Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert

Mikael Niemi:

Koke bjørn

Bokomslag Koke bjørn

Koke bjørn

Mange husker kanskje Populærmusikk fra Vittula av samme forfatter. Dette er en helt annen bok, men humoren og den frodige fortellermåten er den samme.

I første kapittel blir jeg usikker på om det handler om et dyr eller et menneske, men forstår etter hvert at det handler om samegutten Jussi som har vokst opp under forferdelige forhold. Han har stukket av hjemmefra, og blir funnet i en grøftekant av vekkelsespredikanten Lars Levi Læstadius. Han tar med seg gutten hjem, tar seg av ham, og får ham til å føle seg som et menneske igjen. Jussi blir på sin side lojal og trofast mot presten. Prestens klarer ikke å beskytte ham mot alle overgrep, hundsing, vold og hån fra andre, men Jussi beholder sin verdighet gjennom alle sine lidelser.

Handlingen foregår i  bygda Kengis i Nord-Sverige i 1852, folk er fattige, drikker og det er karrige forhold. Lars Levi Læstadius driver sin vekkelse, en ung jente forsvinner i skogen, og det går rykter om at det er en slagbjørn i området som er ansvarlig. Piken blir funnet drept, og en tegneseriefigur av en lensmann med assistent fastslår at bjørnen er den skyldige. Det som etter hvert skjer med bjørnen er opphav til tittelen på boka. Læstadius og Jussi har ikke tro på at bjørnen er den skyldige, de begynner å drive sin lille private etterforskning som en slags Sherlock Holmes og dr. Watson. De spionerer og skaffer bevis. De tror det er noe mye verre enn en mannevond bjørn ute og lusker. Boken er frodig skrevet og har humor når den beskriver egentlig forferdelige forhold. Det dreier seg om kulturkollisjoner, klasseskiller, diskriminering, undertrykkelse, ondskap, håp og kjærlighet. 

Boken anbefales på det varmeste, lover at du ikke har lest noe som ligner.

Del på facebook
Erik Poppe:

Utøya 22. juli

Utøya filmcover

 

«72 minutter som endret oss for alltid», står det på omslaget. Og om «oss» i denne samanhengen er tenkt å vere «oss alle», kan vi ikkje leve oss inn i korleis ungdomane som opplevde dei 72 minutta på Utøya hadde det. Erik Poppe gjer eit forsøk på å skildre dette. Og han gjer det godt.

Denne, og liknande filmar frå «22. juli», gjer vondt å sjå. Nokre meiner ein ikkje skal gjera film av slikt, andre meiner det er for tidleg. Desse vil neppe sjå Erik Poppe sin film heller. Men til alle som ikkje har slike innvendingar: sjå «Utøya 22. juli» og bli klokare på korleis det var denne dagen. Merk uroa. Merk forvirringa. Merk fortvilinga. Merk panikken. På ei lita øy. Utan å skjønne kva som ramma dei. Og utan å vite kva som hendte elles i landet, utover at dei visste at ei bombe hadde gått av i regjeringskvartalet.

Det er berre oppdikta personar i filmen, og gjerningsmannen er knapt å sjå i løpet av dei 72 minutta kameraet følgjer hovudpersonen. Utan stopp. Gjennom minutt for minutt. Sekund for sekund.

Kameraet lever med og spring saman med ungdomane, så slik sett kan ein ha inntrykk av å vere med ein krigsfotograf i felten. Erik Poppe har sjølv vore det; ei erfaring han tok med seg da han laga «En tusen ganger god natt» (med Julliette Binoche i hovudrolla). Før den tid hadde han laga tre filmar med handling frå Oslo; «Schpaaa», «Hawaii Oslo» og «de usynlige». Alle fekk jamt over svært gode kritikkar. Det gjorde også dei to andre filmane han har gjort, begge i 2016: «Kongens Nei» og «Siste resept» (dokumentarfilm om Per Fugelli).

Del på facebook
Malin Persson Giolito:

Størst av alt: Et rettssalsdrama

Omslagsbilde Størst av alt

Størst av alt

Boken jeg ikke trodde jeg orket å lese. Uff, skoleskyting, det orker jeg ikke å forstå. Men noen skrøt av boken, den har fått en pris, så den fikk en sjanse.

Boken er bygd opp med kapitler om en rettsak dag for dag, og etter hvert kapitler med tilbakeblikk på hva som har skjedd tidligere.

