Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Boktips voksne

Agnes Ravatn:

Dei sju dørene

Dei sju dørene

Den som har lest Ravatns forrige roman, Fugletribunalet, har nok skyhøge forventningar idet ei ny bok av denne interessante forfattaren er utkomen. Fugletribunalet har heilt klart mykje av den psykologiske thrilleren i seg. I Dei sju dørene går Ravatn lange steg i retning av krimsjangeren. 

Men her er ingen mannleg politietterforskar med journalistkone, noko ein får inntrykk av er viktige ingrediensar i mange krimromanar. Vi møter Nina, som nærmar seg slutten av si yrkeskarriere som litteraturvitar ved Universitetet i Bergen. Ein uttale ho kjem med skaper overskrifter i avisene. «Politiarbeid er for viktig til å overlatast til politiet.» Ho meiner litteraturvitarar har betre evne til å analysere og sette seg inn i ulike menneskes tankar  og gjerningar. I samband med utbygging av Bergensbanen er det fatta vedtak om at Ninas barndomsheim, der ho har budd saman med ektemannen Mats i over 30 år, må rivast. Dei kunne flytta inn i huset Mats arva etter ei tante, men dottera Ingeborg treng også nytt hus til seg og familien, då dei har fått skjeggkre. Problemet er at Mats leiger ut huset til ei ung åleinemor. Etter at Ingeborg gjer det klart for åleinemora at ho ikkje lenger er ønska i huset, pakkar ho kjapt saman og flyttar midlertidig inn hos foreldra sine. Men så blir ho meldt sakna berre eit par dagar seinare.Nina får umiddelbart skuldkjensle, og engasjerer seg i saka. Det kan vere at ho i ettertid skulle ønske at ho aldri hadde opna dørene inn i det ukjende.

Del på facebook
Ingvar Ambjørnsen:

Ekko av en venn

Ekko av en venn

Det er lenge siden vi har hørt fra Elling nå, og endelig er han tilbake!

Han ankommer sin nye bopel en høstdag, klar for å starte et nytt kapittel av livet sitt. En sokkelleilighet hos en eldre enke er hans nye hjem. Han får installert Internett, men neimen om han skal bli en av dem som er fullstendig oppslukt av sosiale medier! Eller ... jaja, under falsk navn, kanskje? Så hva har skjedd siden sist? Dette får vi bare små hint om, men vi forstår at det raknet litt for stakkars Elling etter at moren hans døde. Han har også mistet sin venn Kjell Bjarne, og som vi vet er også Alfons Jørgensen borte. Så Elling har nok måttet bruke noen år på å komme til hektene igjen. Ekko av en venn er en bittersøt beretning om en ensom mann, som med sine herlige særegenheter vekselvis spankulerer og luter seg gjennom tilværelsen. Det er ikke til å unngå at Per Cristian Ellefsens skikkelse fra filmene er med deg gjennom boken, og det er bare å humre seg gjennom denne fornøyelsen av en fortelling.

Del på facebook
Gaute Heivoll:

Før jeg brenner ned

Før jeg brenner ned

Denne romanen glemmer man ikke når man først har lest den. Den spesielle formen, delvis selvbiografi, dels dokumentar og dels fiksjon, er med på å gjøre fortellingen troverdig. Samtidig føler man at den kunne funnet sted hvor som helst. 

 

For boka er basert på faktiske hendelser. På slutten av 70-tallet, samme år som forfatteren blir født, oppstår det en rekke branner i hjembygda hans. Det blir etterhvert klart at det må befinne seg en pyroman midt iblant innbyggerne på stedet der alle kjenner alle. Historien fulgte Heivoll gjennom oppveksten, og han klarte ikke fri seg fra spørsmålet: Hva driver en tilsynelatende høflig, snill og dyktig sambygding til å begå slike handlinger? Han prøver å sette sammen bruddstykker fra livet til pyromanen for å få svar. Samtidig leter han etter svar på hvem han selv er. Kunne det samme hendt med Heivoll selv?For mange har denne romanen, som kom ut i 2010, blitt inngangsport til Heivolls forfatterskap. Boka er også filmatisert under navnet Pyromanen, og Heivoll har blitt belønnet for blant annet Brageprisen for den. Men romanen har også ført til drapstrusler mot forfatteren.

