Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Filmtips

Tuva Novotny:

Blindsone

Blindsone

Kjenner vi våre nærmeste så godt som vi tror?

Dette er spørsmålet denne filmen reiser. Tea er ei helt vanlig ung, jente fra en tilsynelatende trygg og god familie. I begynnelsen av filmen følger vi henne på vei hjem fra håndballtrening sammen med ei venninne, de snakker om skole og venner og alt framstår veldig vanlig og hverdagslig. Når hun kommer hjem holder mor på å legge lillebroren hennes, stemningen er rolig og trygg. Så skifter det helt uventet og brutalt, i det Tea forsøker å ta sitt eget liv. Resten av filmen følger vi mor og far (spilt av Pia Tjelta og Anders Baasmo Christiansen) på vei til, og på, sykehuset der de venter på beskjed fra legene om hvordan det vil gå med Tea.

Hele filmen er innspilt i en tagning, slik at alt vi ser utspiller seg foran øynene våre og tar akkurat så lang tid som det ville tatt i virkeligheten. En fascinerende teknikk som også er brukt i en del andre filmer, for eksempel Erik Poppes film om Utøya. Det skaper selvsagt en umiddelbarhet og intensitet i det vi får følelsen av å være til stede der det skjer, vi går nærmest rett bak eller ved siden av skuespillerne hele veien. Det stiller store krav til alle de medvirkende, og i begynnelsen av filmen blir det litt langtekkelig, det er lite interessant som skjer. Men nettopp den litt kjedelige normaliteten som etableres her gjør kontrasten så sterk til resten av filmen. Teas foreldre er i sjokk over selvmordsforsøket, men sakte går det opp for dem (og oss) at de kanskje ikke har sett hvordan Tea egentlig har hatt det i oppveksten.

Filmen gjør sterkt inntrykk, det er spesielt imponerende å se måten Pia Tjelta formidler det grusomme sjokket og fortvilelsen rollefiguren hennes gjennomlever. Kameraet hviler på ansiktet hennes mange minutter i strekk gjennom hele filmen, og vi ser hvilke tanker som raser gjennom henne, og i hvilke øyeblikk hun erkjenner hva som har skjedd, hva hun har trodd, hvilke feilgrep de kanskje har gjort.

Del på facebook
Steven Spielberg:

The Post

The Post

Med Meryl Streep og Tom Hanks øverst på rollelista, og Steven Spielberg i regissørstolen, kan det vel ikke gå helt galt. Det gjør det da heller ikke, i denne flotte og interessante filmen med handling fra Washington D.C. på begynnelsen av 70-tallet. 

Her er det avisredaksjonen til Washington Post som er sentrum for begivenhetene, som dreier seg om avsløringen av de såkalte «Pentagon-papirene». Dette var en rapport som dokumenterte at amerikanske myndigheter i mange år hadde latt være å informere folket og kongressen om at Vietnamkrigen var en krig de ikke kunne vinne. Selv om de visste dette, fortsatte likevel den ene presidentadministrasjonen etter den andre med den brutale fremferden i Indo-Kina, som sendte mange tusen soldater og sivilie i døden.

Meryl Streep spiller Katherine Graham, som eier Washington Post etter at hennes mann begikk selvmord i 1963. Hun er relativt usikker i rollen sin innledningvis, preget av et liv henvist til å være overklassefrue, mens hennes mann altså hadde tatt over ledelsen av avisen etter hennes far… Nå sliter The Post med å komme seg ut av posisjonen som den provinsielle «lillebroren» til New York Times, samtidig som avisen skal børsnoteres og det gjelder å sitte stille i båten slik at investorene ikke trekker seg før avtalen er i boks. Når avisen får sjansen til å offentliggjøre Pentagon-papirene hviler det mye på Katherine Grahams skuldre, skal hun ta sjansen på å gå mot det hvite hus og domstolene og gjøre (det vi vet er) det moralsk riktige?

Det står mye på spill, både for henne personlig og for avisens framtid. Heldigvis har hun den tøffe sjefredaktøren Ben Bradlee (Hanks) i ryggen, og sammen med lojale medarbeidere klarer de brasene. Dette er en sann historie, men selv om vi aldri er i tvil om utfallet til slutt, klarer Spielberg å lage et spennende og veldig underholdende drama av dette her. Filmen blir også en slags kommentar til dagens situasjon i USA, med en president som gnåler om «fake news» og «ondskapsfulle» medier hver eneste gang han blir kritisert. Her er det pressefolkene som er heltene, med sin kompromissløse kamp for sannhet og ytringsfrihet, og vi får en påminnelse om medienes viktige rolle som den fjerde statsmakt. Meryl Streep gjør en fantastisk rolle som Katherine Graham, som må finne mot og styrke til å stå i den posisjonen hun har som aviseier, i et fullstendig mannsdominert maktsentrum som Washington D.C. var på denne tida.

