Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert

Kjell Aukrust:

Ludvigs jul

Ludvigs jul

I 2020 er det heile 100 år sidan multikunstnaren Kjell Aukrust vart fødd.
Alvdal sin store son var ein av våre aller mest folkekjære kunstnarar og mellom anna medskuldig i det som nok er den mest sette norske filmen gjennom tidene.

Sidan vi no er godt i gong med årets adventstid tenkte eg å ta for meg Ludvigs jul. Her har Aukrust samla atten fortreffelege småhistorier henta frå tidlegare titlar som til dømes Je og 'n Solan og Simen (første bandet i Alvdalstrilogien).

Og som tittelen på denne boka hintar om vil naturleg nok dei fleste av forteljingane dreie seg om den poetiske pessimisten Ludvig («det er fali det»), i perfekt samspel med sagbruksarbeidar Solan Gundersen, livsnytar og evig optimist.

Anten det er Ludvig som mållaus og fascinert beundrar hestehoven som maktar å blomstre i «halvrøten skara». Eller vi får høyre om ein «sylta forkjølet» Solan som sit i omnskroken og vekslar mellom å pimpe frå kamferflaska og nyse hemningslaust slik at «lakrisen rikosjerte rundt'n som haggel». (Vi får håpe at det berre er litt «man flu» og ikkje utviklar seg til noko meir ...).

Avslutningsvis får vi også nokre utvalde utdrag frå Aukrust sin barndom heime i evigkvite Alvdal, med julestri og sprengkulde.

Ludvigs jul er ei bok der får vi mykje humor og hjartevarme, trass i at boka også inneheld ein del alvor.

God fornøyelse og god adventstid !!

Del på facebook
Laila Ibrahim:

Gule krokus om våren

Gule krokus om våren

Romanen tar oss med til Virginia i Sørstatane under slavetida. Det er ei sterk fortelling om menneskeskjebne og om forholdet mellom slavar og kvite.

Hovudpersonane i boka er Elizabeth og Mattie. Elizabeth vart fødd på farmen Fair Oaks. Ho var lagt rett i armane på ammen Mattie, ei slavekvinne som hadde fødd sonen Samuel for tre månader sidan, men som måtte forlate si eiga familie for å ta seg av Elizabeth. Mattie er snill og omsorgsfull, og Elizabeth knyter seg sterkt til Mattie. Det er rørande å høyre om det sterke bandet mellom desse to frå kvar si verd.

Elizabeth lærer seg Matties haldningar og verdiar som står i sterk kontrast til dei verdiane som råder i den “kalde” luksusheimen ho høyrer til. Vi får høyre om Mattie, dei korte besøka hennar hos familen sin og draumen ho ber på om å kunne røme til Ohio som er ein fristat for slavane. Elizbeth vert med til slavekvarteret dei dagane Mattie får lov å besøke sonen og familien sin. Vi får høyre om Elizabeth og det overflatiske livet foreldra legg opp for henne. Ball og luksuskjolar, og der målet er å finne den brudgomen som har den største farmen osv.

Men når Elizabeth veks opp ser ho verda også frå Matties side og etterkvart må ho velje mellom det som er sosialt akseptabelt og det som er rett for henne. Dette valet endrar livet hennar for alltid. Sterkt inntrykk gjer skildringa av slavane, korleis dei vert behandla og det synet dei store farmarane, eller dei kvite har på dei. “Slaver er bare tre femtedeler av et menneske. De er ikke berettiget til de samme rettene som kristne”­ ifølge faren til Elizabeth. “Behandle niggerne dine som halvveis mennesker og halvveis dyr, så vil du klare det fint”­ ifølge oppsynsmannen på farmen.

Boka gir eit gripande innblikk i korleis slavar var behandla av dei kvite ­ som eigedelar dei gjorde som dei ville med, voldtekt av unge slavejenter, kjøp og sal av slavar som førte til at familier, foreldre og barn vart splitta og sende til ulike deler av landet og aldri fekk sjå kvarandre igjen. Vi får også høyre om det overfladiske og tome livet dei rike kvite levde, og kor “kaldt” forhold det var mellom barn og foreldre i slike heimar. Barna fekk eit nærare forhold til sine ammer og barnepassarar enn til sine eigne foreldre.

Dette er ein engasjerande og tankevekkjande roman. Boka er lettlest og kan kanskje ikkje kallast stor litteratur, men den er skriven slik at ein ikkje klarer å legge den frå seg før siste side er lest, og den vert ikkje gløymt med det første.