Boken åpner med en kort beskrivelse av døde elever og lærer i et klasserom. Hovedpersonen, en ung jente, ser ut til å være den eneste overlevende der hun sitter med sønnen til Sveriges rikeste mann liggende i fanget. Deretter hopper forfatteren rett på rettsaken, hvor jenta er tiltalt. Det er en god stund uklart hva som egentlig har skjedd, det er jentas tanker som blir beskrevet, og hun virker ganske kald, kynisk og arrogant. Hun beskriver de involverte, ikke bare de drepte, men foreldrene, advokatene, sine egne foreldre, andres foreldre, alle rundt seg på en ganske nedlatende og samtidig treffende og morsom måte. Noe som etter undertegnedes mening virket noe støtende og usympatisk i begynnelsen. Beskrivelsen av de første dagene i rettsalen og jentas tanker uten å få noe mer forståelse for hva som har skjedd, varer i litt vel mange sider. Noen vil kanskje legge fra seg boken her.

Men boken tar seg opp, og historien blir en helt annen enn man trodde. Selv om grunnhistorien er grusom og grotesk, er tonen også ironisk/humoristisk og beskriver det svenske samfunnet ganske treffende. Man blir etter hvert kjent med jenta, ung, rik, smart, forvirret og sårbar. Og man blir kjent med de andre involverte ungdommene. Mer om hva som skjer, skal ikke røpes her. Men boken anbefales. De litt slemme og treffende beskrivelsene av mennesker som vi alle garantert kjenner igjen i vår egen menneskekrets, gjør den alene verdt å lese.

Romanen ble kåret til beste svenske kriminalroman av Svenska Deckarakademin i 2016. Forfatteren er jurist og datter av Leif G.W. Persson, kriminolog og krimforfatter.

Del på facebook
Hallvar Witzø:

Tuba Atlantic

Cover Tuba atlantic

Tuba atlantic

Vi må først ile til og seie at dette er ein kortfilm, 25 minutt lang. Og regissør Hallvar Witzø har så langt berre laga to kortfilmar – og det gjer prestasjonane enno sterkare: For den eine, denne filmen, vann Oscar for studentar og vart nominert som beste kortfilm til den «skikkelege» Oscar. Og den andre filmen, «Ja vi elsker», vart tatt ut til å delta i den mest prestisjetunge filmfestivalen i verda, nemleg Cannes.

Witzø skal kome med ein ny kortfilm i år, og har elles fått salt til maten ved å regissere reklamefilmar og enkeltepisodar for fjernsyn (t.d. «Helt perfekt» med Thomas Giertsen). Dessutan har han ei viss tilknyting til fylket gjennom å ha vore assistentlærar eitt år, og seinare gjestelærar, ved Nordmøre folkehøgskule i Surnadal.

Nok personalia; no over til filmen: «Tuba Atlantic» handlar om Oskar (som altså nesten vann Oscar …), ein 70 år innful trønder som får beskjed frå doktoren sin om at han har fått kreft og har seks dagar att å leve. Surpompen har difor kort tid på å rette opp alle «feila fra i går», og den største er at han og broren i Amerika har mista kontakten for lenge sia etter ein uforståeleg krangel. Ikkje veit han korleis han skal få tak i broren og begrave stridsøksa før det er for seint, heilt til …

Dette er, som sagt, ein kortfilm med sikkert eit svært så stakkarsleg budsjett. Witzø har kompensert for dette ved også å bruke amatørar i nokre av rollene, m.a. Edvard Hegstad som spelar surpompen. Dessutan har han og produsent Gudrun Austli brukt eit miljø dei kjenner godt til, trøndelagkysten, og sikkert mobilisert det som er av dugnadskraft og godvilje for å få til eit så vellukka resultat.

Ja, det blir «bonsk», det tenderer mot «buskis-humor» og det verkar litt impulsivt og «tatt på hælen». Og det er denne sjarmerande blandinga som gjer at filmen verkar både eksotisk, frodig og truverdig, og da spesielt utafor gamlelandet.

