Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Boktips voksne

Lydie Salvayre:

Ikke gråte

Ikke gråte - Lydie Salvayre

Denne romanen av franske Lydie Salvayre ble utgitt i 2014 og belønnet med den prestisjetunge Goncourt-prisen samme år. Den kom i norsk oversettelse i 2018. I boka møter vi Lydie og hennes gamle mor Montse. Montse, som vokste opp i fattigdom på den spanske landsbygda og nå er bosatt i Frankrike, er dement og har glemt mye fra sitt lange liv. Men sommeren 1936 husker hun i detalj, og det er den vi får høre om gjennom romanen. 1936 var året den spanske borgerkrigen brøt ut, Montse var 15 år og ble med broren sin José – som var anarkist – fra landsbygda til storbyen. Der lot hun seg rive med av den berusende optimismen og følelsen av frihet som hun aldri tidligere hadde kjent på, og hun forelsket seg og ble gravid i løpet av én og samme natt.

Men det er ikke bare Montses personlige beretning vi får fra borgerkrigen. Parallelt med at hun hører moren fortelle, leser Lydie nemlig «Les Grands Cimetières sous la lune», en pamflett ført i pennen av den franske, katolske forfatteren George Bernanos. På Mallorca ble Bernanos vitne til grusomheter begått av nasjonalistene med velsignelse fra den katolske kirke, og fortvilelsen over dette drev ham til å skrive om det han så og på det sterkeste fordømme kirkens rolle i borgerkrigen. Gjennom boka er det mange utdrag fra pamfletten, gjerne kommentert eller satt i kontekst av Lydie. På den måten blir Montses opplevelse av krigen flettet sammen med Bernanos sin, og vi blir sittende igjen med to svært ulike perspektiver på det som skjedde i Spania sommeren 1936.

Noe annet som er verdt å merke seg med boka er at den er krydret med spanske ord og uttrykk, av og til hele avsnitt, fordi Montse forteller sin historie på fransk ispedd en god del spansk. Hverken i den franske originalen eller her i den norske utgaven er innslagene av spansk oversatt, men oversetter Gøril Eldøen har satt sammen en oppslagsliste over ord og uttrykk med forklaringer på norsk bak i boka. I mine øyne er det er godt valg. For det er nettopp språket, sammen med fortellergrepet der vitnesbyrdene til Montse og Bernanos flettes sammen og Lydie innimellom tar ordet for å lufte sine egne tanker, som gjør dette til en original og utrolig levende tekst. Alt i alt en roman jeg likte veldig godt og gjerne anbefaler videre!

Del på facebook
Mohsin Hamid:

Exit Vest

Exit Vest - Mohsin Hamid

«Exit Vest» av pakistanske Mohsin Hamid handler om de to unge menneskene Saeed og Nadia, som blir kjent med hverandre på et kveldskurs for voksne. Nadia har brutt med familien sin og bor for seg selv, mens Saeed bor i en leilighet sammen med foreldrene sine. Begge har kontorjobber som de går til, og på fritiden begynner de å treffes, først ute på kafé eller restaurant, deretter hjemme hos Nadia. Men landet og byen de bor i, som aldri blir navngitt, trues av krig, og mens Nadia og Saeed lærer hverandre å kjenne spiser krigen seg gradvis innpå byen og livene deres. Først innføres det portforbud, deretter blir telefon- og internettet stengt av slik at det blir umulig å kommunisere med hverandre. Ikke minst rykker kamphandlingene stadig nærmere og fortærer det ene nabolaget etter det andre.

Nadia og Saeed begynner å diskutere mulighetene for å komme seg bort fra det etter hvert krigsherjede landet. Det går rykter i byen om en slags magiske dører, dører man kan gå gjennom for så å komme ut et helt annet sted på jorda. Og det skal vise seg at det slett ikke bare er rykter og overtro. For når situasjonen i byen blir så uholdbar at de to for alvor bestemmer seg for å flykte, så er det gjennom nettopp en slik dør. Døren tar dem til øya Mykonos i Hellas, der også mange andre flyktninger oppholder seg, men Nadia og Saeeds reise ender ikke der. Som lesere får vi se hvordan forholdet deres påvirkes av den store påkjennelsen det er å være på flukt; hvordan det de opplever underveis fører dem nærmere hverandre i det ene øyeblikket og skaper avstand mellom dem i det neste.

Med jevnlig mellomrom gjennom boka kommer det et par siders avbrudd i historien til Nadia og Saeed og vi får isteden en slags korte parallellfortellinger der de magiske dørene spiller en viktig rolle. Gjennom disse historiene blir det klart for oss at det finnes slike dører over hele verden, og vi stifter korte bekjentskap med menneskene som av ulike grunner velger å gå gjennom dem. Dette er med på å gjøre «Exit Vest» til en mer universell historie om mennesker på flukt, selv om Nadia og Saeed sin historie jo er den sentrale. Elementet av magi som disse dørene utgjør synes jeg fungerer veldig fint. Det som likevel slo meg mest med boka var alle de fine formuleringene. Mohsin Hamid, her i John Erik Bøe Lindgrens solide oversettelse, har forfattet passasjer som jeg tok meg i å vende tilbake til for å lese på nytt. Et eksempel fra bokas første side:

Det kan virke merkelig at unge mennesker, i en by som befinner seg på avgrunnens rand, fortsetter å gå på skole – i dette tilfellet et kveldskurs i bedriftsidentitet og merkevarebygging – men slik er det, både når det gjelder byer og livet for øvrig, for i det ene øyeblikket tusler vi rundt med ærendene våre som vanlig, mens vi dør i det neste, og det evig ventende endelikt setter ingen stopper for alles flyktige begynnelser og midtpartier, før i det øyeblikket det faktisk gjør det.