Del på facebook
Aleksei Fedorchenko:

Spurvene

Spurvene

En usedvanlig og poetisk film om kjærlighet og savn. Annerledes, magisk og underlig.

En mann har mistet sin kone og ber en annen mann om hjelp for å gjennomføre de tradisjonelle ritualene som skal til før kona kan forlate denne verdenen for godt.

Det er fascinerende å være med på det, komme nært på et felleskap man ikke ante eksisterte (eller har eksistert). De er merjane-folket, et gammelt finsk-ugrisk folkeslag, i virkeligheten forsvunnet for flere hundre år siden, som her blir vist levende og elskende etter sine tradisjoner midt i nåtidens Russland.

Det virker som det i denne kulturen ikke trengs så mange ord, det er lite snakking, lite synlige følelser. Men følelsene er der, ingen tvil om det. Det er en ekthet og hengivenhet i det hele. Man ser de utvendig så vanlige menneskene med sine hverdagslige gjøremål, på jobb i en kjedelig cellulosefabrikk, boende, tilsynelatende tilpasset, i stygge boligblokker, spisende fastfood fra plasttallerken i ishallen, og kan ikke la være å tenke, at deres naturlige plass burde vært i et helt annet sted midt i naturen blant trær og planter, fugler og dyr, i naturens evige syklus. Teksten til sangen som koret synger på den ene hovedpersonens 50-årsdag gjør denne fornemmelsen til åpenbaring.

Det er en sterk melankoli og skjønnhet tilstede i hele filmen, tross de fargeløse postsovjetiske omgivelsene. En lengsel, også i seksualiteten, som framstår som ukomplisert og naturlig. Nakenscener her er omsluttet i tillit og ømhet. Kan tro det er derfor filmen ikke har fått noe høyere aldersgrense enn 7 år, for nakenhet og berøring her er så naturlig del av å være et menneske.

Lengsel og savn. Kjærlighet og frihet. De spurvene i bur som historiefortelleren kjøper i filmens begynnelse blir som et synonym til friheten og tilhørigheten merjane-folket har tapt. Den endelige befrielsen og gjenforeningen kommer først når kroppen forsvinner og vannet tar asken.

“Bare kjærligheten tar aldri slutt” (siste setning i filmen)

Del på facebook
Lisa Cholodenko:

Olive Kitteridge

Olive Kitteridge

“Olive Kitteridge” er et familiedrama/miniserie på 3 timer og 50 minutter, basert på Elizabeth Strouts Pulitzer-vinnende roman med samme navn, og var lenge etterlengtet av anmelderen på grunn av den etablerte og særegne karakterskuespilleren Frances McDormand i hovedrollen. Og, la oss si det med en gang, hun innfrir alle forventninger og overgår seg selv i nyansert og vakkert skuespill i en krevende rolle.

Hendelsesforløpet i filmen strekker seg over 25 år og forteller oss historien om familien Kitteridge. Familiens overhode, mor Olive (Ollie), som er lærerinne i en liten amerikansk kystby, har valgt å gå gjennom livet og møter med andre mennesker med rak rygg, effektivitet og kjappe replikker. Hennes harde ytre skjuler tragiske hendelser fra barndommen, som har satt evige spor og lagt lokk over følelseslivet hennes. Hun er ikke i stand til å ha en hyggelig hverdagslig samtale med noen og hun hater alt som kan kalles føleri.

Olive holder det gående, tross masse undertrykte følelser, trassig og besluttsomt, uten forventninger eller illusjoner hverken til seg selv eller de (fleste) andre rundt seg. Samtidig har hun verdens mest kjærlige og omtenksom mann ved sin side (glimrende spilt av Richard Jenkins) og sønn (spilt av Devin Druid-som tenåring, og John Gallagher Jr.-som voksen) som vokser opp uten å ha opplevd nærhet med sin mor. Det føles som mora satser på streng oppdragelse og sarkasme i en slags håp for å gjøre sønnen sterk nok til å takle livet som voksen.

Ved første øyekast er det lite som tyder på at det er noe særlig å like ved Olive. Men når farens selvmord blir nevnt, vekkes hos den empatiske seeren både medfølelse og (viss) forståelse for hennes væremåte. Det ytterst nyanserte skuespillet, som Frances McDormand mestrer, får oss til å kjenne på hele skalaen av følelser Olive sitt indre rommer, og det er ikke lite.

