Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Filmtips

Øystein Karlsen:

Dag

Dag

Dag Refsnes, spela av Atle Antonsen, arbeider som samlivsterapeut, noko han har gjort i ein del år. Hendingar i oppveksten og gjennom dei første åra som terapeut har gjort at han no oppfordrar alle pasientane sine til å gå frå kvarandre. Alle ville nemlig blitt lykkelegare om dei berre budde åleine.

Dette spesielle livsstandpunktet gjer Dag ein tanke uortodoks i jobben sin, det vert tydeleg ved at skilsmisseprosenten blant pasientane hans ligg på over 90. 
Bedre blir det ikkje av at søstera til Dag set han opp på kontinuerlige blinde dates og at den einaste venen hans, Benedikt, som stadig hamnar i dei villaste situasjonar, sov ut rusen ved hattehylla i gangen hans. For å takle alt dette har Dag eit lager med beroligande middel gøymd i Pez-dispenserar på badet. Det heile toppar seg når Dag forelskar seg i ei kvinne like skakkøyrt som han sjølv, og heile det trygge åleine-livet hans er trua.

Dag er delt inn i mange små enkelthendingar eller sekvensar og alle desse til saman kan oppsummerast i éin slags livsfilosofi. I byrjinga av kvar episode ser vi ei teikning av Jan Stenmark med ei lita anekdote under, eit poetisk innslag med eit lite alvor i, på samme måte som Dag er ein humorserie om alvorlige ting.

Regissør Øystein Karlsen har saman med Kristoffer Schau etter mi meining skrive eit av dei beste komediemanusa nokonsinne. Eg likar at serien teknisk sett er ein komedie, men at den også er veldig mørk og melankolsk, og tek deg med til stader som gjer deg ukomfortabel. Serien har ein god dose forrykande action, mange burleske situasjonar og drøye ting som skjer, men den har også eit eksistensielt alvor. Det er nettopp i dei sprø situasjonane du finn dei såre kjenslene, og for så vidt også omvendt.

Rollefigurane er eit av dei sterkaste korta til serien. Dag, Benedikt og gjengen startar som tydelege, nesten karikerte typer. Etter kvart får dei lov til å utvikle seg og vekse, uten at særheitene deira har forsvunne. Og dei er utruleg godt spela av Atle Antonsen, Anders Baasmo Christiansen og dei andre. 

Del på facebook
Eric Toledano:

De Urørlige

De Urørlige

Driss hører til i en notorisk nedslitt innvandrerstrøk eller banlieue på utkanten av Paris når han ikke er i fengsel. For å nave videre må han dokumentere nok jobbintervju. Med Philippes underskrift vil han få nok i denne omgang. Men møtet med denne potensiell arbeidsgiver i en luksusleilighet i selveste 1. arrondissement blir ikke bare et usannsynlig møte, men en hyggelig allianse mellom en som er lam av ryggmargsskade og sin nye omsorgsyter.

Ansettelsen skipler Driss, men den uvante luksus i form av eget bad med gullbein, en enorm oljeportrett som stirrer ned mot han i sengen og ikke minst nedsettende blikk fra Philippes øvrige pleiere er en større utfordring. Men for sensitive Philippe er Driss nettopp det han trenger for å løfte han ut av kjedsomheten.  Til stor glede for oss andre, glir unge Driss inn i rollen som pleier med et mer og mer smittsomt smil og tilfører fart og spenning i den eldre Philippes liv. Og når Philippe får smaken på livet får Driss en del overraskelser i retur. De rake motsetninger mellom dem understrekes av musikalske preferanser, uten at musikkvalget blir klisjéer for deres kontrastfulle bakgrunner. At de kommer hverandre i møte på dette feltet oppsummer den gode følelsen vi får av det usannsynlige kameratskapet.

