Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Filmtips

Tim Miller:

Deadpool

Deadpool

Det var Fantomet, Lynvingen og slike som var superheltane i teikneseriar da eg vaks opp. Sett bort frå Supermann, var det ingen som flaug veggimellom eller hadde uforklarlege superkrefter.

Eg var aldri nokon fan av Supermann.

Fantomet var derimot berre ein mann av ære, som glei litt ut i det hormonelle etter møtet med Sala Palmer. Og Lynvingen, som no er mest kjent som Batman, var ein slags muskuløs Leonardo daVinci, og gjorde sitt til at amerikanarane skulle få interesse for realfaga for å kome over «sputniksjokket».

Men sia den tid har mutantane dominert teikeserieverda, og da mest kjent gjennom Marvel-universet. Det har kome ein serie med filmar om forskjellige X-men (som altså har utvikla eit x-gen som gjer at dei får overnaturlege superkrefter). Ingen har fenga meg noko særleg. Inntil i fjor (2016).

DEADPOOL er ein rå film om ein superhelt som verken har lyst til å være særleg helt eller super. Han er sjuk, men går med på ei meir enn spekulativ behandling for å bli frisk. DEADPOOL overlever den, får superkrefter, men føler han ser altfor ille ut til å gå tilbake til kjæresten. Derfor på med trikoten og ute etter hemn over han som mis(be)handla han.

DEADPOOL er sikkert for dryg kost for dei fleste og blir ei valdsorgie ihopblanda med stand-up og sjølvironi. Humoren er altså svært grovkorna, men slår garantert an for dei som er inne i sjangeren. Det kryr med referansar til andre filmar, meir eller (helst) mindre kjende skuespelarar og teikneseriehelter.

Regissør Tim Miller har levert den beste filmen, etter mi meining, med figurar kjent frå Marvel-universet. Den har aldersgrense 15 år, høgst forståeleg, og har fått ein poengscore på 8,1 på den kjende nettstaden imdb.com. I rollene: Ryan Reynolds, Morena Baccarin, Ed Skrein m.fl.

Del på facebook
Krisztina Goda:

Children of Glory

Children of Glory

Det er oktober 1956 i Ungarn, da studenter ved Budapests Tekniske Universitet sier nok er nok av det brutale sovjetinstallerte regimet som styrer hver detalj i deres liv. Det er også kvalikkamp i OL for det ungarske vannpololag for menn mot Sovjetunionen, som ser seg lei av en bestukket dommer i Moskvas svømmeanlegg.

En studentdemonstrasjon utvikler seg til en enorm, fredelig, felles motstand som sprer seg som ild i tørt gress gjennom telefonlinjene over hele landet, men det hemmelige politietet blir nervøs og tar til våpen.

Det er på dette upassende øyeblikk Karcsi Szabó, kapteinen på det nasjonale vannpololag, landets nasjonalidrett, blir forelsket i Viki Falk, en av de mest taleføre kvinnelige aktivistene, uten å falle for hennes budskap for frihet uten videre. Men da han vitner de siviles kamp mot Den røde armé og sovjetiske tanks, der kvinner og barn er slaktet ned, blir revolusjon viktigere enn en gullmedalje for Karcsi, noe hans omsorgsfulle mor ikke er glad for.

Da kolonner av russiske tanks trekker seg ut, tror sivilbefolkningen at de har vunnet sin kamp og kan gjenoppbygge byen med overraskende frie hender. Viki vil slippe Karsci løs slik at han kan vinne en gullmedalje for landet i Melbourne-OL, aller helst ved å slå Sovjetunionen.

Men vil vannpololaget la Karsci bare dukke opp når det passer han, og vil Sovjetunionen la seg tape ansikt når verdens aviser har Budapest i overskriftene?

Children of glory er en ‘kampen mot Goliat’ film som representerer faktiske hendelser i midten av vårt Europa, og som får selve borgerkrigen i Syria til å blekne. Filmen er så representativ for det som skjedde at originalopptak fra 1956 glir inn i filmen i blant. Det gjelder også originalbildet fra OL-kampen i vannpolo mellom Sovjetunionen og Ungarn i Melbourne i etterkant av revolusjonen, et av OL-historiens mest dramatiske øyeblikk.

Filmen, med norske tekster og kvalitetsstatus S film hos Norsk filminstitutt, samt 7.6/10 på IMDB, ble regissert av den relativt unge Krisztina Goda. Filmen egner seg veldig godt som eksempel på Den kalde krigen for skolelever. Den er troverdig, underveis småmorsom, følelsesladet og actionfylt. Det lærerike i denne kontekst er at Sovjetunionen ville feie hendelsene under teppet, som om uro i rekkende ikke fant sted, mens Vesten ville feie hendelsene under teppet fordi man lar ungarerne i stikken. Den eneste fordelen ved at denne historien ble tvunget inn i glemmeboka, er at den overrasker idag.