Som fantastisk karakterskuespiller har Frances McDormand vist sin komisk talent i hver rolle hun har spilt i sin lange karriere. Også Olive har masse (stort sett bare skarp og besk) humor i seg som gir filmen en ekstra dimensjon og skaper balanse slik at det hele ikke drukner i håpløshet og desperasjon.

Også Bill Murray sin rollefigur, som dukker opp ved slutten av filmen, bidrar å løfte stemningen. Det er kanskje for seint å berge Olive sine relasjoner med hennes egen familie, men det er ikke nødvendigvis for seint å forsone seg med fortida og finne ro ved slutten av livet.

“Olive Kitteridge” er et fantastisk velspilt familiedrama for ettertanke.

Som Dagbladets filmkritiker har sagt i sin hyllest til filmen:

“Den forteller oss det vi allerede vet, men av en eller annen grunn stadig glemmer: Det største dramaet er familielivet.”

Del på facebook
Edvard Hoem:

Slåttekar i himmelen

Slåttekar i himmelen

Slåttekaren heitte Knut Hansen Nesje, men folk kalla han berre for Nesje, og jorda han bygsla over småbyen Molde, kalla dei Nesje-stykket. Slik startar romanen “Slåttekar i himmelen” og slik får vi presentert oldefaren til Edvard Hoem. Hoem held i denne boka fram med å fortelje om si eiga familie. Denne gongen er det oldefaren og hans liv og samtid som vert skildra. I “Heimlandet Barndom” (1985) skriv han om sin eigen oppvekst på garden Hoem og i “Mors og fars historie” (2005) skriv han om foreldra sine og deira ungdomstid.

Hoem hadde få fakta å bygge på om oldefaren. Men sjølv om eg kjenner dei viktigaste årstala i livet hans og har enkelte vitnemål om korleis han levde, var det ikkje nok då eg skulle skrive om han.Eg måtte dikte han fram av luft og ingenting, av lyset over Molde og Rekneslia, av vinden som ruskar meg i håret og regnet som fall på markene og menneska i hans og mi tid 

Knut Hansen Nesje arbeider på storgarden Gørvell. Han har bygsla eit stykke jord på garden Reknes, og for bygslinga må han gjere pliktarbeid på Reknes. For å få arbeide på sitt eige jordstykke må han ta natta til hjelp.

Forteljinga startar i 1874 på 36 årsdagen til Nesje. Han er enkjemann på andre året og har også sonen Hans på fjorten år å ta seg av. Denne dagen møtte han Serianna som har kome til Molde for å søkje teneste. Den piperøykande Serianna gjer inntrykk på Nesje, så sterkt inntrykk  at det vert kjærleik, giftarmål og barnefødslar.

Gjertine, veslesøstra til Serianna, kjem også inn i historia. Ho kjem og hjelper til i heimen til Serine og Nesje under barnefødslar m.m. Om Gjertine får vi høyre at ho er ei sterk kvinne, at ho talte presten midt imot og at ho har evner utanom det vanlege: å stanse blod ved bønn. Ho håpa lenge å få Hans, sonen til Nesje, som mann, men han ville opp og fram og ei bondejente frå Romsdal var ikkje bra nok for han. Seinare giftar ho seg med ein annan, salmakar Ole, og reiser til Amerika.

I slekta til Serianna er det mange sterke og særprega menneske.Gjennom skildringa av deira liv lar Hoem oss få vi kjennskap til samfunnstilhøva, naturen og arbeidet både på prærien i USA og her heime.

Tida Hoem skildrar var ei hard epoke i Norgshistorien. Draumen om Amerika vaks fram og mange reiste i desse åra, også mange av Nesje og Serianna sine slektningar. Dei ville vekk frå slitet og det harde og kummerlege livet på gardane her heime. Men Nesje var ein nøysom kar som valde å verte verande i Norge sjølv om det var harde tider. Han var stolt over den 16 mål store jordlappen han bygsla, men han sleit for å få endane til å møtast. Han opplevde også at alle dei fire sønene hans på ulikt vis forsvann ut av livet hans. Ein reiste til Amerika før han var 16 år og ein vart sett vekk til den barnlause svigerinna og svogeren i ei anna bygd, berre 7 år gamal.

Skildringa av nybyggjarlivet i Midtvesten er noko av det beste i romanen. Hoem har vore i Sør-Dakota to gongar i samband med boka, så han har verkeleg sett seg inn i korleis dei hadde det der. Det var ikkje alle som fekk det betre i Amerika. Det vart mykje slit der også. Men Hoem fortel ikkje berre om slitet og vanskane, men også om gledene og alt dei fekk til.

