Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Boktips voksne

Anne Cathrine Bomann:

Agathe

Agathe

Hovedpersonen i «Agathe» er en mannlig psykiater som snart fyller 72, og har tenkt å pensjonere seg. Dette foregår i en liten by i Frankrike for en god del år siden (1940- eller 50-tallet kanskje?). Det er en liten privat praksis som kun består av denne psykiateren og hans sekretær, som holder rede på alt av journaler og passer på at alt er på stell på kontoret. Han har hatt en lang karriere, han er sliten og lei av pasientene sine og alle problemene deres. Mange av dem virker som de kommer til ham bare av gammel vane, de snakker og de snakker, men det kommer lite ut av det.

Men så skjer to ting på en gang. Han får en ny pasient, mot sin vilje, han skal jo snart pensjonere seg, så hva er egentlig vitsen? Men denne pasienten, Agathe, insisterer på at hun trenger hans hjelp, og hun vil bare gå hos ham. Det blir for vanskelig å si nei til henne. Og hun viser seg å bli en pasient som skal gjøre et inntrykk på ham, på flere måter. Samtidig blir sekretæren hans sykemeldt. Og han vet ikke hvorfor, til tross for at hun har jobbet for ham i over 30 år, har de alltid hatt et utelukkende profesjonelt, distansert forhold, der de ikke snakker med hverandre om noe som helst personlig. Det har nesten ikke skjedd før at sekretæren har vært borte, og det tar ikke lang tid før ting begynner å rakne på den lille klinikken. Journalene hoper seg opp i stabler, ingen tørker støv eller vanner blomster. Psykiateren selv teller dagene til pensjonsdagen, men han gleder seg ikke, tvert imot rammes han av plutselige angstanfall, han blir mer og mer motløs og frustrert.

Vi skjønner fort at han er en veldig ensom mann, og at all angsten og uroen han kjenner på er utløst av tankene på den kommende pensjonisttilværelsen. Han har ingen plan for hva han skal bruke dagene til, ubevisst er han nok veldig redd for å bli enda mer ensom og fortapt den dagen han står der og pasientene ikke trenger ham lenger. Han vet ikke hvem han er uten yrket sitt, han har ikke giftet seg og fått sin egen familie, eller brukt tid på venner, i sosiale sammenhenger er han ganske ubehjelpelig. Han setter ikke ord på disse bekymringene, men det kommer tydelig fram for eksempel ved at han har mange negative tanker rundt behandlingen han gir pasientene sine, han tror ikke han klarer å hjelpe dem og har dårlig samvittighet for at han ikke klarer å engasjere seg nok i skjebnene deres. Men de korte beskrivelsene av noen av timene han har, viser at han tar feil, han er slett ingen dårlig psykiater. Han stiller de riktige spørsmålene og gir mye bedre hjelp enn han tror selv.

Dette var en nydelig liten roman! Kort, men presis og mettet med mening, og en hovedperson som jeg fikk stor ømhet for. 

Del på facebook
Lydie Salvayre:

Ikke gråte

Ikke gråte - Lydie Salvayre

Denne romanen av franske Lydie Salvayre ble utgitt i 2014 og belønnet med den prestisjetunge Goncourt-prisen samme år. Den kom i norsk oversettelse i 2018. I boka møter vi Lydie og hennes gamle mor Montse. Montse, som vokste opp i fattigdom på den spanske landsbygda og nå er bosatt i Frankrike, er dement og har glemt mye fra sitt lange liv. Men sommeren 1936 husker hun i detalj, og det er den vi får høre om gjennom romanen. 1936 var året den spanske borgerkrigen brøt ut, Montse var 15 år og ble med broren sin José – som var anarkist – fra landsbygda til storbyen. Der lot hun seg rive med av den berusende optimismen og følelsen av frihet som hun aldri tidligere hadde kjent på, og hun forelsket seg og ble gravid i løpet av én og samme natt.

