Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert

Velkommen til tipsbloggen Bli inspirert

På denne bloggen vil over 50 bibliotektilsette i Møre og Romsdal dele bok- og filmtips med deg. Du vil finne nye tips kvar veke! 

Bloggen er i stor grad bygd på dugnad og delingskultur mellom folkebiblioteka i fylket. Dette gjer det mogleg også for små bibliotek å ha aktive nettsider. Sidan ein mellom dei tilsette finn ulike tungemål, vil du på desse sidene finne tekstar på både bokmål, nynorsk, svensk og dansk... 

Vi håper at du vil la deg inspirere! Du kan velje kategori i menyen til venstre.Nedanfor ser du dei nyaste boktipsa som har blitt lagt inn.

Ine Marie Wilmann:

Sonia Henie

Sonia Henie

Tommel opp for barnebokserien Min første biografi! Enn så lenge er riktignok bøkene om Sonia Henie og Gro Harlem Brundtland de eneste i serien, men det er bare å glede seg til det kommer flere. 

Biografier kan ofte virke litt tunge og inneholde mye tekst når barneskoleelever skal finne fakta om kjente, historiske personer. I denne billedboken om Sonia Henie er det få setninger per side, og illustrasjonene til Ingebjørg Faugstad Mæland minner om Disneys Frost-tegninger. Historien om Sonias liv fortelles som en - nettopp - historie. Vi får høre om hvem hun så opp til og hva som drev henne til alle timene med trening for å bli best, om da hun som elleveåring deltok i sitt første OL, og om hvordan hun etterhvert også ble filmstjerne. Bakerst finner man en mer faktapreget oppsummering. På denne måten gjøres kunnskap tilgjengelig for barn i småskolen og for førskolebarn.

Del på facebook
Arne Hjeltnes:

Stupetårnet

Arne Hjeltnes – Stupetårnet

Snart er det sommar, og til hausten er det val. Kva passar då betre enn å lese ei bok som inneheld både sommar og politikk?

Den pensjonerte gymlæraren Norman Koggen samlar inn pengar til å setje opp eit stupebrett i den vesle byen han bur i. Etter ei raus gåve er finansieringa på plass, men til Koggen si store overrasking er ikkje plansjefen i kommunen særleg interessert i å setje opp stupebrettet på bystranda.

Når ordføraren får høyre om dette, går han til lokalavisa og kuppar ideen. Ikkje berre skal dei setje opp stupebrett, det skal byggast ei stupeøy verda aldri har sett maken til! Kritiske røyster blir ikkje lytta til, og sjølvsagt ballar problema på seg etter kvart som stupeøya tar form.

Romanen er humoristisk, men gir samtidig eit innblikk i kommunal forvaltning. Særleg kjekt er det å lese om den slu konsulenten som loppar kommunen for pengar med sine gode råd om krisekommunikasjon. Det er lett å kjenne seg att i karakterane og korleis det er å bu på ein liten stad, og den velmeinte inkompetansen til alle involverte i stupeøy-prosjektet.

Romanen er basert på ei sann historie, nemleg historia om stupetårnet i Hamar, som gjekk frå å skulle koste 1,5 million til å ende opp med ein prislapp på over 20 millionar kroner.

Del på facebook
Erik Poppe:

Utøya 22. juli

Utøya filmcover

 

«72 minutter som endret oss for alltid», står det på omslaget. Og om «oss» i denne samanhengen er tenkt å vere «oss alle», kan vi ikkje leve oss inn i korleis ungdomane som opplevde dei 72 minutta på Utøya hadde det. Erik Poppe gjer eit forsøk på å skildre dette. Og han gjer det godt.

Denne, og liknande filmar frå «22. juli», gjer vondt å sjå. Nokre meiner ein ikkje skal gjera film av slikt, andre meiner det er for tidleg. Desse vil neppe sjå Erik Poppe sin film heller. Men til alle som ikkje har slike innvendingar: sjå «Utøya 22. juli» og bli klokare på korleis det var denne dagen. Merk uroa. Merk forvirringa. Merk fortvilinga. Merk panikken. På ei lita øy. Utan å skjønne kva som ramma dei. Og utan å vite kva som hendte elles i landet, utover at dei visste at ei bombe hadde gått av i regjeringskvartalet.

Det er berre oppdikta personar i filmen, og gjerningsmannen er knapt å sjå i løpet av dei 72 minutta kameraet følgjer hovudpersonen. Utan stopp. Gjennom minutt for minutt. Sekund for sekund.

