Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Boktips voksne

Christer Mjåset:

Det er du som er Bobby Fischer

Cover Det er du som er Bobby Fisher

Barndomskameraten Kristoffer har omkome i ei bilulukke, og Håkon må - etter nesten tretti år - ta turen tilbake til heimbyen Lillehammer for å delta i gravferda. Det er dystre hendingar i oppveksten som har ført til denne avstanden for Håkon, og allereie i det toget passerar Moelv veit han at han angrar – han skulle aldri reist.

Det var gjennom sjakklubben Håkon vart ven med Kristoffer. Kristoffer som budde aleine med faren sin. Ingen søsken. Kva som hadde skjedd med mora, visste ingen. Ein spurte heller ikkje om slikt. Saman går dei to unggutane laus på kjente, historiske sjakkparti, og favoritten blir partia til den legendariske Bobby Fischer under verdsmeisterskapen i Reykjavik i 1972. Og det var alltid Kristoffer som spelte Bobby Fischer. Men ungdomstida besto ikkje berre av sjakk for dei to gutane. Dei konkurrerte også om Agnes. Og dei var med i ein gutegjeng som raida fråflytta hus, selde ting dei hadde stelt og oppbevarte tjuvgods og trofé i ein bortgøymd bunker. Ei jente frå Brummunddaltraktene forsvinn, og mykje tydar på at ho er blitt bortført. Så blir også Agnes borte …

Notidshandlinga i romanen går føre seg i løpet av ein dag, gravferdsdagen. Ein av dei gamle kompisane har lagt opp til eit heilt eige gravøl for den nære venekretsen. Gjennom tilbakeblikk på hendingar frå fortida kjem uavklarte spenningar til overflata, og vi får gradvis avdekt grunnane til at Håkon ikkje har besøkt heimbyen sidan han flytta derifrå som 14-åring.

Dette er ikkje ein tradisjonell krim, men ein utruleg spennande oppvekstroman med eit krim-tilsnitt.

Del på facebook
Colson Whitehead:

Den underjordiske jernbanen

Den underjordiske jernbanen

«Alle mennesker er skapt like, med mindre vi bestemmer at du ikke er et menneske», sier slavejenta Cora, mens hun ligger alvorlig syk på et av stoppestedene langs den underjordiske jernbanen.

Cora er slave på en bomullsplantasje i Georgia i USA. Hun er 16 år og uten familie, da moren greier å flykte fra plantasjen mens Cora ennå bare er et barn. Livet på plantasjen består av evig angst, hardt arbeid, fornedrelse, avstraffelse og uverdige forhold. Cora er en selvrådig ung kvinne, og da den unge slaven Caesar vil ha henne med på å flykte fra plantasjen, blir hun med. Flukten skjer ved hjelp av den underjordiske jernbanen. Den underjordiske jernbanen var i virkeligheten et uformelt og hemmelig nettverk av hemmelige ruter og trygge hus som slaver på 1800-tallet i USA benyttet seg av for å rømme fra slaveriet i sørstatene til friheten i de frie statene i nord og i Canada. I denne boka er den underjordiske jernbanen en høyst virkelig underjordisk jernbane med ekte damplokomotiver, skjulte stasjoner under jorden og hemmelighetsfulle stasjonsmestere som risikerer livet for å hjelpe. Vi blir med Cora og Caesar på en livsfarlig flukt gjennom sumpmarker, stier, tunneler og byer, på veg til friheten. Hele tiden med de pågående slavejegerne i hælene.

«Se ut mens dere suser av sted, så vil dere få se Amerikas sanne ansikt, sier stasjonsmester Lumbly. Det er bare mørke, kilometer etter kilometer.»

Dette er en spennende og rørende fortelling om den mørkeste tida i amerikansk historie. Boka beskriver en tid som for lengst er forbi, men budskapet og temaet er dessverre fortsatt hyperaktuelt. Store folkegrupper er på flukt også i dag, og vi behandler fortsatt flyktninger på en uverdig måte.

Colson Whitehead fikk i 2017 Pulizerprisen for denne boka.

Del på facebook
Anders Totland:

Vintertonar

Vintertonar

En telefon om at faren nærmer seg livets slutt får Isak til å reise tilbake til hjembygda for første gang på 15 år. Undervegs til den vesle vestlandsbygda lar han tankene spinne. Hva vil han egentlig oppnå med å reise? Forventer han egentlig at noe har endret seg? At noen sier unnskyld? 