Del på facebook
Ken Loach:

Jeg, Daniel Blake

Cover til Jeg, Daniel Blake

Jeg, Daniel Blake

Kvifor pratar ingen om «framandgjering» lenger? Kvifor ikkje i dag, når det er god grunn til det? Vi har utvikla eit samfunn der «effektivisering» blir synonymt med «digitalisering», og der «digitalisering» gjerne har ei «best før»-aldersgrense.
Jau, det er mange eldre som taklar det meste på data. Men det er også mange som kom ut i arbeidslivet før rettetasten vart introdusert på elektriske skrivemaskiner, og som aldri har hatt behov for å trykke eller taste på noko som helst – før dei i godt vaksen alder må ha kontakt med statlege instansar som krev at du berre kan nå dei på telefon (og da med eit tilfeldig kontor ein anna plass i landet) og utføre det du treng å gjera på nett. Har du ingen nær deg som kan hjelpe, er du ille ute. Da er det lett å gi opp og t.d. legge bort opparbeidde krav på refundering av pasientreiser, miste oversikt over kva du får utbetalt i pensjon og kva det no skal vere. Du føler deg temmeleg utafor samfunnet. Du har ikkje kontroll i ditt eige liv lenger. Du er framandgjort.

Ken Loach har alltid stått opp for dei som fell ut av samfunnet. Slike som Daniel Blake, enkemann som vart sjukemeldt og stangar inn i kafkaske veggar for å få den hjelpa han har krav på. Og han er ikkje åleine og får nær kontakt med ei åleinemor som verken har råd til mat eller straum og må til slutt ty til det einaste ho har att å selje. 

81-årige Loach har laga liknande filmar i heile si karriere, der det regnar steinar («Raining Stones», 1993) på hovudpersonane som du finn mellom dei nedste i arbeidarklassen – «Riff Raff»-et (1991).

Stilen er difor dokumentarisk, filminga verkar ekte og ikkje tilgjort med perfekt lyssetting eller lyd. Skuespelarane er ikkje av dei mest kjente, noko som også støttar opp om det dokumentariske – da vi ikkje koplar dei til andre filmar. Dessutan tok han opptaka i «Jeg, Daniel Blake» i kronologisk rekkefølge og lot skuespelarane vere delvis uvitande om kva som skjer framover. Skuespelarane stiller difor likt med rollefigurane dei skal portrettere, noko som også gir ei meir «ærleg» tolking.

Om ein, etter mi meining, skal dra fram ein liten minus med filmen, er det eit innslag på slutten – som fortonar seg som ei lita preike. «Don’t tell it, show it!», heiter det. Men han viste det likevel så godt denne gongen at han vann «Gullpalmen» i Cannes i 2016 for «Jeg, Daniel Blake».

Del på facebook
Elisabeth Strout:

Jeg heter Lucy Barton

Forside Jeg heter Lucy Barton

Elisabeth Strout fikk sitt gjennombrudd og Pullitzer-prisen for boken Olive Kitteridge i 2009. Etter dette har hun skrevet flere romaner, og Lucy Barton kom ut på norsk i 2017.

Boken handler om Lucy Barton som er innlagt på sykehus. Hun får besøk av moren sin, som hun ikke har pratet med på flere år. Vi får servert brokker av Lucys livshistorie, fra barndom, oppvekst i fattigdom, forholdet til foreldrene, ekteskap, forfatterskap. Det er mange fortellinger, og alt blir aldri fortalt, mye er delvis fortalt eller det er bare antydninger. Det blir ikke brukt store ord, man lurer på - hva var det egentlig som skjedde der? Det kommer delvis frem at det har hendt alvorlige ting. Vanskjøtsel og fattigdom ganske åpenbart, men også mishandling, overgrep? Mor og datter prater ikke åpent om noe. Moren forteller litt sladderhistorier fra hjemstedet, men personlige ting blir ikke berørt. 

Den som liker å lese om forhold mellom mennesker, foreldre og barn, oppvekst, klasseskille,  og mye mer vil like denne boken. Forfatteren skriver godt, og ga undertegnede lyst til å lese flere av bøkene hennes. Olive Kitteridge er påbegynt. Anbefales.

Del på facebook
Tim Miller:

Deadpool

Deadpool

Det var Fantomet, Lynvingen og slike som var superheltane i teikneseriar da eg vaks opp. Sett bort frå Supermann, var det ingen som flaug veggimellom eller hadde uforklarlege superkrefter.

Eg var aldri nokon fan av Supermann.

Fantomet var derimot berre ein mann av ære, som glei litt ut i det hormonelle etter møtet med Sala Palmer. Og Lynvingen, som no er mest kjent som Batman, var ein slags muskuløs Leonardo daVinci, og gjorde sitt til at amerikanarane skulle få interesse for realfaga for å kome over «sputniksjokket».