Men det er ikke bare Montses personlige beretning vi får fra borgerkrigen. Parallelt med at hun hører moren fortelle, leser Lydie nemlig «Les Grands Cimetières sous la lune», en pamflett ført i pennen av den franske, katolske forfatteren George Bernanos. På Mallorca ble Bernanos vitne til grusomheter begått av nasjonalistene med velsignelse fra den katolske kirke, og fortvilelsen over dette drev ham til å skrive om det han så og på det sterkeste fordømme kirkens rolle i borgerkrigen. Gjennom boka er det mange utdrag fra pamfletten, gjerne kommentert eller satt i kontekst av Lydie. På den måten blir Montses opplevelse av krigen flettet sammen med Bernanos sin, og vi blir sittende igjen med to svært ulike perspektiver på det som skjedde i Spania sommeren 1936.

Noe annet som er verdt å merke seg med boka er at den er krydret med spanske ord og uttrykk, av og til hele avsnitt, fordi Montse forteller sin historie på fransk ispedd en god del spansk. Hverken i den franske originalen eller her i den norske utgaven er innslagene av spansk oversatt, men oversetter Gøril Eldøen har satt sammen en oppslagsliste over ord og uttrykk med forklaringer på norsk bak i boka. I mine øyne er det er godt valg. For det er nettopp språket, sammen med fortellergrepet der vitnesbyrdene til Montse og Bernanos flettes sammen og Lydie innimellom tar ordet for å lufte sine egne tanker, som gjør dette til en original og utrolig levende tekst. Alt i alt en roman jeg likte veldig godt og gjerne anbefaler videre!

Del på facebook
Elia Barceló:

Gullsmedens hemmlighet

Gullsmedens hemmelighet

En bok for de romantiske av oss!

Fortelleren, som er gullsmed, sitter på toget på vei fra Madrid til Oneira hvor han skal ta farvel med sin onkel, hans eneste gjenlevende slektning. Han skal så fly til New York for å bosette seg der. På vei til onkelen stopper toget ved den lille byen Villasanta hvor han bodde de første 19 årene av sitt liv.
Som ung mann forelsket han seg i den vakre Celia, og de hadde et lidenskapelig forhold som varte i tre måneder. Celia var hans mors venninne som aldri hadde kommet over sviket fra kjæresten hun skulle gifte seg med i sin ungdom. Fortelleren tar bruddet med Celia tungt, reiser fra byen og sverger at han aldri vil sette sine bein der igjen. Dette løftet har han holdt - helt til nå. Han bestemmer seg for å hoppe av toget i Villasanta og oppdager at han befinner seg i Villasanta anno 1952. Her møter han foreldrene sine og vennene deres, før han selv er født.

Elia Barceló er professor i spanske studier ved universitetet i Innspruck. Hun elsker mysterier, hemmeligheter og overraskelser. Gullsmedens hemmelighet er en snedig kjærlighetsroman hvor vi reiser i tid. Og selv for en som i utgangspunktet er noe skeptisk til litterære tidsreiser er dette ei lita, lettlest perle av ei bok, som har noe magisk over seg.

Del på facebook
H.G. Wells:

Doktor Moreaus øy

Doktor Moreaus øy

"Et dyr kan være så blodtørstig og listig som bare det, men bare et ekte menneske kan lyve."

 

Skipbrudne Edward Pendricks etterlatte manuskript, funnet og lest av hans nevø, er i plottet en enkel historie med en større skygge; menneskets ønske om å spille Gud. Etter å ha blitt reddet ute på Stillehavet driftende i en livbåt, havner Pendrick på en navnløs stillehavsøy hvor han etterhvert blir introdusert for den demoniske Dr. Moreau som med viviseksjon utfører grufulle inngrep på dyr for å kunne skape mennesker. Beistene han mislykkes med slippes løs på øya og utgjør Dr. Moreaus eget makabre Edens Hage. Pendrick forteller så om de katastrofale og brutale hendelsene som følger etter denne avsløringen, og om kampen for overlevelse.