Kameraet lever med og spring saman med ungdomane, så slik sett kan ein ha inntrykk av å vere med ein krigsfotograf i felten. Erik Poppe har sjølv vore det; ei erfaring han tok med seg da han laga «En tusen ganger god natt» (med Julliette Binoche i hovudrolla). Før den tid hadde han laga tre filmar med handling frå Oslo; «Schpaaa», «Hawaii Oslo» og «de usynlige». Alle fekk jamt over svært gode kritikkar. Det gjorde også dei to andre filmane han har gjort, begge i 2016: «Kongens Nei» og «Siste resept» (dokumentarfilm om Per Fugelli).

Del på facebook
Bok-cover Kvinnen som kledte seg naken

Jan Wiese var opphaveleg utdanna siviløkonom, og hamna i forlagsbransjen der han etter kvart vart mangeårig administrerande direktør i Cappelens Forlag. Han debuterte i 1979 med ei samling forteljingar under tittelen Jeg skal til Katnosa i kveld, som ikkje fekk den heilt store mottakinga. Knappe ti år seinare let han seg førtidspensjonere for å få tid til å skrive, og i 1990 kom den eineståande romanen Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede.

Romanen består av eit flettverk av historier. Hovudfortellinga går føre seg i vår tid, og den som bind historiene saman, er ein middelaldrande bibliotekar tilsett ved Vatikanbiblioteket si handskriftsamling. Han har for ei stund tilbake oppdaga eit heilt spesielt maleri som ein reknar med er frå 1400-talet. Motivet er Madonna med barnet, og maleriet vart gitt til opninga av ei nybygd kyrkje i Perugia, ei kyrkje som rasar saman på sjølve opningsdagen. Berre ein av dei som var til stades i kyrkja overlever, og han fortel forvirra om eit under som skjedde forut for katastrofen…

Bibliotekaren sit av - for lesaren - ukjente grunnar i fengsel, men får lov til å fortsetje arbeidet sitt. Kvar dag kjem det bod frå Vatikanet med skriftstykke frå arkiva. Her har han oppdaga dagboksnotater som fortel om opphavet til maleriet. Det er kunstnaren sjølv som fører pennen, og notatane er kommentert og vidareformidla av landsbyens historieforteljar.

Det er ei tynn bok, men ei stor lesaroppleving. Romanen er omsett til 15 språk, og trykka i over 100 000 eksemplar berre i Norge. Jan Wiese skreiv aldri fleire romanar.

Del på facebook
Anders Totland:

Nedteljing

Bok-cover: Nedteljing

Sterk og lettlesen bok for ungdom om nokre av farane ved å chatte med framande på nettet. Viggo er 15 år og jomfru, den einaste i gjengen som ikkje har "gjort det", trur han då. Han er håplaust forelska i ei jente i klassa, men ho ser ikkje hans veg. Alt verkar håplaust, heilt til han oppdagar ein app som let han prata med framande folk frå heile verda. Han kjem i kontakt med nokre søte jenter som er villige til å visa fram ting, og det er kjempespanande, heilt til det plutseleg går verkeleg gale... For kva skal ein gjere når nokon har gjort eit kompromitterande videoopptak av deg, fått tilgang til kontaktlista di og truar med å sende det til mor di, venene dine og jenta du likar betre enn alle andre?

Boka er ifølge forfattarens etterord basert på ei sann historie, som ikkje gjekk bra. Ta denne boka som ei åtvaring, ho kan sikkert fungere fint som eit utgangspunkt for samtalar om nettvett og utpressing mot ungdomsskuleelevar. I dagens verkeleghet er det naudsynt at vi vaksne er oppmerksame og vakne, alle unge er på verdsveven, og det må dei vere, men dei må og vite kva dei må passa seg for. Anders Totland har tidlegare skrive fleire aktuelle bøker for unge som tek opp alvorlege og vanskelege problemstillingar for dei unge, mellom anna om alvorleg sjukdom og død.

Godt språk, lett å lese og mykje å tenkje på.