Del på facebook
Simon Stranger:

Leksikon om lys og mørke

Bok-cover: Leksikon om lys og mørke

«Bokhandlerprisen» delast ut kvart år i november, etter avstemming mellom alle som arbeider i norske bokhandlar. Med andre ord ei kåring gjort av folk ein må kunna anta les mykje, så det er ein gjev pris. I 2018 var store forfattarnamn som Lars Mytting, Lars Saabye Christensen og Maja Lunde mellom dei nominerte, men det blei Simon Stranger som gjekk av med «sigeren», med romanen Leksikon om lys og mørke.

Simon Stranger debuterte i 2003 med romanen Den veven av hendelser vi kaller verden, men har til no vore mest kjent som forfattar av verkeleg gode ungdomsromanar. Leksikon om lys og mørke spring ut av familiehistoria til kona Rikke Komissar, som er av jødisk opphav. Tilfeldig fekk forfattaren vite at svigermora hans vaks opp i den villaen i Trondheim som hadde vore Rinnan-banden sitt hovudkvarter under krigen. Og gjennom romanen flettar Stranger liva til familien Komissar saman med Henry Oliver Rinnan sitt liv, frå fattig skomakarson i Levanger til frykta angivar og torturist for Gestapo.

Om du tenkjer at dette er kjent stoff og at du har lest nok om jødeforfølgingane og vondskapen dei vart utsett for under krigen, tar du feil. For Simon Stranger har med denne romanen gjort eit litterært meisterverk. Som tittelen antyder, er romanen presentert i leksikonformatet frå A til Å - eit kapittel for kvar bokstav; A for anklagen. A for avhøret. A for arrestasjonen. Men innhaldet er langt frå leksikalsk og tørt. Stranger skriv svært godt, og språkleg er han både poetisk og direkte der han omformar dokumentariske hendingar til god litteratur.  Det leksikalske grepet gjer det mogleg for forfattaren å hoppe i tid og rom, utan at lesaren får kjensla av å miste tråden.

Utruleg nok vart ideen refusert av Tiden, forlaget hans gjennom nesten 20 år. Men Aschehoug ville gi ut romanen som no er selt til fleire land, mellom anna det amerikanske forlaget Knopf der berre Hamsun, Undset og Nesbø har sloppe gjennom nålauget tidlegare!

Del på facebook
Lene din ensomhet langsomt mot min

Moldekvinna Klara Hvebergs debutroman er tilegnet «toneartene og kjærlighetene i mitt liv. Og til mamma og pappa som gav meg vinger.»

For hovedpersonen Rakel er livet farget i ulike tonearter. Tennes det håp i en mørk hverdag, er dette en durakkord som bryter med en mollstemt komposisjon. Hun ser også matematiske bilder i tilværelsen sin. Like strukturer og mønstre som går igjen i ulike størrelser er likheter mellom for eksempel Rakel og Sofja. Sofja var den første kvinnelige matematikkprofessor. Og som de to fjellene i moldepanoramaet som er speilingen av hverandre.Men Rakel kan ikke bli professor. Hun blir uforklarlig syk og må oppgi sin karriere. Fra sengen fabulerer hun om musikken og matematikken. Om mening og skjønnhet. Foreldrene gav henne musikken og matematikken. De blir også hennes pillarer når hun er tom for krefter. Lene din ensomhet langsomt mot min er en nydelig reise og en sterk debut fra Hveberg, som selv har diagnosen ME.Romanen fikk terningkast 6 i Romsdals budstikke og Adresseavisen.

Del på facebook
Arne Hjeltnes:

Stupetårnet

Arne Hjeltnes – Stupetårnet

Snart er det sommar, og til hausten er det val. Kva passar då betre enn å lese ei bok som inneheld både sommar og politikk?

Den pensjonerte gymlæraren Norman Koggen samlar inn pengar til å setje opp eit stupebrett i den vesle byen han bur i. Etter ei raus gåve er finansieringa på plass, men til Koggen si store overrasking er ikkje plansjefen i kommunen særleg interessert i å setje opp stupebrettet på bystranda.

Når ordføraren får høyre om dette, går han til lokalavisa og kuppar ideen. Ikkje berre skal dei setje opp stupebrett, det skal byggast ei stupeøy verda aldri har sett maken til! Kritiske røyster blir ikkje lytta til, og sjølvsagt ballar problema på seg etter kvart som stupeøya tar form.