Det er den kjente skuespilleren François Cluzet som har rollen som Philippe, men Omar Sy som Driss kan virke som hovedpersonen i denne komedie. Men dette blir å undervurdere nyansene hos Philippe, begrenset av sitt handikapp som han er. Filmen snur altså to fordommer opp ned. Enda bedre, den er basert på en sann relasjon.

7 år, men passer ikke for barn. Fransk tale og norske tekster.

Del på facebook
Matthew Warchus :

Pride

Pride

Snakk om kulturkollisjon! Homse-London møter streikande walisiske gruvearbeidarar. Vi er tilbake i 1984 under Margaret Thatcher si beinharde regjeringstid. Streikar og nedlegging av gruveindustri pregar landet. Gruvearbeidarane streikar i månadsvis og mange familiar slit med å få endane til å møtest.

«Pride» er basert på ei sann historie om ei gruppe homofile aktivistar som samlar inn pengar til gruvearbeidarane og familiane deira. Dei  identifiserer seg med arbeidarane sin kamp mot overmakta og etablerer aktivistgruppa «Lesbians and Gays Support the Miners». Gruppa slit med å finne nokon som ønskjer å ta imot pengane. Til slutt får dei kontakt med eit gruvesamfunn i Wales og ein fargerik gjeng frå London fyller opp minibussen for sjølve å overrekke dei innsamla pengane. Det vert litt av eit møte på forsamlinghuset i den vesle gruvelandsbyen.

Filmen er ei varm forteljing om samhald og solidaritet, og om korleis ein felles kamp kan hjelpe å bryte ned fordommar. Dette er i høgste grad ein politisk film, både om den lange og harde gruvearbeidarstreiken og om dei homofile sin kamp på 80-talet. Men dette er ingen dyster og trist film, det er ein skikkeleg artig film som varmar om hjerterota.

Skodespelararne er utruleg gode, som vanleg i britiske filmar. Særleg må Imelda Staunton og Bill Nighy nemnast. Eg har sett dei i mange gode roller tidlegare og i denne filmen er dei svært sjarmerande som dei fremste forkjemparane mot fordommar i den vesle gruvelandsbyen.

 

Del på facebook
Philippe de Chauveron :

Familiekaos

Familiekaos

Familiekoas er ein komedie som testar ut fordommar. Det veletablerte ekteparet Claude et Marie Verneuil bur i sitt liksom chateau med skodder ved bygda Chinon i det indre Frankrike. Settinga og ekteparet er erkefransk bourgeoisie slik ein forventar ute i provinsen. Det seier seg sjølv at dei har oppdratt sine fire døtre som gode katolikkar. Men døtrene deler ikkje foreldra sin konservatisme, noko som kjem synleg fram gjennom valet av ektemenn. Dette får faren Claude til å komme med rasisiske klisjéar som kan sitte laus i einkvar.
 
Filmen, som på fransk heiter ca. 'Kva i Herrens namn har skjedd?', kom ut før det dødelege attentatet mot Charlie Hebdo i 2015. Den fekk ei blanda mottaking frå kritikkarane, men var veldig godt besøkt av det franske kinopublikum. Også i Norge fekk filmen eit høgt terningkast frå publikum, mens filmkritikkarar slakta den. Kvifor denne avstand og ville mottakinga hos publikum og kritikarar ha vore annleis etter attentatet?  

Ekteparet Verneuil er vitne til at den eldste datter giftar seg med det som kan vere ein muslim, den andre med ein som liknar mistenkeleg ein jøde og den tredje med ein asiatar som må vel vere kinesar, for det er dei som kjøper opp alt Frankrike har kjempa to blodige krigar for å få i stand. Ekteparet har altså svelgt tre store piller. Men oddsen på at den yngste datter vel ein god fransk katolikk bør no bli desto høgare og Claude og Marie lever i trua på at yngstedattera vel ein 'korrekt' mann.