Isak har skrevet flere romaner og gjort det bra som forfatter. Det er historier fra hjembygda som har gitt inspirasjon til bøkene. Men nå vil han fortelle morens historie, om hvorfor hun tok med seg sønnen sin bort fra gården og bygda den gangen, da Isak var 16 år.  Moren fortjener det. Moren, som døde få år etter at de flyttet. Da klarte hun ikke mer. 
I hjembygda blir ting som forventet. Faren er mutt og taus. Det samme er søstera. Likevel får Isak hint om fortida som han ikke forstår. Hendelser han ikke husker. Har han fortrengt dem? Også innholdet i morens dagbøker tar en annen vending enn forventet. Et ullent og uklart bilde av hva som har skjedd danner seg i leserens hode, samtidig som også Isak setter sammen bruddstykkene i sin egen historie. 
Vintertonar er Totlands første roman for voksne. Det er en nydelig, men sår historie om sarte familierelasjoner og om å gi hverandre en ny sjanse. Boka er kort, bare 137 sider med tekst, og man ønsker virkelig den varte og varte. Noen av setningene og avsnittene er så fine at jeg leste dem flere ganger. Løp og lån!

Del på facebook
Karin Bang:

Familien på Gidske

Familien på Gidske

Tre ulike søstre i et kråkeslott.  Året er 1900 – som for øvrig er et sørgeår siden deres far nylig er død.  De to eldste søstrene, Julianne og Viktoria, er begge ugifte, og har heller ingen håp om å bli det. Mengder av menn har blitt lokket over Atlanteren til USA, og det har vært med å vanskeliggjøre den saken.  Deres håp står nå søsteren Pauline som bare er tjuefem.  Viktoria styrer Julianne med jernhånd, noe hun også forsøker på Pauline, om enn ikke så virkningsfullt.  Stilltiende vraker hun søstrenes godtatte beiler og gjør noe så uhørt å forelske seg i en aldeles ukjent englender - bak søstrenes rygg! 

 

Boka forteller om hvordan det går med familien i kråkeslottet – vi følger dem fram til  2.verdenskrig er over.

Del på facebook
Janne Drangsholt:

Winter i verdens rikeste land

Winter i verdens rikeste land av Janne Drangsholt

Den andre boka om Ingrid Winter er en humoristisk underholdningsroman med et snev av alvor.
Historien om Ingrid Winter fortsetter der forrige bok, «Ingrid Winters makeløse mismot», stopper. Ingrid og familien har nå flyttet inni det egentlig altfor dyre huset de kjøpte, og lever en hverdag de fleste barnefamilier kan kjenne seg igjen i. Ingrid har alt for mye hun skal rekke, med stressende morgener, henting i barnehage, et ekteskap som knirker og en jobb hun bare sånn halvveis har kontroll på. I tillegg flytter Familien Perfekt inn i nabohuset, og følelsen av å være underlegen er ikke god for Ingrid.
Ingrid Winter er en likandes person som leseren lett får sympati med. Noe av grunnen er nok at det er lett for mange å kjenne seg igjen i de hverdagslige problemene, som er beskrevet på en veldig underholdende måte. Og boka er uten tvil morsom. Drangsholt er god til å skildre ulike situasjoner, og mange av dialogene i boka har virkelig snert. Ingrid Winter er heller ikke helt A4-menneske, og sier og gjør ting som kanskje ikke alltid er helt gjennomtenkt.
Men det som gjør at jeg likte boka godt, var at under humoren og de vittige betraktningene ligger det et snev av alvor, som får oss til å tenke over både vår egen hverdag og ikke minst det å være menneske i Norge i dag.

Del på facebook
Paul Hoffman:

Guds venstre hånd

Guds venstre hånd

Cale ble tatt med til klosteret som femåring, og har siden den gang måtte gjennomgå beinhard kamptrening og mishandling.

Han husker ikke lengre sitt egentlige navn eller hvor han kom fra. Han vet ikke hvor gammel han er en gang. Slik er det med alle guttene som har kommet til klosteret. Befrierne, som munkene kaller seg, trener og behandler guttene der så grufullt at de fleste går under til slutt, og stadig kommer det nye gutter de kan trene opp.

Men Cale virker å klare seg overraskende bra, spesielt med tanke på at han ofte blir behandlet verre enn de andre. Han virker nærmest likegyldig i møte med ondskapen som skjer i klosteret, helt til en dag han kommer over et grufullt syn. En befrier som torturerer og mishandler to jenter. Cale viste ikke en gang at det fantes jenter i klosteret. Han klarer å redde den ene jenta, og bestemmer seg for å prøve å flykte med henne og vennene sine. Befrierne finner fort ut av det, og vil få han tilbake koste hva det koste vil. Ikke fordi han har fått vite noe han ikke skulle, men fordi de ikke vil han skal lære den grufulle sannheten han enda ikke vet noe om.