Romanen er humoristisk, men gir samtidig eit innblikk i kommunal forvaltning. Særleg kjekt er det å lese om den slu konsulenten som loppar kommunen for pengar med sine gode råd om krisekommunikasjon. Det er lett å kjenne seg att i karakterane og korleis det er å bu på ein liten stad, og den velmeinte inkompetansen til alle involverte i stupeøy-prosjektet.

Romanen er basert på ei sann historie, nemleg historia om stupetårnet i Hamar, som gjekk frå å skulle koste 1,5 million til å ende opp med ein prislapp på over 20 millionar kroner.

Del på facebook
Bok-cover Kvinnen som kledte seg naken

Jan Wiese var opphaveleg utdanna siviløkonom, og hamna i forlagsbransjen der han etter kvart vart mangeårig administrerande direktør i Cappelens Forlag. Han debuterte i 1979 med ei samling forteljingar under tittelen Jeg skal til Katnosa i kveld, som ikkje fekk den heilt store mottakinga. Knappe ti år seinare let han seg førtidspensjonere for å få tid til å skrive, og i 1990 kom den eineståande romanen Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede.

Romanen består av eit flettverk av historier. Hovudfortellinga går føre seg i vår tid, og den som bind historiene saman, er ein middelaldrande bibliotekar tilsett ved Vatikanbiblioteket si handskriftsamling. Han har for ei stund tilbake oppdaga eit heilt spesielt maleri som ein reknar med er frå 1400-talet. Motivet er Madonna med barnet, og maleriet vart gitt til opninga av ei nybygd kyrkje i Perugia, ei kyrkje som rasar saman på sjølve opningsdagen. Berre ein av dei som var til stades i kyrkja overlever, og han fortel forvirra om eit under som skjedde forut for katastrofen…

Bibliotekaren sit av - for lesaren - ukjente grunnar i fengsel, men får lov til å fortsetje arbeidet sitt. Kvar dag kjem det bod frå Vatikanet med skriftstykke frå arkiva. Her har han oppdaga dagboksnotater som fortel om opphavet til maleriet. Det er kunstnaren sjølv som fører pennen, og notatane er kommentert og vidareformidla av landsbyens historieforteljar.

Det er ei tynn bok, men ei stor lesaroppleving. Romanen er omsett til 15 språk, og trykka i over 100 000 eksemplar berre i Norge. Jan Wiese skreiv aldri fleire romanar.

Del på facebook
Toril Brekke:

Alle elsket moren din

Alle elsket moren din

Jeg liker å lese fargerike familiehistorier. I denne romanen, som ble utgitt i 2018, følger vi hovedpersonen, Agathe (også kalt Aggi) fra hun er 5-6 år på slutten av 1940-tallet. 

Hun vokser opp på Bekkestua i Oslo sammen med besteforeldre, mor og onkelen Jannik. Hennes mor, en 19-årig lovende pianist, får barn med en mann ingen vet hvem er. Alle elsket moren og kanskje elsket moren opptil flere. Agathe er forsømt av moren, men besteforeldrene og onkelen gir henne den kjærligheten og oppmerksomheten hun trenger.

Etter en familietur til Frankrike, gifter moren seg helt uventet med pianostemmeren. Han har oppvartet moren i lengre tid uten hell, men nå blir det giftermål og flytting til nytt rekkehus i den nye bydelen Valle Hovin. Snart kommer også lillebror til verden. Moren drømmer fortsatt om en musikalsk karriere, så hun tar imot pianoelever hjemme, og om kvelden pynter moren seg og går ut på byen. Agathe må ta et stort ansvar som reservemor for lillebroren. Stefaren skildres med et varmt hjerte, det er han som ordner det praktiske i huset og tar ansvaret for de 2 barna. Moren lever i sin egen verden og tenker mest på seg selv.

I dette miljøet på Oslos østkant, er det ikke bare Agathe som er forsømt. Her er det alkoholiserte fedre, mødre som slår og har gitt opp og barn som bor alene.

Det er rørende å lese om Agathes vennskap med Inger, de holder sammen i tykt og tynt og har stor omsorg for sine lillebrødre.

Samtidig som det er en familiehistorie, er det også en miljøskildring fra Oslo i etterkrigstida og frem til begynnelsen av 1960-tallet.