Del på facebook
Valeska Grisebach:

Western

Western

Tunge anleggsmaskiner har rullet inn over den bulgarske landsbygda under den stekende sommersolen, og en gruppe tyske bygningsarbeidere forbereder seg på å legge grunnarbeidet til et vannkraftverk ved elven som renner gjennom det øde landskapet på grensen til Hellas. Som cowboyene i de gamle westernfilmene, er også disse mennene drevet ut i ødemarken av en indre uro eller jakt etter penger. Men med infrastrukturen har de også med seg macho-patriotismen og den selvhevdende følelsen av at sivilisasjonen og overmakten har ankommet det vesle stedet.  

 

Det tyske flagget blir heist triumferende over brakketakene, mens mennene sitter rundt leirbålet om kveldene i plaststolene sine og uttaler seg nedlatende ovenfor landet og de lokale innbyggerne i det ville østen. Når vår hovedperson og mannskapets nyeste tilskudd, Meinhard, en ensom cowboy med en stille autoritet som ingen helt vet hvor de har, rir inn i landsbyen som Marlboromannen på let etter sigaretter og etterhvert interesserer seg mer for de lokale enn sine egne, stilles spørsmålet om lojalitet. Enten er du med oss, eller så er du mot oss. 

 

Regissør Valeska Grisebach griper her an de ensomme og melankolske heltene og den mannlige mytologien som blir portrettert i western-sjangeren. For en god western er jo ikke bare markløpere som blåser over ørkensanden eller å skyte over repet på hengløkka, men en fortelling om samfunnet. De er eksistensielle undersøkelser av kontemporære verdier. Og det har Grisebach absolutt skapt med sin egen Western. Landskapet kunne vært Arizona eller Mexico, helten Meinhard en kopi av Sam Elliott, den hvite hesten The Lone Rangers Silver og bygningsarbeidet som noe fra Once Upon a Time in the West. Alle de generiske komponentene er på plass. Men dette er også et estetisk og følelsesbetont studie i maskulinitet. Om hvordan uro og savn etter tilhørighet gjør at mennesker søker forankring i noe som gir mening og retning i livet, og hvordan en universell følelse i oss overskrider barrierer som språk og kultur. 

 

Med Western har Grisebach truffet gull og filmen spilles glitrende av amatørskuespillere uten erfaring fra film eller teater. Hovedrolleinnehaveren Meinhard, spesielt, har en flott karisma og tilstedeværelse gjennom hele filmen. En troverdighet som passer veldig godt til filmens naturlige tempo. Man blir bare tatt med, observerende, uten å ane hvordan det hele kommer til å ende.   

 

“Well, there are some things a man just can't run away from.” - John Wayne (Stagecoach, 1939)  

Del på facebook
The Handmaid's tale

TV-serien som er basert på Margaret Atwoods roman «Tjenerinnens beretning» fra 1985, fikk svært gode mottakelse da den ble lansert våren 2017. For bare et par uker siden ble sesong to sluppet, og i følge kritikkene ser det ut til at nivået fremdeles holder høyden.

Dette er en dystopisk fortelling som finner sted i Gilead, en voldelig, religiøs, kvinneundertrykkende stat som har lagt under seg det meste av USA i en «nær framtid». Patriarkalske, kristne fundamentalister har tatt kontroll over alle deler av samfunnet, med bibelen i den ene hånda og geværet i den andre. Hvis man ikke innretter seg er straffen brutal, man kan miste et øye eller en hånd, eller rett og slett bli henrettet. Det er vanskelig å vite hvem man kan stole på, for regimets «øyne» ser alt.

På grunn av en ukjent sykdom (miljøkatastrofe? Stråling?) har de fleste kvinner og menn blitt sterile, og de få fruktbare kvinnene som er igjen tas som slaver. De blir såkalte «tjenerinner» med en overordnet oppgave i livet – å føde barn. June er en av disse tjenerinnene, hun bor hos den framstående kommandanten Fred Waterford og hans kone Serena, og er fratatt alle rettigheter og muligheter. Hennes eneste oppgave i livet er nå å bli gravid (fortrinnsvis etter den månedlige, seremonielle voldtekten), og føde et barn til Waterford og kona.