 

H.G. Wells hadde en evne til å skrive om menneskehetens og sivilasjonens sårbarhet og vår iboende drivkraft mot kaos og ødeleggelse gjennom temaer som genetikk, mutasjon og eugenikk før andre i det hele tatt hadde tenkt på det. Dette var en profetisk gave som ga oss fortellinger som satte store spor både i litteraturen og vår historie. Wells fremsynthet skapte uro og protester i det viktorianske England på slutten av 1800-tallet og er fortsatt, over 100 år etter, en forstyrrende påminnelse om hva av etikk vitenskapen kan ignorere for våre såkalte fremskritt i moderne tider. Doktor Moreaus øy, lest med tanke på vår 1900-talls histore, blir kanskje en sterkere kommentar nå enn da den ble utgitt i 1896.

 

Dette er en kort og intens historie som man fort leser på en "sitting" i sommervarmen. Her finnes det elementer fra både realismen og det gotiske og man kan trekke paralleller til både Frankenstein og Fluenes Herre. For dette er en advarende fortelling, men som først og fremst underholder. H.G. Wells historie fanger deg og inviterer deg til å bli igjen på øya etter å ha lukket boken.

Del på facebook
Mohsin Hamid:

Exit Vest

Exit Vest - Mohsin Hamid

«Exit Vest» av pakistanske Mohsin Hamid handler om de to unge menneskene Saeed og Nadia, som blir kjent med hverandre på et kveldskurs for voksne. Nadia har brutt med familien sin og bor for seg selv, mens Saeed bor i en leilighet sammen med foreldrene sine. Begge har kontorjobber som de går til, og på fritiden begynner de å treffes, først ute på kafé eller restaurant, deretter hjemme hos Nadia. Men landet og byen de bor i, som aldri blir navngitt, trues av krig, og mens Nadia og Saeed lærer hverandre å kjenne spiser krigen seg gradvis innpå byen og livene deres. Først innføres det portforbud, deretter blir telefon- og internettet stengt av slik at det blir umulig å kommunisere med hverandre. Ikke minst rykker kamphandlingene stadig nærmere og fortærer det ene nabolaget etter det andre.

Nadia og Saeed begynner å diskutere mulighetene for å komme seg bort fra det etter hvert krigsherjede landet. Det går rykter i byen om en slags magiske dører, dører man kan gå gjennom for så å komme ut et helt annet sted på jorda. Og det skal vise seg at det slett ikke bare er rykter og overtro. For når situasjonen i byen blir så uholdbar at de to for alvor bestemmer seg for å flykte, så er det gjennom nettopp en slik dør. Døren tar dem til øya Mykonos i Hellas, der også mange andre flyktninger oppholder seg, men Nadia og Saeeds reise ender ikke der. Som lesere får vi se hvordan forholdet deres påvirkes av den store påkjennelsen det er å være på flukt; hvordan det de opplever underveis fører dem nærmere hverandre i det ene øyeblikket og skaper avstand mellom dem i det neste.

Med jevnlig mellomrom gjennom boka kommer det et par siders avbrudd i historien til Nadia og Saeed og vi får isteden en slags korte parallellfortellinger der de magiske dørene spiller en viktig rolle. Gjennom disse historiene blir det klart for oss at det finnes slike dører over hele verden, og vi stifter korte bekjentskap med menneskene som av ulike grunner velger å gå gjennom dem. Dette er med på å gjøre «Exit Vest» til en mer universell historie om mennesker på flukt, selv om Nadia og Saeed sin historie jo er den sentrale. Elementet av magi som disse dørene utgjør synes jeg fungerer veldig fint. Det som likevel slo meg mest med boka var alle de fine formuleringene. Mohsin Hamid, her i John Erik Bøe Lindgrens solide oversettelse, har forfattet passasjer som jeg tok meg i å vende tilbake til for å lese på nytt. Et eksempel fra bokas første side:

Det kan virke merkelig at unge mennesker, i en by som befinner seg på avgrunnens rand, fortsetter å gå på skole – i dette tilfellet et kveldskurs i bedriftsidentitet og merkevarebygging – men slik er det, både når det gjelder byer og livet for øvrig, for i det ene øyeblikket tusler vi rundt med ærendene våre som vanlig, mens vi dør i det neste, og det evig ventende endelikt setter ingen stopper for alles flyktige begynnelser og midtpartier, før i det øyeblikket det faktisk gjør det.

