Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Boktips voksne

Factfulness

I dag er det 2 milliarder barn mellom 0 og 15 år i verden. FN’s eksperter har regnet ut hvor mange barn det vil være i år 2100. Hva tror du, 2, 3 eller 4 milliarder? 

Riktig svar er 2 milliarder, like mange som nå. Men ikke vær lei deg om du ikke hadde fått med deg dette. Av nordmenn som ble stilt dette spørsmålet, var bare 11 % klar over at befolkningsveksten i verden holder på å komme under kontroll nå, og det blir ikke flere og flere barn.

Jeg vokste opp under den kalde krigen og vi lærte mye på skolen om forskjellene i verden. I øst var det diktatur og undertrykkelse og i sør var det krig og fattigdom. Mens her i nord og vest var det trygghet og velstand, veldig forenklet sagt. I dag bringer moderne massemedier alt det dramatiske som måtte skje i verden, rett inn i stua vår, mens det skjer. Vi får høre om sulten og sykdommene, terroren og krigen, naturkatastrofene og ulykkene, med stadig mer detaljrikdom og et rikt tilfang av personlige historier.

Og alt dette påvirker oss og gjør at vi tror at tingenes tilstand er mye verre enn den faktisk er. Vi har liksom ikke lagt merke til at det har skjedd en enorm utvikling i positiv retning på mange områder. Et av budskapene i denne boka er at det er viktig å bli klar over dette, holde motet oppe og fortsette det gode arbeidet, rett og slett. Store befolkningsgrupper i mange land er bragt ut av nød og elendighet i løpet av de siste tiårene, og vi må fortsette å tro på at det nytter å jobbe for en bedre verden.

Hans Rosling var en svensk lege og professor i internasjonal helse, og en av dem som opprettet den svenske avdelingen av Leger uten grenser. Han grunnla en stiftelse som heter Gapminder, der hovedformålet er formidling av sosiale, økonomisk og miljømessige utviklingstrekk i verden. Rosling og Gapminder har gjennomført spørreundersøkelser med store grupper mennesker i mange land, og dessuten har han spurt på forskjellige møter og konferanser, med deltakere som man skulle tro visste mer om verden enn folk flest, for eksempel i FN-organisasjoner, møter med medisinske forskere og i en gruppe nobelprisvinnere. I boka bruker Rosling et retorisk grep, han sammenlikner med en gruppe sjimpanser. Hva ville de ha svart hvis vi spurte dem? Svaret er jo at 50 % av sjimpansene ville svart riktig på et hvilket som helst spørsmål med to mulige svar, for eksempel «Er flere eller færre enn halvparten av verdens barn vaksinert?». Og det slående og overraskende (og ganske morsomme) poenget er at sjimpansene mye oftere har rett enn nobelprisvinnerne, eller FN-delegatene, næringslivslederne, forskerne, eller vanlige voksne fra ulike land med gjennomsnittlig god utdannelse. Sjimpansene slår oss, fordi vi mennesker er for pessimistiske, vi overdramatiserer, vi tror at en negativ utvikling vil fortsette i samme takt som før («det blir flere og flere flyktninger!»), vi forenkler og generaliserer. I det hele tatt, vi er ofre for en hel rekke vanlige psykologiske instinkter, som farger verdensbildet vårt.

Denne boka er en skikkelig realitetsorientering, i positiv forstand! Rosling krydrer teksten med tankevekkende anekdoter og eksempler, dette levendegjør framstillingen av det som kan framstå som ganske tørt og tungt stoff. Innfallsvinkelen med at disse gruppene med personer som man skulle tro visste mye om verden, viser seg å ta så mye feil som de gjør, er et smart grep. Det gir en sånn stille fryd for den vanlige leser –  Hah, de folka vet ikke bedre enn resten av oss! - og det gir boka et befriende «grasrot-perspektiv». Den unngår å framstå som belærende, selv om man ved endt lesning føler seg ganske mye smartere enn før!