Men sia den tid har mutantane dominert teikeserieverda, og da mest kjent gjennom Marvel-universet. Det har kome ein serie med filmar om forskjellige X-men (som altså har utvikla eit x-gen som gjer at dei får overnaturlege superkrefter). Ingen har fenga meg noko særleg. Inntil i fjor (2016).

DEADPOOL er ein rå film om ein superhelt som verken har lyst til å være særleg helt eller super. Han er sjuk, men går med på ei meir enn spekulativ behandling for å bli frisk. DEADPOOL overlever den, får superkrefter, men føler han ser altfor ille ut til å gå tilbake til kjæresten. Derfor på med trikoten og ute etter hemn over han som mis(be)handla han.

DEADPOOL er sikkert for dryg kost for dei fleste og blir ei valdsorgie ihopblanda med stand-up og sjølvironi. Humoren er altså svært grovkorna, men slår garantert an for dei som er inne i sjangeren. Det kryr med referansar til andre filmar, meir eller (helst) mindre kjende skuespelarar og teikneseriehelter.

Regissør Tim Miller har levert den beste filmen, etter mi meining, med figurar kjent frå Marvel-universet. Den har aldersgrense 15 år, høgst forståeleg, og har fått ein poengscore på 8,1 på den kjende nettstaden imdb.com. I rollene: Ryan Reynolds, Morena Baccarin, Ed Skrein m.fl.

Del på facebook
Nina Lykke:

Nei og atter nei

Nei og atter nei

Romanen handler kort fortalt om et ytre sett vellykket, middelaldrende ektepar med bra jobber,  Ingrid og Jan og deres to voksne sønner. Sønnene gidder ikke å flytte hjemmefra og prater bare med moren når de vil ha penger av henne.

Så forelsker Jan forelsker seg i en yngre kvinne og flytter etter hvert sammen med henne.

Ingrid har et distansert forhold til alt og alle rundt seg, og virker som om hun egentlig er dritt lei alt, både jobb og privatliv. Hun sliter i det stille med å finne en mening med livet – hva er vitsen med noe som helst? Hun misliker vennene sine, og har ikke særlig med følelser for noen eller noe.

Når forholdet Jan har til den andre kvinnen kommer for dagen, bryr hun seg ikke egentlig så mye om det heller. Men uten å avsløre hva som skjer, kan en si at hun velger en løsning på dette som ikke er helt tradisjonell.

Handlingen er beskrevet fra spesielt Ingrid sitt ståsted, og fra Jan og den nye flammen sitt. De andre menneskene i boken, slik som sønnene, er beskrevet mer som noen karikaturer/statister.

Det høres ut som en ganske forutsigbar og kjedelig historie, men det er den ikke. Forfatteren skriver godt, og er underholdende og litt slem når hun beskriver mennesketyper. Så boken er faktisk morsom. Anbefales.  

Boken har fått gode omtaler og har fått beskrivelser som «morsom og ubehagelig roman om kjernefamiliens kår i et samfunn hvor øyeblikkets lyst er den edleste ledestjerne og ingenting er så drøyt at det ikke kan forsvares med individets trang til frihet», en roman om «ulykkelige mennesker fra middelklassen» og «tragikomisk lesning av beste merke.»

Et par beskrivende sitat fra boken: «Jeg liker ikke mennesker. Det er det som er problemet, at jeg rett og slett ikke liker arten menneske.» «Bøndene i gamle dager, de hadde ikke tid til alt dette våset

Del på facebook
Alejandro Iñárritu:

The Revenant

Leonardo Di Caprio

Leonardo Di Caprio

 

Du trur du har sett det meste med all den datateknologien og andre effektar som filmindustrien har teke i bruk. Men du har aldri sett nokon bli jult opp av ein bjørn slik som Leonardo DiCaprio blir i «The Revenant».

 

Det tek nærast livet av Hugh Glass, som rollefiguren heiter. Likevel kjempar han vidare, drive fram av ønsket om hemn mot han som stakk frå han (spela av Tom Hardy; for tida ein av dei største skurkane i filmverda).

 

«The Revenant» er kanskje like kjent som filmen Kristoffer Joner var med i – så vidt! Etter å ha kjeda seg gjennom ein lang og trøsteslaus opptaksperiode, er han knapt å sjå: berre eit kort kamerasveip fer forbi han først på filmen, medan han seier den eine setninga som overlevde klippinga av filmen.