Filmen blei lansert like før EU-valet der det invandrarfientlege Front National var venta å gjere, og gjorde, eit veldg godt val. Å konfrontere rasisme eller i det minste kulturkollisjon med ein god latter var eit godt svar på dei stereotypiske utsegn frå Front National. Men morsomt blei den ikkje lenger når innvandrarnamna på dei ansvarlege for attentatet blei kjent. Det er likevel ein viktig nyanse her som gjenspeiler seg i filmen. Eldre franskmenn reagerte på innvandrarnamna, men yngre franskmenn forstod at attentatsmennene kune vere født og oppvokst i Frankrike og produkt av det samme systemet som seg sjølve.

Familiekoas gjer ein bra jobb av å vise at "alle er rasistisk i ny og ne" og at kvinner er meir tolerante ovanfor det å vere annleis. Når ein ser bort frå at norske sjåarar kan kanskje oppfatte skodespelarkunsten som litt overfladisk, har ein i denne filmen høve til å teste ut mulege fordommar. Korleis ville du reagere på blanda ekteskap i familien?

Del på facebook
Paolo Sorrentino::

This Must Be the Place

This must be the place

En svart komedie om å sitte fast i livet uten å kunne se veien videre.

Sean Penn viser sitt store talent i fantastisk rolleprestasjon som den gamle, halvdeprimerte rockeren Cheyenne som lever sitt stille liv sammen med sin livsglade og jordnære brannmann-kone Jane (herlige Frances McDormand) i et stort hus i Dublin i Irland. Han har grodd fast i sin goth-image fra karrierens gylne tider, seende ut som karikatur av seg selv med svartfarget, bustete hår (parykk?) og tung sminke. Han forakter seg selv, siden de mørke sangtekstene hans har ført to unge mennesker til døden, og han ser ikke på seg selv som en artist eller kunstner. Han kjenner ikke sine røtter - relasjonen til faren er brutt for mange år siden. Cheyenne er overbevist at faren aldri har elsket ham, og han klarer ikke å finne noe særlig mening i livet sitt.

Likevel, når han får vite at faren er døende, bestemmer han seg for å reise til New York for å møte ham for siste gang. Han kommer for seint, og får høre at faren som overlevde Auschwitz, hadde viet hele sitt liv til å lete etter fangevokteren som hadde ydmyket ham i leiren. Cheyenne blir i USA og tar opp letingen, fast bestemt for å finne den mannen faren hans hatet. Endelig har livet hans fått en mening, en retning. Han vil ta hevn…

Filmen utmerker seg med visuelt slående scener og mange minneverdige replikker/replikkvekslinger, tempoet er langsomt, tross den optimistiske, rytmiske (tittel)musikken av David Byrne /Talking Heads, som til tider blir erstattet med det meditative klassiske Spiegel Im Spiegel av Arvo Pärt. Det hele avsluttes med nydelige Lord I’m Coming av Gavin Friday. Filmen må være en must for fansen av David Byrne - hans musikk følger store deler av filmen. Man får også være med Cheyenne på en kunstnerisk medrivende konsert med Talking Heads/David Byrne, og oppleve en viktig samtale mellom de to mennene.

Generelt kan man si at denne filmen ikke er for alle. Man må ha sans for det eksentriske, det rare. Som seer må man stille med åpent sinn og evne/vilje å se gjennom overflaten. Man må eie både empati og humoristisk sans, og man må ha levd litt selv for å kunne se det allmenngyldige ved filmen - hvordan det tragiske og komiske er daglige livsledsagere for oss alle. Her er det blitt satt helt på spissen. Man blir et helt menneske først når man har lært å le av seg selv uten å miste sin integritet.

Filmen egner seg ikke for overfladisk underholdning. 15-års aldersgrense er godt begrunnet, spesielt med tanken på livserfaringens nødvendighet. Dagens moderne barn tåler hyppigere bruk av f-ordet enn deres foreldre gjør - her får man høre det ordet utallige ganger. Bildene fra konsentrasjonsleiren i Auschwitz er sterk kost. Filmen har mye i det visuelle som kan vekke barnas nysgjerrighet, og etter min mening kan den faktisk fungere som ordentlig opplæringsfilm for større barn og ungdom om livsverdier i det moderne samfunn, - men kun i kombinasjon med reflekterte og tålmodige foreldre/voksne som er villige til å se filmen sammen med barna sine (minst to ganger..) og ha gode samtaler i etterkant.