Denne lille boka bød på noen store lese-øyeblikk for min del. Anbefales!

Del på facebook
Anna Ekberg:

Kjærlighet for voksne

Kjærlighet for voksne

Christian og Leonora lever det perfekte liv, tilsynelatende. De har kjempet for sønnens liv gjennom langvarig sykdom, og nå er han frisk. Men kampen for sønnen har kostet, både krefter og penger, og hvem som har betalt den høyeste prisen blir et spørsmål når Christian innleder en affære med den vakre og frie Zenia. For Leonora er det helt utenkelig å bli skilt, og hun vil gjøre alt for unngå det.

Boken innledes med Woody Allens sitat; Ekteskapet er den eneste krigen der man sover sammen med fienden. Og dette setter absolutt tonen i denne krimromanen, her er drap, gjerningsmenn og politi men samtidig er det en roman som omhandler kjærlighet og parforhold på flere plan. Den pensjonerte politimannen Holger beretter til sin datter om denne ene saken han ikke kan glemme, og slik avdekkes historien gradvis.

Anna Ekberg er et pseudonym for forfatterne Anders Rønnow Klarlund og Jacob Weinreich, som også er forfatterne bak pseudonymet A.J. Kazinski. Forfatterne har fremhevet i intervjuer at dette er en veldig personlig bok for de, ut fra egne erfaringer.

Den er godt skrevet, med flere fortellerstemmer, og den er best og mest troverdig i de partier der det virkelige dramaet utspilles, i Christians indre kamp og kjærligheten til Zenia, og desperasjonen som ligger bak hans handlinger. Når vi kommer til avslutningen er vi kommet langt over i den helt usannsynlige røverroman. Men uten å røpe noe mere kan jeg si den er fremdeles verdt å lese.

Del på facebook
Colm Toìbìn:

Marias testamente

Marias testamente

I 2012 var «Marias testamente» nominert til Man Booker- prisen, det var den femte boka til irske Colm Toìbìn. Han er fødd i 1955, og er ein av dei framste forfattarane frå Irland. 

 

I Marias testamente går vi 2000 år tilbake i tid. Kva skjedde i dagane før Jesus blei korsfesta?

Vi kjenner historia godt frå før. Vi har fått den fortald gjennom evangelia Matteus, Markus, Lukas og Johannes. Men i denne boka er historia meir rystande, no er det Maria som fortel om sine opplevingar. 

Maria er blitt gamal, ho prøver å leve vidare med den store sorgen og det uforståelege ved å ha mista ein son. Ho blir passa på eller får hjelp, alt etter korleis ein les det, av to venner av sonen. Dei skriv historia til evangelia og vil ha minna hennar. Maria trur ikkje Jesu eigentleg var Guds son og har ingen sans for alt snakket om mirakla han skal ha utført.  Ho hugsar den siste tida hans som ei tid der ho ikkje kjende han att, der sjarlatanar og draumarar var menneske han var nær. Maria sine minner stemmer ikkje med vennene si historie om kva som skjedde. Det reiser spørsmålet om kven som eig historia til eit menneske? 

Da snudde jeg meg mot dem, og hva det nå var i ansiktsuttrykket mitt, raseriet mot dem, sorgen, frykten, så stirret de begge forskrekket på meg, og den ene begynte å gå mot meg for å hindre meg i å si det jeg skulle si. Jeg trakk meg bort fra dem og stilte meg i et hjørne. Jeg hvisket det først, og så sa jeg det høyere, og da han trakk seg unna og nesten krøp sammen i kroken, hvisket jeg det igjen, langsomt, tydelig, med alt jeg hadde av pust, av liv, det vesle som ennå er igjen. "Jeg var der", sa jeg. "Jeg flyktet før det var over, men vil dere ha vitner, så er jeg et vitne, og jeg kan si dere nå, at når dere sier han frelste verden, så vil jeg si at det ikke var verdt det. Det var ikke verdt det.