 

Leonardo DiCaprio derimot er med omtrent heile tida; ein kraftprestasjon av dei sjeldne der han overlever mot alle odds sjølv om han til tider har nok med å dra kroppen etter seg gjennom ei kald og ugjestmild villmark.

 

DiCaprio vann sin første Oscar med denne filmen. Sjølv om det mest er det fysiske han briljerer med i denne filmen, har DiCaprio gjentekne  gonger vist at han er «Oscar-materiale».

 

Alejandro Iñárritu har nok ikkje det same glamorøse omdømmet som DiCaprio, men fekk sin fjerde Oscar for regijobben på «The Revenant».For han vann også i 2015, m.a. som regissør av «Birdman» og har levert glimrande filmar, som «Babel», før.

 

Og ei lita oppmoding til slutt, om enn i seinaste laget i dette tilfellet: storslegne filmar som «The Revenant» er laga for det store lerretet. Film er absolutt best på kino!

 

Men fekk du ikkje med deg «The Revenant» der, kan du trøste deg med å låne filmen på biblioteket. 

Del på facebook
László Nemes:

Sauls sønn

Sauls sønn

Få har vekt slik merksemd med sin debutfilm som ungararen László Nemes, sjølv om handlinga er frå eit velkjent kapittel i vår bestialske nære historie; Holocaust.

Historia er altså kjent: Jøden Saul er i ein såkalla sonderkommando i Auschwitz. Han er av dei fangane som er tatt ut til å hjelpe nazistane med skitarbeidet i konsentrasjonsleiren. Som motyting får han litt betre «soningsvilkår» og, ikkje minst, får leve vidare – i alle fall for nokre månader.

Sonderkommandoen leier dei som kjem til leiren inn til «garderobeanlegget», sørger for at dei tek av seg kleda, stenger døra etter at dei har gått inn i «dusjen», tek verdisakene dei har lagt att, lempar ut dei daude kroppane (eller «kollia», som lika blir forretningsmessig omtalt som) og skrubbar rein gasskammeret klar til å ta imot neste parti med fangar. Andre brenn opp lika og transporterer vekk oska. Kort sagt: eit helvete på jord.

Saul går rundt som ein levande dauing og gjer rutinemessig jobben sin. Heilt til ein gut viser seg å overleve gassdosen, i alle fall for ei lita stund. Hostande blir guten lagt fram for «doktorane» for vidare undersøking.

Saul påstår at guten er sonen hans og prøver først å redde liket frå å bli brent, for så å leite etter ein rabbi, slik at guten blir gravlagt på rett måte etter jødiske tradisjon. Det verkar å vere Sauls siste desperate forsøk på å vinne att ein ørliten rest av menneskeleg verdigheit før det blir for seint.

Historia i seg sjølv er så ekstrem at den knapt kan visast. Og det er akkurat det som skjer også: vi får aldri eit overblikk over alt det groteske. Det meste skjer i bakgrunnen, uskarpt og med namnlause. Eller heilt utafor bildet, formidla gjennom lyd.

Kamera er omtrent heile tida opp i ansiktet, eller i nakken, på mimikklause Saul, og slik sett blir alt tona ned. Filmen har eit format som er omtrent som på dei gamle fjernsyna – og det gjer at ein skrellar vekk det meste på sidene og «berre» gir rom for nærbilda. Det «innestengte» perspektivet blir forsterka ved at kameramannen har valt eit svakt vidvinkelobjektiv; noko som syg oss enno nærare til Saul. Tagningene er lange og fargene dystre. Som handlinga.

Dette er debutfilmen til Nemes, og hovudrolla blir også spelt av ein debutant, Géza Röhrig. Röhrig har forresten skrive to diktsamlingar om Shoah (Holocaust). Filmen vann både Oscar og Golden Globe som beste framandspråklege film, og «Sauls sønn» stakk av med den nest gjevaste prisen i Cannes, Grand Prix.

Kritikarane trilla stort sett seksarar da «Sauls sønn» gjekk på kino her til lands sist vinter.

  

Del på facebook

Meråpent bibliotek:

HVER DAG   6.00-23.00 (for deg som har underskrevet vår kontrakt og er fylt 15 år)
Betjent åpningstid:
MANDAG     12.00-19.00
TIRSDAG     12.00-15.00
ONSDAG     12.00-19.00
TORSDAG    12.00-15.00
LØRDAG      12.00-15.00

Kontakt
biblioteket@rauma.folkebibl.no
tlf. 71 16 61 85

Vi blir inspirert av