I begynnelsen av 2019, kom oppfølgeren "Kobrahjerte", og jeg gleder meg til å følge Agathe videre i livet.

Del på facebook
Trude Marstein:

Så mye hadde jeg

Så mye hadde jeg

Romanen "Så mye hadde jeg" er Trude Marsteins siste roman. Den ble nylig nominert til Brageprisen i klassen skjønnlitteratur for voksne.

Monika er hovedpersonen som vi følger fra hun er 13 år i 1973 til hun er godt over 50 år i 2018. Hun vokser opp i en tradisjonell familie i Fredrikstad med foreldre og to eldre søstre. Romanen er bygd opp med kapitler der vi møter henne igjen med noen års mellomrom. Der søstrene tar tradisjonelle valg, gifter seg tidlig og holder ut med samme mann, velger Monika et helt annet kurs. Hun tar ikke hovedfag i litteraturvitenskap, men blir lærer og senere blir hun tekstskriver i et reklamebyrå. Som 28-åring er hun elskerinnen til professoren i litteratur. Det blir etterhvert mange menn i hennes liv, hun er nåtidens svar på Madame Bovary og Anna Karenina!

I stedet for å arbeide med et forhold, hopper hun inn i et nytt. Hun er aldri fornøyd. Er hun egoistisk? Hva styrer henne, er det begjæret? 

Med Geir får hun datteren Maiken, som blir et vanskelig barn. Monika stiller seg spørsmålet hvorfor Maiken føler seg mer knyttet til faren enn til henne. Men Monika velger heller å dra på firmafest enn å se en fotballkamp datteren spiller. Der andre foreldre ofrer seg, følger barna i idrett og møter opp på forestillinger, så velger Monika heller å følge hjertet.

Forfatteren skildrer konflikten mellom frihet og ufrihet, følelser og fornuft. Monika sier: "Alt jeg hadde. Kunne jeg miste det? Ja, det var mulig. Men var jeg redd for det? Definitivt, men da sto redselen og lidenskapet og stanget mot hverandre."

Jeg likte hvordan romanen er bygget opp og spenningen med å lese videre. Hva skjer med Monika? Får hun et godt liv? Som leser veksler jeg mellom å føle sympati og irritasjon med hovedpersonen.  

Anbefales på det varmeste!

Del på facebook
Zeshan Shakar:

Tante Ulrikkes vei

Tante Ulrikkes vei

Tante Ulrikkes vei er en oppvekstroman fra en drabantby i Oslo Øst. Her møter vi to gutter som deltar i et forskningsprosjekt der de skal fortelle om livet sitt. Det er to ulike skjebner vi følger, der den ene er fra et stabilt hjem med to foreldre og den andre har en deprimert mor, en far som stakk og en lillebror han må ta vare på. Der den ene får oppfølging hjemmefra, blir den andre latt for seg selv. Dette former mye av hvordan de takler en skolehverdag og livet generelt. Guttene har bodd hele livet i Norge, og vi får ikke vite etnisitet, da det ikke spiller noen rolle for det er her de bor og det er her de har sitt liv. Men skjebnen til guttene er ikke satt bare på grunn av oppvekst, vi ser også den enkeltes vei er også lagt av en selv – og det er ikke gitt hvem som kommer best ut av det..

Forfatteren har selv vokst opp i en drabantby i Oslo Øst, og man merker at det er autentisk og ektefølt. Det er en viktig bok, der man bedre kan få innsikt i dynamikken i et liv mellom to identiteter - dem og oss. Hvem er egentlig dem og hvem er oss – og hvor kobler du opp din identitet?

Boka er god å lese, språket driver lett, selv om det er mye «kebabnorsk». Det gir også boken en mer troverdighet, der man ser språk i sammenheng med valgene du tar eller har. Boka slutter med en litt åpen slutt, og det kan gjerne komme en oppfølger der man får vite mer om hvordan det går med guttene.

Del på facebook

Opningstider

Måndag 12 - 19
Tysdag 12 - 19
Onsdag STENGT
Torsdag 12 - 19
Fredag 12 - 16
Laurdag 11 - 14

 

Kontakt

E-post:  post@folkebiblioteket.no

Telefon: 7004 5520

Vi blir inspirert av