Denne forteljinga kunne eigenleg handle om fleire. Mange av oss har slektningar som reiste til Amerika i denne perioden, og mange av oss stammar frå dei som sleit og kava på Vestlandsgardar. Med andre ord eit lite stykke Norgeshistorie.

Det var ei glede å lese “Slåttekar i himmelen”. Nydelig språk og noko lavmælt og lunt over heile boka. Vi føler både gleder og sorger og “kjenner” på ein måte kor hardt dei sleit. Å høyre boka som lydbok er sikkert ei oppleving for dei som vèl det. Ingen les vel betre enn Hoem. Når eg les boka “høyrer” eg heile  tida stemma til Hoem. Eg synes det var ei flott leseoppleving. Hoem skriv slik at ein berre må blade vidare til neste side. En sjelden vakker roman skriv Cathrine Krøger i Dagbladet, og eg kan berre slutte meg til det.

Del på facebook
Julie Taymor:

Frida

Frida

Etter å ha sett om igjen den gamle favorittfilmen min, fikk jeg veldig lyst til å løfte den fram i lyset, siden mye bra kan bli ufortjent glemt i strømmen av alt det nye. 

Filmen “Frida” (2002) med Salma Hayek i hovedrollen, finnes fortsatt og må oppleves! Spesielt de som har sans for kunstnere, sterke kvinnekarakterer, farger og dramatiske skjebner fra virkeligheten kan glede seg.

Frida Kahlo (1907-1954) var en meksikansk kunstner som ble verdensberømt for sine helt spesielle bilder. Hun ble forsøkt kategorisert som surrealist, men det avviste hun siden hun mente at bildene hennes billedliggjorde ikke hennes drømmer, men virkelighet. Sannheten var at hun mesteparten av sitt liv var fysisk sterkt hemmet pga skadene etter en alvorlig trafikkulykke, som gjorde at hun måtte gjennom over 30 operasjoner og i lange perioder ligge mer eller
mindre ubevegelig i senga. Store smerter farget tilværelsen hennes. Desto sterkere ble hennes kunstneriske uttrykk i bildene og lidenskapen for livet. Hennes korte liv var sterkt bundet til en annen meksikansk kunstner Diego Rivera, som hun giftet seg med (to ganger!). Begge hadde flere elskere og ekteskapsforholdet var turbulent.

Salma Hayek ble Oscar-nominert for sin rolletolkning som Frida Kahlo. Filmen hadde ytterligere fem Oscar-nominasjoner og vant til slutt to - for musikk og makeup. Til sammen høstet filmen hele 33 forskjellige pris-nominasjoner, og fikk 19 av dem. 

Filmen virker rett og slett som en vitaminbombe. Kan godt anbefales som antidepressiva, spesielt for kvinner! Her finnes det både sterke karakterer, fantastisk medrivende musikk, frodige farger og grenseløs lidenskap. En påminnelse om livets muligheter tross lidelser.

● Salma Hayek as Frida Kahlo
● Alfred Molina as Diego Rivera
● Geoffrey Rush as Leon Trotsky
● Ashley Judd as Tina Modotti
● Antonio Banderas as David Alfaro Siqueiros

Del på facebook
J. C. Chandor:

All is lost

All is lost

Sola skinner.

Havet glitrer.

En gammel mann er med sin yacht alene ute på Det indiske hav. Det er langt til andre mennesker, 1700 nautiske mil (mer enn 3000 km) til Sumatras streder, når ulykken skjer. Yachten begynner å ta inn vann.

Det er mannen og havet, ubarmhjertig sol, stormene som kommer etter hverandre.

Og til slutt den siste natten på redningsflåten.

Håpet som forsvinner i mørket…

******************

Det er et stille og ensomt drama ute på havet. Følelsen kan minne om Gravity (med Sandra Bullock) hvor et menneske er alene i trøbbel i det store intet. Hva er egentlig et menneske verdt i den store sammenhengen, kan man spørre. Lite musikk i filmen gjør alt enda mer realistisk, vi er sammen med mannen hele veien. Men her er det noe litt underlig. Regissøren J.C. Chandor har valgt å ikke vise oss nærbilder av mannens ansikt, vi kommer oss ikke helt tett innpå ham selv om vi observerer det som skjer, og som empatiske og intellektuelle vesener forstår at det er en kamp på liv og død. Alt skjer fra en viss avstand. Men det gjør det faktisk ikke mindre minneverdig.