Både profesjonell kritikk og «folkekritikk» favner bredt når det gjelder filmens kvaliteter. Kritikken har vært alt fra nådeløs og helt uforstående til fullstendig overbegeistret. Filmen har vunnet flere priser i Italia - siden regissøren er italieneren Paolo Sorrentino. Dette er hans første engelskspråklige film. Han har ellers laget flere korte og lange filmer, både spillefilmer og dokumentarer, og har fått mest hyllest for Il Divo (2008) og Den store skjønnheten (2013).

For This Must Be the Place fikk Paolo Sorrentino Prize of the Ecumenical Jury under Cannes Film Festival 2011. Juryens begrunnelse på engelsk lød sånn: “Through the story of Cheyenne, a fallen and aching rock star, Paolo Sorrentino proposes to follow the inner voyage and odyssey of a man searching for his Jewish roots, maturity, reconciliation and hope. A classic drama of great richness and elaborate aesthetics, the film gracefully opens deep and serious paths of reflection.”

Del på facebook
Spike Jonze:

Her

Cover Her

Ei underfundig dramakomedie av regissør Spike Jonze, med Joaquin Phoenix i hovudrolla.

Handlinga i Her går føre seg i Los Angeles i nær framtid. Hovudpersonen Theodore, spela av Joaquin Phoenix, er ein tidlegare journalist som no lever av å skrive handskrevne, personlige brev til folk. Han er nyseparert og einsam i eit samfunn der ein er enno meir teknologiavhengige enn i dag, ein mann i eksistensiell krise med eit desperat behov for forståing og medkjensle. 

Framtida Theodore går einsam rundt i, kjennes så nær at det ville vere gale å kalle Her for ein science fiction-film. Verda omkring han ser vel så ofte ut som 1970-tallet: Høge bukselinningar og menn med bart, teak og tweed, mykje brunt, rødt, gult. Fleire av bilda ser ut til å vere dekka av Instagram-filter, det er eit aldeles nydeleg foto med ein finurlig kontrast mellom duse og fargesterke bilete.

Theodore ser ei reklame for OS1, det første snakkande operativsystemet med kunstig intelligens som har evne til å utvikle seg saman med kjøparen. Theodore må svare på eit par spørsmål online og velge kjønn, og vips så er “Samantha” der. Samantha er utstyrt med Scarlett Johansson si stemme og ei programmert personligheit så avansert at ho framstår som ei smart, varm og empatisk draumekvinne. I starten tør ikkje Theodore seie til nokon at han er blitt sterkt knytta til eit kvinneleg operativsystem, men han innser snart at han ikkje er den einaste. Verda er fylt med menneske som går omkring med øyreplugg i djup samtale med eit dataprogram som er tilpassa dei emosjonelle behova deira. 

Theodore blir kjenslemessig sterkt knytt til Samantha, men han oppdagar etter kvart at det er sider ved henne som ikkje er kompatible med menneskeligheita hans, og dei behova som gjorde at han blei «kjent med» henne i utgangspunktet. Det er heller ikkje slik at Theodore ikkje fiksar «ekte» menneske (han har eit utmerka forhold til naboen sin, spela av Amy Adams). Det er meir eit spørsmål om at han er blitt brent av det ekte, og søkjer det trygt perfekte. Ein partner som ler av alle vitsane hans medan ho ryddar på harddisken.

Historia og tematikken er veldig interessant og lett skremmande. Er det slik verda vil sjå ut om 20 år? Vil vi alle ha personlege operativsystem som tilfredsstiller dei individuelle behova våre, og vil vi tillate oss å bli glade i dei?