 

   

Del på facebook
Agnes Ravatn:

Verda er ein skandale

Verda er ein skandale

Undertittelen på denne boka er «Ei lita bok om livet på landet», og det er akkurat det den er. Men samtidig så mye mer.
Agnes Ravatn tar med seg den lille familien sin og flytter til mannens hjemsted Valevåg. Planen er å bli der et halvt år, mens de har foreldrepermisjon, for å roe ned og leve enkelt. Overgangen fra en urban tilværelse i Oslo til et lite småbruk uten internett, og omkransa av skog, fjell og sauer, blir stor. Livet på landet går langsomt, og fokus blir på helt andre ting enn de er vant til. I stedet for å være en del av den kulturelle eliten blir Ravatn nå mest opptatt av å få til de perfekte knekkebrødene … Der får hun for øvrig god hjelp av selveste Einar Økland, som også har en viktig rolle i boka. Han er en som Ravatn søker råd og visdom hos, og også en god venn.
Flere av tekstene har tidligere stått på trykk i Dag og Tid, og Ravatn er kjent for sine selvbiografiske essays med skakke betraktninger over stort og smått.
Jeg likte blandingen mellom skildringene av det enkle hverdagslivet og de mer filosofiske samtalene mellom Ravatn og Økland veldig godt. Boka har et godt språk og er veldig lettlest. Samtidig blir vi litt klokere og ser litt klarere ting som både gjelder oss selv og livet på landet…..

Del på facebook
Trude Marstein:

Så mye hadde jeg

Så mye hadde jeg

Romanen "Så mye hadde jeg" er Trude Marsteins siste roman. Den ble nylig nominert til Brageprisen i klassen skjønnlitteratur for voksne.

Monika er hovedpersonen som vi følger fra hun er 13 år i 1973 til hun er godt over 50 år i 2018. Hun vokser opp i en tradisjonell familie i Fredrikstad med foreldre og to eldre søstre. Romanen er bygd opp med kapitler der vi møter henne igjen med noen års mellomrom. Der søstrene tar tradisjonelle valg, gifter seg tidlig og holder ut med samme mann, velger Monika et helt annet kurs. Hun tar ikke hovedfag i litteraturvitenskap, men blir lærer og senere blir hun tekstskriver i et reklamebyrå. Som 28-åring er hun elskerinnen til professoren i litteratur. Det blir etterhvert mange menn i hennes liv, hun er nåtidens svar på Madame Bovary og Anna Karenina!

I stedet for å arbeide med et forhold, hopper hun inn i et nytt. Hun er aldri fornøyd. Er hun egoistisk? Hva styrer henne, er det begjæret? 

Med Geir får hun datteren Maiken, som blir et vanskelig barn. Monika stiller seg spørsmålet hvorfor Maiken føler seg mer knyttet til faren enn til henne. Men Monika velger heller å dra på firmafest enn å se en fotballkamp datteren spiller. Der andre foreldre ofrer seg, følger barna i idrett og møter opp på forestillinger, så velger Monika heller å følge hjertet.

Forfatteren skildrer konflikten mellom frihet og ufrihet, følelser og fornuft. Monika sier: "Alt jeg hadde. Kunne jeg miste det? Ja, det var mulig. Men var jeg redd for det? Definitivt, men da sto redselen og lidenskapet og stanget mot hverandre."

Jeg likte hvordan romanen er bygget opp og spenningen med å lese videre. Hva skjer med Monika? Får hun et godt liv? Som leser veksler jeg mellom å føle sympati og irritasjon med hovedpersonen.  

Anbefales på det varmeste!