Det som holder June oppe, er håpet om å bli gjenforent med datteren Hannah. I tilbakeblikk får vi se glimt av livet til June, mannen Luke og Lille Hannah like før de nye makthaverne tok over. Dette er både takknemlige pusterom fra de dystre og til dels grusomme skildringene fra Gilead, og blir en nødvendig kontrast som skaper troverdighet til fortellingen. Troverdigheten styrkes av at personene er grunnleggende moderne, under en overflate av gammelmodige, religiøse talemåter, klesdrakter og seremonielle handlinger er dette vanlige folk som meg og deg, med språk, kunnskaper og referanser, følelser og reaksjoner som er svært gjenkjennelige.

«The Handmaid’s tale» skildrer mye mørke og håpløshet, men vi forsynes med små lysglimt underveis. Særlig i skildringen av June, som med sin mentale styrke holder ut prøvelsene hun utsettes for, og dessuten ofte setter mot i de hun deler skjebne med. Dette gjør at fortellingen hele veien holder på spenningen og interessen, vi ser at det kanskje kan være mulig å bekjempe undertrykkerne, ved hjelp av samhold, sluhet og pågangsmot. Selv om tilbakeslagene kommer i fleng, etter hvert lille glimt av håp får vi som regel en brutal trøkk i trynet og her er det mange sjokkerende scener. Hver episode har gjerne en ny innfallsvinkel til noe ved tematikken, det er mye interessant å «tygge på» her, det være seg kvinners rettigheter, menneskerettigheter generelt, religion, homofili, statens maktmidler vs. personlig frihet, rettssikkerhet osv. Mye som handler om de helt grunnleggende verdiene i det moderne demokratiet, fine påminnelser i vår daglige forbruker- og livsnyter-tilværelse, kan man kanskje si.

Serien har en helt særegen, gjennomført estetikk i bruken av farger, scenografi og kostymer. Og ikke minst i lydsporet som både er klassisk dystert, men med en rekke forfriskende og svært effektfulle innslag av moderne populærmusikk. Jeg er både fascinert og imponert av denne serien, anbefales!

Del på facebook
Joachim Trier:

Thelma

Thelma

Thelma har nylig flyttet fra det lille hjemstedet på sørvestlandet til Oslo for å studere på universitetet.

Hun er lett å sympatisere med, den litt beskjedne jenta fra bedehusmiljøet, som plutselig skal stå på egne bein i hovedstaden. En dag får hun plutselig et anfall mens hun sitter på lesesalen, og hun får hjelp av en annen student, Anja. Et vennskap utvikler seg mellom dem, selv om de er veldig forskjellige som personer. Anja er utadvendt og utforskende, mens Thelma er ganske forsiktig og tilbaketrukket. Vi forstår raskt at Thelma kommer fra et strengt kristent hjem, og foreldrene hennes framstår som i overkant kontrollerende selv om de også viser mye omsorg for henne. Eller gjør de egentlig det? Thelma får flere av disse anfallene som det er vanskelig å finne en forklaring på, og hun tvinges til å utforske seg selv mentalt. Hva er det egentlig som skjer med henne?

Helt fra den første, illevarslende scenen, er stemningen i filmen ubehagelig, og det blir mørkere og stadig mer forstyrrende etter hvert som vi følger Thelmas innsikt i egne tanker og følelser, og forholdet til foreldrene. Eili Harboe som spiller hovedrollen formidler veldig godt motsetningene i Thelma, det sårbare og sterke, det lyse og mørke. Henrik Rafaelsen og Ellen Dorrit Petersen gir meg frysninger med sine tolkninger av Thelmas foreldre.

Trier bruker effektfulle visuelle elementer, musikk og symbolikk for å skape en særegen og gjennomført atmosfære. Det blir en spennende kontrast mellom en realistisk, følsom skildring av studentlivets gleder og sorger, vennskap og kjærlighet som skal prøves ut, og en mørk understrøm med skrekkelementer og enkelte overnaturlige innslag. Jeg synes dette fungerer fint i det psykologiske universet filmen skaper. En fascinerende, annerledes og grøssende filmopplevelse!

Del på facebook
Kenneth Lonergan:

Manchester by the sea

Manchester by the sea

Manchester-by-the-sea er en liten kystby nordøst i USA. Dette er hjembyen til Lee, som må reise tilbake hit fra en åpenbart stusslig og ensom tilværelse i Boston, fordi broren Joe dør. På grunn av en kjent sykdom var Joe klar over at han kunne dø brått, og i testamentet sitt har han oppnevnt Lee som verge for tenåringssønnen Patrick.