Her stiller mange filosofiske spørsmål og gir deg mykje å tygge og tenke på, samtidig som det er ein underhaldande film. Den krever å bli sett meir enn éin gong, og den fortener det.

Del på facebook
Wes Anderson:

The Grand Budapest Hotel

The Grand Budapest Hotel

Ein ny film frå Wes Anderson (The Royal Tenenbaums, The Darjeeling Limited og Moonrise Kingdom for å nevne berre tre) skaper forventningar. The Grand Budapest Hotel innfrir som ei visuell oppleving med ein større dose humor enn vanleg.

Historia dreier seg om både tyveriet av Gutten med eit eple - eit verdifullt maleri frå renessansen – og kampen om ein betydeleg arv. Med andre ord to alminnelege saker å bygge forviklingar rundt i eit eksotisk hotellmiljø. I mellomtida toppar det seg utanfor hotelldørene i det fiktive Republikk av Zubrowska. Dette er eit slags sjarmerande etterlevning frå det klossete Austerrike-Ungarn, som no blir innhenta av tidas nådelause gang. Filmen danser gjennom fleire tidsperiodar og dette gjer forviklingane meir utfordrande samtidig som hotellet blir tidlaust.

I resepsjonen ved det ærverdige Grand Budapest Hotel finn vi dei to hovedpersonar -  den legendariske concierge Monsieur Gustave (Ralph Fiennes), som har eit øye for blondinar, og berre blondinar, og Zero Moustafa (F. Murray Abraham), ei flyktning med litterær innsikt som no er ein pikkolo i særklasse i lære hos Gustave.  I dette særeigne hotellet er gjestane som Mme Céline Villeneuve Desgoffe und Taxis naturlegvis ikkje som du og eg.

Som i Wes Anderson filmar elles, møter vi eit spekter av kjende skodespelarar. Ingen av desse har roller av særleg betydning, for etter at Gustave blir arrestert for både tyveriet av maleriet og mordet på eigaren, dominerer hovedpersonane fullstendig. Ralph Fiennes i rolla som Gustave er spesielt fremragande, i det dette radarparet tryller fram sine overraskande ferdigheitar.

Det humoriskiske kan samanliknast med Fawlty Towers framstilt som Disney for voksne. Men dette er kunstverk frå Wes Anderson. Eit nostalgisk drømmelandskap (spesielt sterk for dei som kjenner Sentral-Europa) blir skapt ved hjelp av fargar og små detaljar. Det gjer filmen til eit visuelt eksperiment som er vellykka.  Filmen kjem på dvd 6. august.

Del på facebook
Phil Lord & Christopher Miller:

LEGO filmen

LEGO filmen

At man kan være skeptisk til filmer om leketøy er forståelig. Mange har vært dårlig. (Tenk på “Transformers.”) Men denne filmen er et unntak. Den er laget av duoen bak ”Det regner kjøttboller,” Phil Lord og Christopher Miller, som har igjen levert en kavalkade av kontrollert galskap med så mye detaljer og farge at det er nesten for mye – nesten. Visuelt er den spektakulær og bruken av 3D- teknologi er imponerende. 

Hovedpersonen er en alminnelig bygningsarbeider som alltid følger instrukser. En dag faller han ned i en hull og det ender opp med at han får ansvar for å beseire en ond despot og dermed redde hele verden. Alt du ser, fram mot slutten, er Lego: mennesker, landskapet og gjenstander. Dette er skamløs markedsføring men det som redder filmen er de mange vitser om populær kultur (inkludert selve Lego), selvironi og at den ikke tar seg selv så høytidelig. Den har til og med et budskap om en tilnærming til livet: heller bruke fantasi og kreativitet enn følge etter regler og instruks.