  

Del på facebook
Evan Goldberg og Seth Rogen :

The Interview

The Interview

Som kritisk satire over Nord-Korea fungerer ikke The Interview veldig bra, men hvis du skrur ned forventningene og aksepterer at filmen bare er en useriøs og banal komedie om et par tullinger som får i oppdrag å snikmyrde den Nordkoreanske diktatoren , så fungerer det helt greit som underholdning på en lørdagskveld.

Vi blir kjent med talk-show verten Dave Skylark som blir invitert til Nord-Koreas for å intervjue lederen Kim Jong-un. Med på reisen blir produsenten av tv programmet, og Skylark sin venn Aaron Rapoport. Den nord-koreanske lederen er nemlig en stor fan av Skylark og tv-showet hans. Dette viser seg å være en gyllen mulighet for den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA, som rekrutterer de to og gir dem i oppdrag å drepe diktatoren.

Selvsagt går ikke oppdraget så knirkefritt som CIA hadde håpet og det blir ikke bedre når Skylark nærmest blir bestevenn med Kim Jong-un. Humoren er ganske enkel og til tider barnslig, men med enkelte ganske morsomme scener. James Franco overspiller en del i sin fremstilling av den barnslige talk-show verten Skylark, mens Seth Rogen er den mer voksne og fornuftige av de to kompisene.  Kompis-forholdet dem i mellom fungerer greit og legger grunnlaget for en god del av vitsene og situasjonene i filmen. Randall Park er bra som den ustabile lederen av Nord-Korea som har tydelige pappa komplekser.

Alt i alt er dette en helt grei komedie som er verdt å se, så lenge man ikke forventer det helt store i politisk satire.

Del på facebook
Quentin Tarantino:

Pulp fiction

Filmplakat Pulp fiction

Uma Thurman i Pulp fiction

Tarantino!

Quentin Tarantino kom for nokre veker sia med sitt siste epos; «The Hateful Eight». Det går ikkje lange stunda før filmen kjem på DVD/Blu-ray og slik sett vil den sikkert bli å finne på nokre bibliotek snart. Men er den noko å sjå? For om ein skal vere stygg, er filmen berre eit par timar med tomprat som blir avrunda med eit ti-femten minutt langt blodbad.

Quentin Tarantino (f. 1963) er kanskje den mest typiske autoren av dei kjente regissørane i dag. Det vil seie at det er lett å kjenne att ein Tarantino-film; for han sett sitt fingeravtrykk på alt han gjer. Av særtrekka er dialogane. Medan filmar flest har ein dialog som er retta inn mot å støtte opp under handlinga, kan rollefigurane i ein Tarantino-film diskutere kvardagslege ting  – og gjerne med referansar til populærkulturen, som t.d. kva Madonna syng om («De hensynsløse»). Ja, Tarantino er ein postmodernist – han elskar «lågkulturen», anten det er snakk om film, teikneseriar eller popmusikk. Filmane hans er difor også ei hylling av filmsjangrane som han vaks opp med på 1970-talet, som t.d. blaxplotation (actionfilmar med mørkhuda som gjerne har tatt litt mykje Møllers tran), spagettiwestern og Hong Kong-actionfilmar.

Denne hyllinga har gjerne kome litt i bakgrunnen for andre kjennemerke ved filmane hans; og da særleg den splatteraktige valden i fleire av filmane. Denne teikneserieaktige framstillinga der blod og alt anna innvortes skvett veggimellom gjer at valden får ein eigen estetikk – overdreven og, etter mange si meining, sjuk. Andre vil heller seie dette heller har humoristiske undertonar. Tarantino kan difor trygt seiast å vere ein kultregissør; og denne kulten elskar han.

Det er ingen grunn til å tvile på at Tarantino også elskar film – ein kjærleik som er tydeleg merkbar i alt han har laga. Men om du ikkje har sett Tarantino før, kan det vere lurast å gå litt attover i katalogen og heller sjå nokre av dei første filmane. «Pulp Fiction» (nok ein referanse til «lågkultur») vann til dømes gullpalmen i Cannes og kan vere ein passande film å starte med, for dei siste krev nærast at ein allereie er med i kulten for å få utbytte av dei.

Pulp fiction, 1994, med Uma Thurman, John Travolta, Samuel L. Jackson, Bruce Willis, Quentin Tarantino, 2 t 58 min., Gullpalmen i Cannes 1994, Oscar for beste manus i 1995

Del på facebook
Francis Lawrence:

Catching fire

Catching fire

Lions gate er eit nyare kanadisk filmselskap som har satsa på mange ikkje-amerikanske filmar. Selskapet har brakt til kinolerretet filmar som er for kontroversielle for dei store, konservative amerikansk selskap, som for eksempel Dogma frå 1999. Men det er filmane om Dødslekene som har gitt selskapet mest suksess økonomisk, og dei er amerikanske og ikkje kontroversielle.