At broren dør relativt ung er selvsagt tragisk nok, men Lee framstår likevel som en påfallende mistrøstig og deprimert person. Det er tydeligvis svært vanskelig for ham å komme tilbake til hjembyen sin, og forholde seg til menneskene der. Dette får sin forklaring etter hvert som den grusomme forhistorien til familien hans rulles opp for oss.

Dette er en svært sterk historie, som er både realistisk, rørende og tidvis tragikomisk. Skuespillerne er jevnt over veldig gode, og særlig Casey Affleck gjør et sterkt inntrykk i hovedrollen. Han klarer å skape en troverdig karakter av en mann som bærer en blytung bør. Er det mulig å se for seg at han skal kunne skape seg et vanlig liv igjen? Dette er vondt å se på, men veldig godt formidlet.

Del på facebook
Denis Villeneuve:

Arrival

Arrival

I det kritikerroste, stillferdige sci-fi-dramaet «Arrival» fra 2016 lander tolv utenomjordiske farkoster rundt omkring på jorda, til forundring og frykt fra menneskeheten. En av farkostene har landet i Montana i USA, og språkprofessor Louise Banks (Amy Adams) blir sammen med matematiker Ian Donnelly (Jeremy Renner) hyret inn for å prøve å kommunisere med skapningene ombord. Mens unntakstilstand erklæres og uroen sprer seg verden rundt forsøker teamet i Montana – og tilsvarende team på de elleve andre stedene som har fått besøk – å finne svar på de store spørsmålene: Hvem er disse vesenene og hvorfor er de kommet?

I motsetning til mye annen science fiction byr «Arrival» knapt på tradisjonell action, men det er også filmens kanskje største særegenhet og styrke. Heller enn i heseblesende jakt på morderiske aliens ligger spenningen her i det menneskelige dramaet (fint skildret av Adams), i situasjonen som oppstår når verdens ledere ikke lenger kan enes om hvordan det utenomjordiske besøket skal håndteres, i Banks’ og Donnellys kommunikasjon med romvesenene og i deres søken etter svaret på det vi alle lurer på: Hva vil de? For meg var dette en fascinerende og flott filmopplevelse som holdt på oppmerksomheten min fra begynnelse til slutt.

Filmen er basert på en novelle av Ted Chiang.

Del på facebook
Tom McCarthy:

Spotlight

Spotlight

Noen Oscar-vinnende filmer blir forbausende lite omtalt og blir dessverre mye fortere gjemt og glemt enn de fortjener. Spotlight fikk faktisk  Oscar for beste film og beste originalmanuskript i 2016 (mange som husket det?), og både Mark Ruffalo og Rachel McAdams var nominert for beste birolle.

 

Filmen er basert på virkelige hendelser, dette dreier seg om overgrepsskandalene i den katolske kirken, som viste seg å ha enormt omfang etter hvert som sakene ble rullet opp i det ene landet etter det andre. I filmen er vi i startfasen på begynnelsen av 2000-tallet, og vi følger en liten gruppe med gravende journalister i avisen Boston Globe, som skal se nærmere på en sak om en katolsk prest som mistenkes for seksuelle overgrep mot barn. Verken kirken selv eller myndighetene har tatt tak i saken, og avisen har tidligere lagt den bort fordi det var umulig å finne konkrete beviser eller personer som var villige til å snakke. Boston er den amerikanske storbyen som har høyest andel katolikker og kirken er åpenbart en enorm maktfaktor, så dette er mildt sagt sensitivt materiale for pressen å pirke i. Journalistene i Spotlight-redaksjonen møter da også en mur av taushet, bortforklaringer og trusler. Men deres standhaftige og tålmodige arbeid bærer etter hvert frukter, de samler beviser blant annet ved møysommelig gjennomgang av gamle arkiver, og de overtaler ofre til å stå fram med sine historier.

"Spotlight" er nøktern og troverdig i formspråket, her finnes ikke noe utvendig action, men alvoret i saken byr naturlig nok på mye stille drama. Etterpå sitter jeg igjen med en følelse av takknemlighet. For at Spotlight-redaksjonen hadde en redaktør som ga dem tid og ressurser til å jobbe i fred med saken, og for at de hadde motet til å konfrontere maktpersonene som dekket over det som hadde foregått. De fikk snøballen til å begynne å rulle, systematiske, alvorlige og omfattende overgrep begått av prester og andre tillitspersoner i den katolske kirken, over mange tiår og i mange land, ble etter hvert avslørt.

