boken fikk Pullitzerprisen i 2014 for denne boken, noe som er vel fortjent. Anbefales på det sterkeste. Skal du lese bare en bok i år, les denne - langsomt.

Del på facebook

Opningstider Elnesvågen

Måndag  11.00  - 19.00
Tysdag 11.00 -   16.00 
Onsdag 11.00 - 16.00
Torsdag 11.00 - 19.00
Fredag 11.00 - 16.00
Laurdag 10.00 - 14.00

Opningstider Eide

Tysdag 11.00 - 16.00
Onsdag 14.00 - 18.00
Torsdag 13.00 - 16.00

Tlf.: Elnesvågen 71262880

Tlf.: Eide 71296476

Epost: bibliotek@hustadvika.kommune.no

Vi blir inspirert av