Filmane utspiller seg i Panem, eit satirisk-dystopisk USA med nord-koreanske undertoner, der ein fjern og beskytta overklasse herjer med tolv gjenståande distrikt. Korleis dei lever av dei økonomisk er vanskeleg å sjå. Derimot lever dei i Capitol for reality underhaldning, ved å utfordre/påtvinge ‘leikane’ med livet som innsats.
 
 Det skjer årleg, men kvart 25. år er det noko ekstra. I Catching Fire, film 2 av 3 i serien, får vi dette tillegget. Ein forventar da meir enn sist, men film mangler noko av originaliteten i den første filmen, som var jo veldig god. Kurven går vel opp igjen i film 3, for da får vi vite meir om kvifor del 1 og 2 er som dei er.
 
 Dei sterkaste kjenslene i filmnummer 2 er minnet som liva som gjekk tapt i film 1. Spesialeffektene i Catching fire er imponerande, men dei også er med å drukne dei menneskelege kjenslene noko i akkurat denne produksjonen., ,

Den første filmen, Hunger Games, har tempoet og spenninga som mangla i Twilight-filmane (kanskje med unntak av Twilight film 1), og samtidig har klarheita og kjenslene som manglar i Skyggejegerne. I Catching Fire varer derimot intervjua og introduksjonane litt for lenge før spenninga knytt til leikane tar eit tak i oss ute i Arenaen ein stad i skogen.

Heltinnen Katniss vann dei tidlegare leikane i film 1, og blei ein populær vinnar blant ‘folket’. Styresmaktene (President Snow) opplever bandet mellom Katnisss og ‘folket’ som ein trussel. Ho har sympati for massane, and det kan mane til opprør. Ho blir derfor valgt til å konkurrere i dei nye leikane for å bli kvitt henne, ein skjerpa konkurranse der alle tidlegare vinnarar møter for å drepe kvarandre.

Diktaturstemninga i filmen er ikkje å ta feil av, men kjærleikstemninga må ein nesten tilbake til boka for å finne fram til.

Del på facebook
Peter Travis:

Dredd

Cover Dredd

“I am the law!”

Dredd (2012) er en adaptasjon av den amerikanske tegneserien 2000 AD. Selv om det blir utgitt mange filmer basert på tegneserier/superhelter for tiden, så skiller Dredd seg ut som en av de desidert bedre.

Handlingen er lagt til en dystopisk fremtid hvor det meste av USA er blitt til et ødelagt og radioaktivt landskap. Menneskene er pakket sammen i Metro-City One, en enorm overbefolket by/stat hvor gigantiske skyskrapere ruver over landskapet. Kriminaliteten er på et skyhøyt nivå. Lov og orden blir (forsøkt) opprettholdt av ”judges”, en sammenblanding av politi og dommere. De fungerer som både dommer, jury og bøddel, med full rett til å dømme og eventuelt henrette kriminelle som bryter loven.

Judge Dredd (Karl Urban) er hovedpersonen som sammen med den ferske rekrutten Anderson (Olivia Thirlby) blir sendt ut til skyskraperen Peach Trees Mega Block for å etterforske et trippeldrap. Peach Trees blir kontrollert av den hensynsløse gjenglederen Ma-Ma (Lena Headey) som beordrer en full nedlåsning av hele bygningen. Fanget inne i skyskraperen må Dredd og Anderson kjempe for å overleve mot Ma-Ma og hennes hær av gjengmedlemmer.

Ideen er enkel, men på denne måten blir filmen veldig fokusert og ekstremt spennende. Det er sjelden noen pauser i den actionfylte handlingen hvor verken publikum eller hovedpersonene får puste ut. La det være sagt, ”Dredd” er en ekstremt voldelig og brutal film hvor man i detalj, og ofte i sakte film, får se de blodige konsekvensene av kampen som utkjempes. Det er brutalt, mørkt og dystert.

Karl Urban gjør en veldig god jobb i sin fremstilling av Dredd, spesielt med tanke på at vi aldri får se ansiktet hans (han har på seg en hjelm under hele filmen). Dredd er en autoritær og herdet personlighet, mens Olivia Thirlbys karakter Anderson fungerer som en bra motvekt. Gjennom filmen utvikler hun seg fra en nervøs nybegynner til en desillusjonert og selvsikker person.

Filmen kan sterkt anbefales. Det er en ekstremt spennende og actionfylt film med masse bra spesialeffekter og viktigst av alt; hovedpersoner man bryr seg om.

For øvrig har filmen fått aldersgrense 15 år i Norge. I Amerika fikk den aldersgrense ”R” eller Restricted (tilsvarer aldersgrense 17 år), i Storbritannia 18 års aldersgrense. For meg, rent personlig, så virker de høyere aldersgrensene mer fornuftig med tanke på filmens innhold.

Del på facebook

Opningstider

Måndag 12 - 19
Tysdag 12 - 19
Onsdag STENGT
Torsdag 12 - 19
Fredag 12 - 16
Laurdag 11 - 14

 

Kontakt

E-post:  post@folkebiblioteket.no

Telefon: 7004 5520

Vi blir inspirert av