MARIA / MARIAS TESTAMENTE, S. 105.

 

Det er ikkje tjukke boka, knappe 100 sider. Likevel gjer den rom for store kjensler og djupe refleksjonar.

Så godt kan det altså gjerast. Så stille. Så sart. Og så stort.

Leseropplevinga sit i, lenge etter du har bladd om siste side.

Del på facebook
Paul Auster:

Moon Palace

Moon Palace

Ein av mine favorittforfattarar er amerikanaren Paul Auster. Den første romanen eg las av han, Moon Palace, står framleis for meg som ein av dei beste. Den kom ut i USA i 1989 og i norsk omsetjing i 1991.

Året er 1969, den sommaren det første mennesket sette sine bein på månen. Handlinga startar i New York. Den fattige og foreldrelause Marco Stanley Fogg har vokse opp hos sin snille onkel Victor, som da han døyr etterlet nevøen ein klarinett og 1492 bøker. Bøkene ligg i kasser som Marco brukar som møblar, og etter kvart som han les ut bøkene, sel han dei billig. Til slutt kan han ikkje lenger betale husleiga og ender på gata. Han bestemmer seg for å berre la seg forfalle, for å «kome i kontakt med verda» som han seier, men blir berga av den kinesiske venninna Kitty Wu som let han bu hos seg.

Frå den augneblinken får tilfeldigheitene fritt spelerom. Marco får jobb som sekretær for den rike og eksentriske Thomas Effing, som er gamal, blind og sit i rullestol. Han skal ha klar teksten til nekrologen si innan han døyr, og det er Marco som skal skrive ned livshistoria hans. Det blir ei fasinerande skildring som utviklar seg til reine røvarforteljinga, og som får Marco til å legge ut på ei reise gjennom Midtvesten på leiting etter sonen til Effing, Solomon Barber, for å overlevere memoarane.

Som i nesten alle Paul Auster sine romanar er eksistensielle spørsmål og identitetsproblematikk hovudtema. Vi blir tatt med både bakover og framover i tid, i eit spenn som dekkjer tre generasjonar – og kvar generasjon gjentek feila frå den førre generasjonen.

Paul Auster kan det å fortelje ei god historie, spekka med spenning og usannsynlege samantreff…

Del på facebook
Colson Whitehead:

Den underjordiske jernbanen

Colson Whitehead: Den underjordiske jernbanen

I «Den underjordiske jernbanen» blir vi kjent med 16 år gamle Cora, som på 1800-tallet er slave på en bomullsplantasje i staten Georgia. Det var Coras bestemor Ajarry som ble røvet fra Afrika og fraktet til Amerika på et slaveskip, og hun tilbragte resten av livet sitt på den samme plantasjen som Cora vokser opp på, Randall-plantasjen. I løpet av årene der fikk Ajarry fem barn, men bare ett av barna klarte seg til voksen alder, og det var Coras mor Mabel. Når vi trer inn i historien er Mabel bare et minne og en myte ettersom hun rømte fra plantasjen da Cora var rundt ti år gammel. Og i motsetning til alle de andre slavene som frem til da hadde prøvd å rømme fra Randall-plantasjen, ble Mabel aldri funnet og tatt til fange igjen.