Vi får egentlig ikke vite hvorfor mannen har valgt å reise så langt ut på havet. Det kommer aldri noen god forklaring på det, kun det korte brevet som han skriver ved slutten og vi hører i begynnelsen av historien.

Det er bare ett menneske på skjermen gjennom hele filmen. Den legendariske amerikanske skuespilleren Robert Redford (77 år gammel!) gjør en imponerende rolle som Our Man. Hanhar forresten gjort 95% av alle stunts i filmen selv, både på og under vann.

Filmen er så absolutt verdt å få med seg. Den virker som et friskt alternativ for visuelt mettende og handlingsfylte filmer.

Del på facebook
Det skulle vere sol

Marit Kaldhol er ein etablert forfattar. Ho har skrive både dikt, barne- og ungdomsbøker og bøker for vaksne. Ho tek ofte opp alvorlege tema. Sik også i denne boka. 

Boka handlar om søstrene Solrun og Jenny, storesøster og lillesøster, og deira nære forhold. Dei bur saman med mora. Bestefaren Olvar bur i nabohuset. Faren reiste tilbake til Polen, til Lodz der han kom i frå, så tidleg at minstejenta Jenny knapt huskar han. 

Tema i boka er korleis det er å vere pårørande til ein rusmisbrukar. Korleis angst, sorg og fortviling pregar livet til dei som må leve nær dei rusavhengige. Kaldhol skildrar det nære forholdet søstrene hadde i oppveksten, opplevingar dei hadde og alt dei delte. Så får vi høyre korleis lillesøster Jenny tar ansvaret for storesøster Solrun då mora døyr i ei eksplosjonsulukke. Solrun hadde allreie då begynt å ruse seg. Vi får høyre korleis Jenny ligg vaken, er heime frå skulen, - kort sagt set sit eige liv på vent for å redde søstra. Ho prøver gjentekne gongar å “redde” henne, men vert gong etter gong skuffa over Solrun sine lovnader som stadig vert brotne. 

Det er Jenny som er forteljarstemma i boka. Boka er skriven som korte tekster/historier, den hoppar fram og tilbake i tid, men det er aldri vanskeleg å halde tråden. Marit Kaldhol skriv poetisk, ho har eit nydeleg språk. Ho brukar også mykje naturskildringar for å skildre Jenny sitt indre liv, hennar tankar og kjensler.

Fuglane følgjer oss gjennom heile boka:

Kjære søster Sol, du skulle ha vore her.
Eg veit at ikkje alle fuglar kjem tilbake.
At ikkje alle er sterke nok til å klare reisa.
Eller ikkje har vilje nok.
Likevel trur eg at dei lengtar heim.

Boka er ei perle. Det er ei varm bok om eit tungt og vanskeleg tema. Den passar godt også som ungdomsbok.

Eg synes det er ei av Kaldhol sine beste.

Del på facebook
Paolo Sorrentino::

This Must Be the Place

This must be the place

En svart komedie om å sitte fast i livet uten å kunne se veien videre.

Sean Penn viser sitt store talent i fantastisk rolleprestasjon som den gamle, halvdeprimerte rockeren Cheyenne som lever sitt stille liv sammen med sin livsglade og jordnære brannmann-kone Jane (herlige Frances McDormand) i et stort hus i Dublin i Irland. Han har grodd fast i sin goth-image fra karrierens gylne tider, seende ut som karikatur av seg selv med svartfarget, bustete hår (parykk?) og tung sminke. Han forakter seg selv, siden de mørke sangtekstene hans har ført to unge mennesker til døden, og han ser ikke på seg selv som en artist eller kunstner. Han kjenner ikke sine røtter - relasjonen til faren er brutt for mange år siden. Cheyenne er overbevist at faren aldri har elsket ham, og han klarer ikke å finne noe særlig mening i livet sitt.

Likevel, når han får vite at faren er døende, bestemmer han seg for å reise til New York for å møte ham for siste gang. Han kommer for seint, og får høre at faren som overlevde Auschwitz, hadde viet hele sitt liv til å lete etter fangevokteren som hadde ydmyket ham i leiren. Cheyenne blir i USA og tar opp letingen, fast bestemt for å finne den mannen faren hans hatet. Endelig har livet hans fått en mening, en retning. Han vil ta hevn…

Filmen utmerker seg med visuelt slående scener og mange minneverdige replikker/replikkvekslinger, tempoet er langsomt, tross den optimistiske, rytmiske (tittel)musikken av David Byrne /Talking Heads, som til tider blir erstattet med det meditative klassiske Spiegel Im Spiegel av Arvo Pärt. Det hele avsluttes med nydelige Lord I’m Coming av Gavin Friday. Filmen må være en must for fansen av David Byrne - hans musikk følger store deler av filmen. Man får også være med Cheyenne på en kunstnerisk medrivende konsert med Talking Heads/David Byrne, og oppleve en viktig samtale mellom de to mennene.