Del på facebook
Lydie Salvayre:

Ikke gråte

Ikke gråte - Lydie Salvayre

Denne romanen av franske Lydie Salvayre ble utgitt i 2014 og belønnet med den prestisjetunge Goncourt-prisen samme år. Den kom i norsk oversettelse i 2018. I boka møter vi Lydie og hennes gamle mor Montse. Montse, som vokste opp i fattigdom på den spanske landsbygda og nå er bosatt i Frankrike, er dement og har glemt mye fra sitt lange liv. Men sommeren 1936 husker hun i detalj, og det er den vi får høre om gjennom romanen. 1936 var året den spanske borgerkrigen brøt ut, Montse var 15 år og ble med broren sin José – som var anarkist – fra landsbygda til storbyen. Der lot hun seg rive med av den berusende optimismen og følelsen av frihet som hun aldri tidligere hadde kjent på, og hun forelsket seg og ble gravid i løpet av én og samme natt.

Men det er ikke bare Montses personlige beretning vi får fra borgerkrigen. Parallelt med at hun hører moren fortelle, leser Lydie nemlig «Les Grands Cimetières sous la lune», en pamflett ført i pennen av den franske, katolske forfatteren George Bernanos. På Mallorca ble Bernanos vitne til grusomheter begått av nasjonalistene med velsignelse fra den katolske kirke, og fortvilelsen over dette drev ham til å skrive om det han så og på det sterkeste fordømme kirkens rolle i borgerkrigen. Gjennom boka er det mange utdrag fra pamfletten, gjerne kommentert eller satt i kontekst av Lydie. På den måten blir Montses opplevelse av krigen flettet sammen med Bernanos sin, og vi blir sittende igjen med to svært ulike perspektiver på det som skjedde i Spania sommeren 1936.

Noe annet som er verdt å merke seg med boka er at den er krydret med spanske ord og uttrykk, av og til hele avsnitt, fordi Montse forteller sin historie på fransk ispedd en god del spansk. Hverken i den franske originalen eller her i den norske utgaven er innslagene av spansk oversatt, men oversetter Gøril Eldøen har satt sammen en oppslagsliste over ord og uttrykk med forklaringer på norsk bak i boka. I mine øyne er det er godt valg. For det er nettopp språket, sammen med fortellergrepet der vitnesbyrdene til Montse og Bernanos flettes sammen og Lydie innimellom tar ordet for å lufte sine egne tanker, som gjør dette til en original og utrolig levende tekst. Alt i alt en roman jeg likte veldig godt og gjerne anbefaler videre!

Del på facebook
Helene Guåker:

Vov-vov-effekten

Vov-vov-effekten

Alex er ikke den mest populære gutten i skolegården, og etter at en gjeng angrep han i et friminutt, blir han utvist fra skolen. Plageåndene legger skylden på Alex, og lærerne velger å tro dem, fordi Alex's far var jo tross alt "narkis" som døde av overdose.

Alex finner trøst og støtte i familiens store Rottweilere, noe som får plageåndene til å holde seg litt vekk. Det er dette han kaller vov-vov effekten.

Etter en tur i parken sammen med mora og hundene, finner de ut at de har ved en feiltagelse tatt med seg en pose med penger hjem. Dette er starten på en rekke av hendelser som lager store problemer for Alex, samtidig som det åpner seg nye muligheter. Historien er både hard og tøff, og sår og myk, og veien til å akseptere tingenes tilstand er vanskelig, men viktig. Boka er "ekte" og spennende, og passer  for ungdom i ungdomstrinnet.

Del på facebook
Nils Ingar Aadne (Nilsi):

Prosjekt toppidrett

Prosjekt toppidrett

Tanken på å legge alt anna til side og leve og trene som toppidrettsutøvar eit heilt år, den kan for dei aller fleste av oss verke som noko så fjernt at vi ikkje eingong har streifa innom den. Men det var nettopp denne galne ideen komikar og programleiar Nils Ingar Aadne gav seg i kast med i 2016. 

Og det stoppa ikkje der. Treninga vart etterkvart ein livsstil, noko han ikkje kan klare seg utan. Framleis legg han ut på femmilsløp og beinharde konkurransar. Han har rett og slett blitt ein toppidrettsutøvar. Heldigvis vart Prosjekt toppidrett dokumentert undervegs, og kan lesast i bokform. Her er opp- og nedturar skildra med ein solid dose humor og sjølvironi. Dette er svært underhaldande og motiverande lesning! Så - lese om det, kan vi i alle fall!

Del på facebook
Toril Brekke:

Alle elsket moren din

Alle elsket moren din

Jeg liker å lese fargerike familiehistorier. I denne romanen, som ble utgitt i 2018, følger vi hovedpersonen, Agathe (også kalt Aggi) fra hun er 5-6 år på slutten av 1940-tallet. 