Vi får håpe at det fremdeles vil være rom i den etter hvert temmelig nærsynte «klikkbaserte» mediehverdagen for de gode graverne blant journaliststanden, de som kan avsløre de skurkene som er flinkest til å gjemme seg. Denne filmen viser akkurat hvor viktig pressen kan være på sitt beste.

Del på facebook
Baltasar Kormákur:

Everest

Baltasar Kormákur - Everest

«Everest» er en dramafilm fra 2015 basert på virkelige personer og hendelser. Våren 1996 forbereder to erfarne fjellguider seg på å lede hver sin ekspedisjon med betalende deltagere til toppen av Mount Everest. Ikke alle kommer til topps, men hva verre er, heller ikke alle kommer ned igjen. I over 8000 meters høyde overraskes ekspedisjonene nemlig av dårlig vær, og det hele utvikler seg raskt til en kamp for livet.

Det er ikke til å komme forbi at dette er en spennende film. Det er nok av dramatikk, og du trenger ikke ha høydeskrekk for at det skal kile godt i magen under enkelte scener. Samtidig sørger vissheten om at det er en sann historie for at filmen får et større preg av alvor enn om det hadde vært ren fiksjon. Skuespillerne, med Jason Clarke, Jake Gyllenhaal og Josh Brolin i spissen, leverer troverdige prestasjoner, og bildene fra Himalaya er storslagne. «Everest» er en skremmende påminnelse om naturens voldsomme krefter, men det er også en beretning om ekstrem lidenskap, skjebnesvangre valg og hvor langt noen er villig til å gå for å oppfylle sine drømmer.

Det er skrevet flere bøker om hendelsene filmen skildrer, hvorav den mest kjente er journalisten Jon Krakauers «I tynn luft». Krakauer var selv med den ene ekspedisjonen på reportasjeoppdrag for et friluftsmagasin.

Del på facebook
Anne Sewitsky:

De nærmeste

De nærmeste

Når filmen starter er vi i bryllupet til unge Charlottes beste venninne, og Charlotte holder tale. Der viser hun akkurat litt for mye takknemlighet over at venninnens familie har tatt så varmt i mot henne, det blir litt pinlig der det skinner gjennom at Charlotte har savnet denne nærheten i sin egen familie. Og når hun stjeler arvesmykket som venninnen får i bryllupsgave fra gavebordet, skjønner vi at noe er temmelig galt fatt med Charlotte. Hun har vokst opp med en mor som har vært distansert og egoistisk og ikke klart å få noe nært forhold til datteren. Om faren hører vi lite, Charlotte sier til psykologen at «han drakk», og det er det. Nå ligger han på dødsleiet, og verken Charlotte eller moren klarer å ta situasjonen inn over seg eller snakke om det.

Så dukker plutselig Henrik opp, Charlottes noe eldre halvbror. Han ble forlatt av deres felles mor som barn og Charlotte har ikke møtt ham før. Både Charlotte og Henrik er sterkt preget, nærmest skadet, av oppveksten sin henholdsvis med og uten den følelseskalde moren. De opplever en intens og umiddelbar kontakt som de begge forveksler med forelskelse. Ganske raskt får de et seksuelt forhold, hele situasjonen blir en slags besettende boble der bare de to eksisterer, og der de velger å verken se eller snakke om alle de åpenbart problematiske tingene. Forholdet mellom de to er også veldig ujevnt, der Charlottes usikkerhet og unnvikenhet blir enda mer tydelig stilt opp mot Henriks dominerende, aggressive rolle.

Filmen ble mye omtalt på grunn av de eksplisitte sexscenene mellom halvsøsknene, men den er først og fremst et portrett av en ung kvinne som er grunnleggende utrygg i alle sine nære relasjoner. Charlotte underviser små barn på en danseskole, og det er vondt å se hvordan hun «stjeler» til seg litt nærhet fra småbarna, og ensomheten og misunnelsen hun kjenner på når de løper inn i favnen til sine foreldre etter danseoppvisningen.

Jeg synes dette er en god, sterk film om ensomheten og skammen ved det å leve uten tilstrekkelig omsorg fra de som skulle vært ens nærmeste.

Del på facebook

Opningstider

Måndag 12 - 19
Tysdag 12 - 19
Onsdag STENGT
Torsdag 12 - 19
Fredag 12 - 16
Laurdag 11 - 14

 

Kontakt

E-post:  post@folkebiblioteket.no

Telefon: 7004 5520

Vi blir inspirert av