Når fortellingen begynner prøver Coras venn Caesar å overtale henne til å rømme med ham. Først synes hun det er galskap; hun vet jo at så godt som alle blir tatt, og at straffen er brutal. Men når situasjonen på Randall-plantasjen forverres velger Cora likevel å bli med Caesar, og sammen rømmer de nordover ved hjelp av den underjordiske jernbanen. I virkeligheten var dette kallenavnet på et nettverk av fluktruter, gjemmesteder og personer som hjalp slaver å komme seg vekk fra Sørstatene. I boka er det derimot en faktisk jernbane, med underjordiske tuneller, stasjoner og lokomotiv som frakter dem nordover mot friheten. Men Cora og Caesar får selvsagt ikke flykte i fred. Plantasjeeieren sender slavefangeren Ridgeway etter dem, den dyktigste av sitt slag i mils omkrets. Ridgeway legger sin stolthet i å spore opp hver eneste rømte slave han får i oppdrag å finne, men akkurat når det gjaldt Coras mor Mabel måtte han den gang gi tapt. Derfor er han ekstra oppsatt på å ikke la datteren hennes også slippe unna.

Vi følger Cora og Caesars flukt gjennom den ene staten etter den andre der farene lurer overalt, men ikke alltid er like åpenbare. Cora er fortellingens hovedperson, men i annethvert kapittel er en annen av bokas karakterer i fokus, som vi dermed får vite mer om. Blant disse er Caesar, Mabel og Ridgeway, som altså har sine egne kapitler innimellom Cora sine.

«Den underjordiske jernbanen» er på alle måter en lesverdig roman, like fæl som den er spennende, og skrevet i en usentimental stil som etter min mening kler historien veldig godt.

Colson Whitehead ble tildelt blant annet Pulitzer-prisen for skjønnlitteratur for denne boka.

Del på facebook
En bønn for Owen Meany

Sommaren 1953 speler to elleveåringar baseball i ein Little League-kamp i Gravesend, New Hampshire. Den eine av gutane, Owen Meany, slår ein ball som treff mora til bestevenen i tinningen – og drep ho. Owen Meany trur ikkje på uhell. Owen Meany trur på å vere ein reiskap for Gud.

Handlinga finn i hovudsak stad på 1950- og 60-talet, med Vietnamkrigen som eit viktig bakteppe. Det er den morlause guten John Wheelwright som fortel, og i starten av boka møter vi han som vaksen mann på 1980-talet der han ser tilbake på oppveksten.

Romanen har eit sært og underhaldande persongalleri med Owen Meany som den mest framståande figuren. Han er son til eigaren av eit granittbrot, og har hudfarge som ein gravstein. Han er liten. Ikkje berre liten for alderen, men bitte liten. Og han har ei uvanleg stemme. «For overhodet å bli hørt, måtte Owen skrike gjennom nesen» fortel John. For å understreke den skingrande pipestemmen, blir replikkane til Owen Meany skildra med blokkbokstavar i teksten. Etter kvart som ein les trer denne svært uvanlege guten klårt fram for lesaren med både kropp, stemme og personlegdom, og gjer eit uutsletteleg inntrykk på både innbyggjarane i Gravesend og lesaren. Owen Meany er ein litterær figur å bli glad i!

John Irving har ein eigen evne til å blande komikk og tragedie i romanane sine – så også her: Skildringa av amatørteateroppsettingar av juleevangeliet og Charles Dickens’ A Christmas Carol til dømes, er hylande morosam lesing opp mot det grunnleggande temaet i boka: tru, tvil og mirakel.

Språket og forteljarstilen i romanen er typisk «Irvingsk»: omfangsrike, lagvise forteljingar der det uvanlege vevast inn i det vanlege, bisarr humor, frodig fantasi - og mykje menneskeleg varme. En bønn for Owen Meany byr på ei skikkeleg god historie, full av anekdotar og tilsynelatande meiningslause og uvesentlege detaljar, men trådane samlast genialt i ein overraskande slutt.

For den som ikkje har lest noko av John Irving tidlegare, er En bønn for Owen Meany ein perfekt start!

Del på facebook

Opningstider

Måndag 12 - 19
Tysdag 12 - 19
Onsdag STENGT
Torsdag 12 - 19
Fredag 12 - 16
Laurdag 11 - 14

 

Kontakt

E-post:  post@folkebiblioteket.no

Telefon: 7004 5520

Vi blir inspirert av