Denne lille boka bød på noen store lese-øyeblikk for min del. Anbefales!

Del på facebook
Colson Whitehead:

Den underjordiske jernbanen

Colson Whitehead: Den underjordiske jernbanen

I «Den underjordiske jernbanen» blir vi kjent med 16 år gamle Cora, som på 1800-tallet er slave på en bomullsplantasje i staten Georgia. Det var Coras bestemor Ajarry som ble røvet fra Afrika og fraktet til Amerika på et slaveskip, og hun tilbragte resten av livet sitt på den samme plantasjen som Cora vokser opp på, Randall-plantasjen. I løpet av årene der fikk Ajarry fem barn, men bare ett av barna klarte seg til voksen alder, og det var Coras mor Mabel. Når vi trer inn i historien er Mabel bare et minne og en myte ettersom hun rømte fra plantasjen da Cora var rundt ti år gammel. Og i motsetning til alle de andre slavene som frem til da hadde prøvd å rømme fra Randall-plantasjen, ble Mabel aldri funnet og tatt til fange igjen.

Når fortellingen begynner prøver Coras venn Caesar å overtale henne til å rømme med ham. Først synes hun det er galskap; hun vet jo at så godt som alle blir tatt, og at straffen er brutal. Men når situasjonen på Randall-plantasjen forverres velger Cora likevel å bli med Caesar, og sammen rømmer de nordover ved hjelp av den underjordiske jernbanen. I virkeligheten var dette kallenavnet på et nettverk av fluktruter, gjemmesteder og personer som hjalp slaver å komme seg vekk fra Sørstatene. I boka er det derimot en faktisk jernbane, med underjordiske tuneller, stasjoner og lokomotiv som frakter dem nordover mot friheten. Men Cora og Caesar får selvsagt ikke flykte i fred. Plantasjeeieren sender slavefangeren Ridgeway etter dem, den dyktigste av sitt slag i mils omkrets. Ridgeway legger sin stolthet i å spore opp hver eneste rømte slave han får i oppdrag å finne, men akkurat når det gjaldt Coras mor Mabel måtte han den gang gi tapt. Derfor er han ekstra oppsatt på å ikke la datteren hennes også slippe unna.

Vi følger Cora og Caesars flukt gjennom den ene staten etter den andre der farene lurer overalt, men ikke alltid er like åpenbare. Cora er fortellingens hovedperson, men i annethvert kapittel er en annen av bokas karakterer i fokus, som vi dermed får vite mer om. Blant disse er Caesar, Mabel og Ridgeway, som altså har sine egne kapitler innimellom Cora sine.

«Den underjordiske jernbanen» er på alle måter en lesverdig roman, like fæl som den er spennende, og skrevet i en usentimental stil som etter min mening kler historien veldig godt.

Colson Whitehead ble tildelt blant annet Pulitzer-prisen for skjønnlitteratur for denne boka.

Del på facebook
Nicolai Houm - Jane Ashlands gradvise forsvinning

I Nicolai Houms tredje roman møter vi Jane, en amerikansk forfatter i førtiårene. Boka åpner med at hun befinner seg alene på fjellet i tjukk tåke. Hun har et telt, men hverken mat, kart eller kompass. Hvordan har hun havnet i denne situasjonen? Tiden skrus tilbake til Janes flytur fra USA til Norge, der hun blir kjent med sidemannen, en norsk zoolog og moskusforsker ved navn Ulf. Det viser seg at Jane har drevet med slektsforskning og skal besøke noen norske slektninger hun har hatt kontakt med over internett. Noen dager ut i besøket skjærer det seg mellom henne og slektningene, og hun tar kontakt med Ulf og blir med ham til fjells for å lete etter moskus. På dette tidspunktet har vi skjønt at Jane ikke er helt i balanse psykisk – blant annet driver hun selvmedisinering med piller og alkohol – og vi har skjønt at det ligger en hendelse, et stort tap, i ganske nær fortid som dette antagelig bunner i. Tiden skrus igjen tilbake, denne gang til da Jane var student i New York, og heretter veksler handlingen i boka mellom hennes fortid i USA og hennes nåtid i Norge. Det ligger en viss spenning i denne gradvise oppnøstingen av historien, for helt fra starten av lurer vi jo på hvordan Jane har endt opp der hun er ved bokas begynnelse; alene i ødemarka. Til tross for at dette ikke er noen solskinnshistorie er romanen på ingen måte tung å lese. Her er gjenkjennelige situasjoner, humoristiske observasjoner og, ikke minst, noen fine passasjer om sorg og savn. Alt i alt 175 lettleste og fine sider som anbefales!

Del på facebook

Opningstider

Måndag 12 - 19
Tysdag 12 - 19
Onsdag STENGT
Torsdag 12 - 19
Fredag 12 - 16
Laurdag 11 - 14

 

Kontakt

E-post:  post@folkebiblioteket.no

Telefon: 7004 5520

Vi blir inspirert av