Hun vokser opp på Bekkestua i Oslo sammen med besteforeldre, mor og onkelen Jannik. Hennes mor, en 19-årig lovende pianist, får barn med en mann ingen vet hvem er. Alle elsket moren og kanskje elsket moren opptil flere. Agathe er forsømt av moren, men besteforeldrene og onkelen gir henne den kjærligheten og oppmerksomheten hun trenger.

Etter en familietur til Frankrike, gifter moren seg helt uventet med pianostemmeren. Han har oppvartet moren i lengre tid uten hell, men nå blir det giftermål og flytting til nytt rekkehus i den nye bydelen Valle Hovin. Snart kommer også lillebror til verden. Moren drømmer fortsatt om en musikalsk karriere, så hun tar imot pianoelever hjemme, og om kvelden pynter moren seg og går ut på byen. Agathe må ta et stort ansvar som reservemor for lillebroren. Stefaren skildres med et varmt hjerte, det er han som ordner det praktiske i huset og tar ansvaret for de 2 barna. Moren lever i sin egen verden og tenker mest på seg selv.

I dette miljøet på Oslos østkant, er det ikke bare Agathe som er forsømt. Her er det alkoholiserte fedre, mødre som slår og har gitt opp og barn som bor alene.

Det er rørende å lese om Agathes vennskap med Inger, de holder sammen i tykt og tynt og har stor omsorg for sine lillebrødre.

Samtidig som det er en familiehistorie, er det også en miljøskildring fra Oslo i etterkrigstida og frem til begynnelsen av 1960-tallet.

I begynnelsen av 2019, kom oppfølgeren "Kobrahjerte", og jeg gleder meg til å følge Agathe videre i livet.

Del på facebook
Tuva Novotny:

Blindsone

Blindsone

Kjenner vi våre nærmeste så godt som vi tror?

Dette er spørsmålet denne filmen reiser. Tea er ei helt vanlig ung, jente fra en tilsynelatende trygg og god familie. I begynnelsen av filmen følger vi henne på vei hjem fra håndballtrening sammen med ei venninne, de snakker om skole og venner og alt framstår veldig vanlig og hverdagslig. Når hun kommer hjem holder mor på å legge lillebroren hennes, stemningen er rolig og trygg. Så skifter det helt uventet og brutalt, i det Tea forsøker å ta sitt eget liv. Resten av filmen følger vi mor og far (spilt av Pia Tjelta og Anders Baasmo Christiansen) på vei til, og på, sykehuset der de venter på beskjed fra legene om hvordan det vil gå med Tea.

Hele filmen er innspilt i en tagning, slik at alt vi ser utspiller seg foran øynene våre og tar akkurat så lang tid som det ville tatt i virkeligheten. En fascinerende teknikk som også er brukt i en del andre filmer, for eksempel Erik Poppes film om Utøya. Det skaper selvsagt en umiddelbarhet og intensitet i det vi får følelsen av å være til stede der det skjer, vi går nærmest rett bak eller ved siden av skuespillerne hele veien. Det stiller store krav til alle de medvirkende, og i begynnelsen av filmen blir det litt langtekkelig, det er lite interessant som skjer. Men nettopp den litt kjedelige normaliteten som etableres her gjør kontrasten så sterk til resten av filmen. Teas foreldre er i sjokk over selvmordsforsøket, men sakte går det opp for dem (og oss) at de kanskje ikke har sett hvordan Tea egentlig har hatt det i oppveksten.

Filmen gjør sterkt inntrykk, det er spesielt imponerende å se måten Pia Tjelta formidler det grusomme sjokket og fortvilelsen rollefiguren hennes gjennomlever. Kameraet hviler på ansiktet hennes mange minutter i strekk gjennom hele filmen, og vi ser hvilke tanker som raser gjennom henne, og i hvilke øyeblikk hun erkjenner hva som har skjedd, hva hun har trodd, hvilke feilgrep de kanskje har gjort.

Del på facebook

Opningstider

 Måndag  10.30-18.00      
 Tysdag  10.30-18.00      
 Onsdag  10.30-18.00      
 Torsdag  10.30-18.00      
 Fredag  10.30-15.00      

Kontakt Tlf.: 48 99 21 48 Epost: bibliotek@sande-mr.kommune.no

Vi blir inspirert av