Del på facebook
Janne Stigen Drangsholt:

Winterkrigen

Winterkrigen

Ingrid Winter er tilbake – nok en gang.
I Winterkrigen møter vi igjen Ingrid Winter fra bøkene Ingrid Winters makeløse mismot og Winter i verdens rikeste land. Vi møter igjen familien hennes, kollegene og naboene. Ingrid sliter fortsatt med tidsklemma, logistikken og jobben.
Denne gangen er det store forandringer på jobben. Avdelingen hvor hun jobber ved Universitetet i Stavanger skal slås sammen med en annen avdeling, samtidig som de flytter til nye lokaler. Ikke like enkelt for alle å tilpasse seg forandringene og det åpne kontorlandskapet. Men det er ikke bare kollegene Ingrid sliter med, studentene hun får tildelt å veilede er heller ikke noe å rope hurra for.
På hjemmefronten er det travelt med fotballtreninger, kulturskole, svømming, tennis, og i tillegge er Ingrid bekymret for den yngste datteren, Alva, som ikke vil ta på papir og som ser ut til å leve helt i sin egen verden på fotballbanen.
Nå nærmer det seg jul (september) og kabalen om hvem som skal feire jul med hvem i år må planlegges. I tillegg ønsker ungene seg hund . . .
Ingrid er en dame med et stort og varmt hjerte. Hun stiller opp selv for håpløse kolleger og familie, men er ikke redd for å si fra når det trengs. Noe det til stadighet gjør.
Boka er lettlest og humoristisk skrevet med en del situasjoner man kan kjenne seg igjen i, men ikke helt uten litt alvor i bunnen. En underholdende bok å kose seg med.

Del på facebook
Audbjørg Gjerde Lippert:

Kommer før lunsj

Kommer før lunsj

Inga og Erlend lever i et harmonisk og kjærlighetsfylt ekteskap. Både en hektisk  hverdag og romantiske ferieturer fylles med det som gir livet mening for dem begge.

Så brått alt kan snu! Fra den ene dagen til den andre endres Ingas liv seg fullstendig. De rare fornemmelsene Erlend har kjent på viser seg å være langt alvorligere enn fryktet, og det ufattelige skjer. Inga må leve videre uten sin kjære ektemann. Sorgen er brutal. Lippert evner å skildre det mørkeste av det mørke, den totale følelsen av ensomhet, håpløshet og avmakt. «Enke» - et nytt ord å hake av som sivilstatus, en ny virkelighet å forholde seg til - helt uvirkelig for Inga, en kvinne i 40-årene.Men hva med menneskene rundt? Hvordan forholder man seg som venn og kollega til en som sørger? Hva sier man? Kan man egentlig sette seg inn i hvordan en sørgende har det? Inga har behov for å eie sin egen sorg. Og det tar tid å slippe noen inn, dele tanker, ta imot råd og ta innover seg at livet må gå videre. Sorgen og savnet er så godt skildret, og Ingas vei tilbake til smil og latter er beskrevet på en spesielt fin og varsom måte. To skritt frem, ett tilbake. Sakte, men sikkert kommer fargene tilbake. Én etter én. Jeg sitter igjen med en takknemlighet over å ha fått tatt del i Ingas verden. Sorg har mange ansikter, og Inga valgte å se den i hvitøyet. Hun våget også, når tiden var inne, å ikke forbli i mørket. Lippert har, med stor respekt for og innsikt i hva sorg kan være, gitt oss en viktig påminnelse om våre svakheter, men fremfor alt styrker, som mennesker. 

Del på facebook
Kristin Helgeland:

Ni dagar i veka

Ni dagar i veka

Det er som regel berre plass til sju dagar i ei veke. Men denne veka er kanskje den mest avgjerande samlinga kvardagar i Miriam sitt liv på lang, lang tid. 

Og det handlar om lengt etter noko meir, noko anna. Etter respekt, kjærleik og pasjon og om Familielykke. Det er ikkje vanskeleg å forstå at Miriam lengtar, slik ektemannen oppfører seg. Tek henne for gitt. Synk ned i godstolen og forventar oppvartning. Gjer narr av henne. Tenåringsbarna er også bortskjemte, krever utan å gi. Hos den nye IT-sjefen får Miriam ein smak av det ho saknar. Ho bygger draumar. Men korleis er det med det grøne graset ho skimtar på andre sida av gjerdet - er det ein illusjon? Ho tenkjer på mor si. Korleis hadde dei det saman, eigentleg, foreldra hennar? Ho hugsar tanta som spurde korleis det gjekk an «å finne seg i slik». Miriam ana ikkje då kva ho sikta til. Men i spegelen ser ho stadig fleire trekk av mor si. Er arvesynda i ferd med å innhente henne? 