Generelt kan man si at denne filmen ikke er for alle. Man må ha sans for det eksentriske, det rare. Som seer må man stille med åpent sinn og evne/vilje å se gjennom overflaten. Man må eie både empati og humoristisk sans, og man må ha levd litt selv for å kunne se det allmenngyldige ved filmen - hvordan det tragiske og komiske er daglige livsledsagere for oss alle. Her er det blitt satt helt på spissen. Man blir et helt menneske først når man har lært å le av seg selv uten å miste sin integritet.

Filmen egner seg ikke for overfladisk underholdning. 15-års aldersgrense er godt begrunnet, spesielt med tanken på livserfaringens nødvendighet. Dagens moderne barn tåler hyppigere bruk av f-ordet enn deres foreldre gjør - her får man høre det ordet utallige ganger. Bildene fra konsentrasjonsleiren i Auschwitz er sterk kost. Filmen har mye i det visuelle som kan vekke barnas nysgjerrighet, og etter min mening kan den faktisk fungere som ordentlig opplæringsfilm for større barn og ungdom om livsverdier i det moderne samfunn, - men kun i kombinasjon med reflekterte og tålmodige foreldre/voksne som er villige til å se filmen sammen med barna sine (minst to ganger..) og ha gode samtaler i etterkant.

Både profesjonell kritikk og «folkekritikk» favner bredt når det gjelder filmens kvaliteter. Kritikken har vært alt fra nådeløs og helt uforstående til fullstendig overbegeistret. Filmen har vunnet flere priser i Italia - siden regissøren er italieneren Paolo Sorrentino. Dette er hans første engelskspråklige film. Han har ellers laget flere korte og lange filmer, både spillefilmer og dokumentarer, og har fått mest hyllest for Il Divo (2008) og Den store skjønnheten (2013).

For This Must Be the Place fikk Paolo Sorrentino Prize of the Ecumenical Jury under Cannes Film Festival 2011. Juryens begrunnelse på engelsk lød sånn: “Through the story of Cheyenne, a fallen and aching rock star, Paolo Sorrentino proposes to follow the inner voyage and odyssey of a man searching for his Jewish roots, maturity, reconciliation and hope. A classic drama of great richness and elaborate aesthetics, the film gracefully opens deep and serious paths of reflection.”

Del på facebook
Noah Baumbach:

Frances Ha

Frances Ha

En spesiell film som gir oss innblikk til livet til Frances Halladay (Greta Gerwig) - en 27-år gammel singel kvinne, utdannet danser med masse kreativitet og drømmer, som bor i Brooklyn, New York, sammen med sjelevenn og bestevenninna si Sophie (Mickey Sumner). De lever livets glade uforpliktende dager og har det veldig gøy sammen, både i NY’s travle gater og hjemme på hybelen. Da skjer det at de skiller lag, og samtidig mister Frances jobben. Tross det snubler hun optimistisk videre i retning voksenlivet som hun ikke behersker så godt, men som hun forstår at hun er nødt til å lære en del av for å greie seg. Men - som Frances sier i en scene: “Jeg liker når ting ser ut som feil”...

Jeg synes at filmen er ytterst sjarmerende, en hyllest til det å være et originalt menneske som ikke presser seg inn i A4-formatet. Det er mange småflaue scener i filmen, som pga. Frances sin personlighet sprer varme og utvider hjerterommet til de fleste involverte - bl.a. seeren.

Også det faktum at det ikke finnes sexscener, vold og/eller store tragedier i filmen føles befriende. Herlig å slippe den tematikken en liten stund!

Del på facebook
     
OPNINGSTIDER:    
Måndag: 12-19  
Tysdag: 12-19  
Onsdag: STENGT  
Torsdag:   12-19  
Fredag: 12-16  
Laurdag: 11-14  

E-post: post@folkebiblioteket.no
Telefon: 7004 5520

 

Postadresse:
Postboks 64, 6151 Ørsta

Besøksadresse:
Holmegata 7, 6153 Ørsta

Vi blir inspirert av