Årstall for filmen: 2014

Del på facebook
Noah Baumbach:

Frances Ha

Frances Ha

En spesiell film som gir oss innblikk til livet til Frances Halladay (Greta Gerwig) - en 27-år gammel singel kvinne, utdannet danser med masse kreativitet og drømmer, som bor i Brooklyn, New York, sammen med sjelevenn og bestevenninna si Sophie (Mickey Sumner). De lever livets glade uforpliktende dager og har det veldig gøy sammen, både i NY’s travle gater og hjemme på hybelen. Da skjer det at de skiller lag, og samtidig mister Frances jobben. Tross det snubler hun optimistisk videre i retning voksenlivet som hun ikke behersker så godt, men som hun forstår at hun er nødt til å lære en del av for å greie seg. Men - som Frances sier i en scene: “Jeg liker når ting ser ut som feil”...

Jeg synes at filmen er ytterst sjarmerende, en hyllest til det å være et originalt menneske som ikke presser seg inn i A4-formatet. Det er mange småflaue scener i filmen, som pga. Frances sin personlighet sprer varme og utvider hjerterommet til de fleste involverte - bl.a. seeren.

Også det faktum at det ikke finnes sexscener, vold og/eller store tragedier i filmen føles befriende. Herlig å slippe den tematikken en liten stund!

Del på facebook
Haifaa al-Mansour:

Den grønne sykkelen

Den grønne sykkelen

Den grønne sykkelen er ikkje berre ein oppløftande og fengslande film for alle, det er ein prestasjon. Redigert av Haifaa Al-Mansour, filmen er laga i Saudi-Arabia, der offentlege kinoar er forbudt og film som medium er fordømt av rådande konservative religiøse krefter. Produksjonen er tysk og blei vist ved den tyske ambassaden fem gangar, eit minimum i produksjonslandet for å bli nominert til ein Oscar-pris, noko den fortener. Rollebesetninga er likevel utelukkande saudiarabisk og regissøren er til og med ei kvinne.

Hovedpersonen Wadjda er ei bestemt jente på 12 år som har eitt enkelt mål: å kjøpe ein sykkel slik at ho kan sykle om kapp med ein gut. Ho er ei litt gutteaktige jente som går med basketballsko, sitt varemerke også når sjølve skuespilleren Waad Mohammed opptrer på filmfestivalar. Når det gjeld sjølve sykkelen, er det ikkje berre pengane som står i vegen for kjøpet, men også familien og skulen. "Du får ikkje barn viss du syklar," er ein av advarslane.

Heile filmen er eit sjeldant blikk på kvardagen i Saudi-Arabia, med dristige filmopptak i Riyadh mens det religiøse politiet ser ein annan veg. Det frustrerande dobbeltliv jenter og kvinner må leve er alltid til stades i filmen. Desse er kanskje repertert litt for ofte, eller kanskje ikkje, for i eit land der ei dame kan bli lege eller advokat, men må ha hjelp av ein mann for å komme seg til arbeidsplassen, så er verkelegheita viktig å formidle.

Wadjda, meir utålmodig enn opprørsk, representerer denne frustrasjonen og går, som nokre andre jenter på skulen, med eit eller anna teikn til passiv motstand mot det konservative samfunnet, i form av eit hemmeleg strøk neglelakk på tærne. I rolla er ho fremragande, og i filmen oppfinnsam, etter kvart som ho sparer pengar til sykkelen. Men det er ein uoppnåelege sum. Læraren blir imidlertig overraska da Wadjda, som ikkje trivst i skulen si trange tilvere, vil delta i ei religiøs gruppe for å vere med i ein konkurranse om sitat frå Koranen. Men som alltid, har Wadjda ein større plan. 

Filmen har arabisk tale og undertekster på norsk.

Del på facebook

Opningstider

Måndag 12 - 19
Tysdag 12 - 19
Onsdag STENGT
Torsdag 12 - 19
Fredag 12 - 16
Laurdag 11 - 14

 

Kontakt

E-post:  post@folkebiblioteket.no

Telefon: 7004 5520

Vi blir inspirert av