Del på facebook
Zeshan Shakar:

Tante Ulrikkes vei

Tante Ulrikkes vei

Tante Ulrikkes vei er en oppvekstroman fra en drabantby i Oslo Øst. Her møter vi to gutter som deltar i et forskningsprosjekt der de skal fortelle om livet sitt. Det er to ulike skjebner vi følger, der den ene er fra et stabilt hjem med to foreldre og den andre har en deprimert mor, en far som stakk og en lillebror han må ta vare på. Der den ene får oppfølging hjemmefra, blir den andre latt for seg selv. Dette former mye av hvordan de takler en skolehverdag og livet generelt. Guttene har bodd hele livet i Norge, og vi får ikke vite etnisitet, da det ikke spiller noen rolle for det er her de bor og det er her de har sitt liv. Men skjebnen til guttene er ikke satt bare på grunn av oppvekst, vi ser også den enkeltes vei er også lagt av en selv – og det er ikke gitt hvem som kommer best ut av det..

Forfatteren har selv vokst opp i en drabantby i Oslo Øst, og man merker at det er autentisk og ektefølt. Det er en viktig bok, der man bedre kan få innsikt i dynamikken i et liv mellom to identiteter - dem og oss. Hvem er egentlig dem og hvem er oss – og hvor kobler du opp din identitet?

Boka er god å lese, språket driver lett, selv om det er mye «kebabnorsk». Det gir også boken en mer troverdighet, der man ser språk i sammenheng med valgene du tar eller har. Boka slutter med en litt åpen slutt, og det kan gjerne komme en oppfølger der man får vite mer om hvordan det går med guttene.

Del på facebook
Birger Emanuelsen:

Anna og kjærligheten

Anna og kjærligheten

Anna Bergseng er en kvinne i begynnelsen av 60-åra, hun jobber som jordmor på en ganske liten fødeavdeling. Arbeidsmiljøet er godt, men det skaper uro at avdelingen er truet av nedleggelse. Anna har alltid vært svært ærekjær i jobben, mye av identiteten hennes er knyttet til yrkesutøvelsen. Kollegene ser opp til henne på grunn av den faglige tryggheten hun sprer og arbeidsmoralen, hun er en sånn «trofast sliter» som alltid stiller opp og sjelden klager.

Men en dag forandrer alt seg. Anna har kveldsvakt, og er så innstilt på å gjennomføre den at hun ikke tar inn over seg at hun er blitt syk og har høy feber. Plutselig kommer en ung mann stormende inn, for kona hans er lagt inn for å føde. Anna kjenner ham igjen, fra hendelser i hennes eget liv for mange år siden. Opplevelser hun trodde hun hadde lagt bak seg for lenge siden, men møtet med den unge mannen setter henne helt ut av spill og hun gjør en alvorlig feilvurdering i forbindelse med fødselen.

Romanen er ganske kort, med lettlest og presist språk. Emanuelsen sparer på kruttet, han porsjonerer sakte ut både det som foregår i nåtiden og det som har skjedd tidligere. Kvinner som har jobbet på typiske «kvinnearbeidsplasser» vil nok kjenne seg igjen i miljøskildringen, det kollegiale samspillet er tatt på kornet. Boka byr også på kritikk av måten helsevesenet drives i det moderne Norge, der de stadig større kravene til effektivitet og sparing kanskje går på bekostning av pasientenes behov for tid, ro og omsorg.

Men dette er ikke en "politisk" roman, den er først og fremst et svært godt og troverdig portrett av Anna, og hennes svært allmennmenneskelige behov for å bli sett, forstått og elsket. Hun er kanskje en litt gammeldags kvinneskikkelse, ikke så vant til å sette ord på følelsene sine og snakke mye om personlige ting. Samtidig er hun en person som viser seg å ha evner til mange slags kjærlighet, og dette framstår som både naturlig og befriende.

 

  

Del på facebook
H.G. Wells:

Doktor Moreaus øy

Doktor Moreaus øy

"Et dyr kan være så blodtørstig og listig som bare det, men bare et ekte menneske kan lyve."

 

Skipbrudne Edward Pendricks etterlatte manuskript, funnet og lest av hans nevø, er i plottet en enkel historie med en større skygge; menneskets ønske om å spille Gud. Etter å ha blitt reddet ute på Stillehavet driftende i en livbåt, havner Pendrick på en navnløs stillehavsøy hvor han etterhvert blir introdusert for den demoniske Dr. Moreau som med viviseksjon utfører grufulle inngrep på dyr for å kunne skape mennesker. Beistene han mislykkes med slippes løs på øya og utgjør Dr. Moreaus eget makabre Edens Hage. Pendrick forteller så om de katastrofale og brutale hendelsene som følger etter denne avsløringen, og om kampen for overlevelse.

 

H.G. Wells hadde en evne til å skrive om menneskehetens og sivilasjonens sårbarhet og vår iboende drivkraft mot kaos og ødeleggelse gjennom temaer som genetikk, mutasjon og eugenikk før andre i det hele tatt hadde tenkt på det. Dette var en profetisk gave som ga oss fortellinger som satte store spor både i litteraturen og vår historie. Wells fremsynthet skapte uro og protester i det viktorianske England på slutten av 1800-tallet og er fortsatt, over 100 år etter, en forstyrrende påminnelse om hva av etikk vitenskapen kan ignorere for våre såkalte fremskritt i moderne tider. Doktor Moreaus øy, lest med tanke på vår 1900-talls histore, blir kanskje en sterkere kommentar nå enn da den ble utgitt i 1896.

 

Dette er en kort og intens historie som man fort leser på en "sitting" i sommervarmen. Her finnes det elementer fra både realismen og det gotiske og man kan trekke paralleller til både Frankenstein og Fluenes Herre. For dette er en advarende fortelling, men som først og fremst underholder. H.G. Wells historie fanger deg og inviterer deg til å bli igjen på øya etter å ha lukket boken.

Del på facebook
Jenny Erpenbeck:

Alle dagers ende

Alle dagers ende

Hun har lenge visst det som datteren nå må lære seg over natten: Slutten på en dag da noen dør, er langt fra alle dagers ende»

Først dør hun som spebarn i Galicia i 1902, deretter som tenåring i et krigsrammet Wien. Senere dør hun som forrådt partifunksjonær i Moskva og hyllet forfatter i Øst- Tyskland, før hun til sist dør som nittiåring på et aldershjem i Berlin, i et samlet Tyskland.

 Vi følger denne navnløse jødiske kvinnens livsreise gjennom Europas historie i de 20. århundre og romanen favner virkelig stort, om vår nære historie, og ned på det aller mest personlige plan. Den omhandler absolutt alle livets sider og faser. Det er imponerende skrevet, og beskrevet. Det viser hvordan de små stegene og betydningsløse valgene får stor betydning, om en hadde tatt den andre trikken, gått den andre veien, ville ens liv forløpt annerledes. Hennes språk er så presist, og lavmælt, og romanens krevende form fungerer svært godt. Det er en helt naturlig flyt i dette livet som ender på fem forskjellige steder.

Forfatter Jenny Erpenbeck er tysk, hun har gitt ut flere novellesamlinger og romaner, og mottatt flere priser, og særlig denne romanen viser virkelig hennes betydelige stemme.

Dette er en roman jeg synes alle skal unne seg å lese.

Del på facebook

Opningstider

Måndag 12 - 19
Tysdag 12 - 19
Onsdag STENGT
Torsdag 12 - 19
Fredag 12 - 16
Laurdag 11 - 14

 

Kontakt

Tlf: 70 04 55 20

E-post: post@folkebiblioteket.no

Vi blir inspirert av