Cale og vennene må rømme over det livsfarlige Skabblandet til Memphis, den korrupte byen styrt av materazziene, i håp om å komme seg unna befrierne. Men det er ikke så enkelt.

Hoffman har skrevet en veldig spennende bok, om hvordan man blir påvirket av et liv under tvang og tortur, og hvor langt noen er villig til å gå for å vinne en krig. Cale er kald, arrogant og glad i å drepe, men likevel har man sympati for han siden man vet hva han har gått gjennom og man ser glimt av medmenneskelighet i han.

Karakterene rundt han er interessante, og det er lett å finne karakterer man elsker og karakterer man elsker å hate. Befriernes planer er også langt større enn å bare torturere gutter til å bli soldatmateriale, og historien blir bare mer spennende ut i boken. Historien har også en godt flyt over seg, så det er aldri et kjedelig øyeblikk. Den er rett og slett vanskelig å legge fra seg!

Dette er første bok i triologien med samme navn, og anbefales for de som liker litt mørk og dyster fantasy.

Del på facebook
Øyvind Rimbereid:

Solaris korrigert

Bok-cover: Solarisk korrigert

Det går mot jul, og midt oppe i alt som skal vere klart innan julaftan får vi gjerne mindre tid til å lese. Men for oss som alltid treng å ha ei bok liggande på nattbordet, kan ei dikt- eller novellesamling vere løysinga. Eg har derfor lyst til å trekke fram Stavangerlyrikaren Øyvind Rimbereid og hans fabelaktige diktsamling Solaris korrigert som kom i 2004.

Det første diktet er eit omkring 40 sider langt episk framtidsdikt lagt til år 2480. Stemninga minner om George Orwells 1984: Høgteknologien har sigra, fantasi er straffbart og den autoritære staten har full kontroll over menneska gjennom eit strengt rangdelt klassesamfunn. Men det som ved første augekast er mest påfallande, er språket. Rimbereid skapar i titteldiktet eit slags framtidsnorsk, ei blanding av norrønt, stavangerdialekt, engelsk og nederlandsk, i tillegg til at han brukar forkortingar og samantrekningar som minner om sms-språk. Eit språk som kanskje har blitt til gjennom det multinasjonale samarbeidet i oljeindustrien?

Dei to siste delane av den tredelte diktsamlinga er skrive på rein stavangerdialekt. Del to består av eit dikt over 3 sider – Retrospeksjon – som tener som ei tidsreise frå år 2480 og tilbake til vår eiga tid. Dei 7 dikta i den tredje delen går føre seg i vår tid.

Eg-stemma i titteldiktet er ein slags arbeidsformann for robotar innan offshore i Organic 14.6, ein bydel i STAVGERSAND – ei samansmelting av Stavanger og Sandnes. Om robotane fortel han at: «DEIRS kollectiven/breyn er abstract/og exist onli millom dei, (...) DEI veit ne om/kverodder». Fordi samfunnet står i fare for å gå under, har Mrs. Chan, ei slags kvinnelig utgåve av Orwells ”Big Brother” bestemt at nesten heile 14.6 skal flyttas til ”seifa botten”- ein tom oljebrønn ute i Nordsjøen.  Solaris skal den heite, og her skal det projiserast bilete frå verda oppe i dagen. «FRA all siddys, fra kvar street, bygg, beach, fra mang og biggast skogs … DESSA picts kan endrast, skiftst, kan blandast all eftr wat wi i 14.6/vil og treng.»

Vår mann er tru mot systemet, og er derfor plukka ut som ein av dei første som skal stige ned til Solaris. Men han har ein defekt i hjernen som fører til «ein noko for staerck production af eigne pics» – altså han lagar for mange bilde i sitt eige hovud. Det fører til at han stiller seg kritiske og undrande spørsmål under  førebuingane til nedstigninga. Kva skil meg frå robotane? Kva vil skje om vi får kontakt med liv på andre planetar?

Det er ei utfordring å dekode teksten, og det krevjast ein viss konsentrasjon å lese den, men det er utruleg fasinerande. Det fremmedarta ved språket er med på å underbygge det sciencefictionaktige på ein glimrande måte, samtidig som at det gir ein fin driv og rytme i lesinga. For meg var språket det som først gjorde meg interessert i teksten, og eg måtte faktisk bruke mykje lenger tid på dei to siste delane - som ”berre” er skrive på stavangerdialekt - før eg fikk tak i heilskapen i diktsamlinga. Men det var det altså vel verd.

Del på facebook
Agnes Ravatn:

Dei sju dørene

Dei sju dørene

Den som har lest Ravatns forrige roman, Fugletribunalet, har nok skyhøge forventningar idet ei ny bok av denne interessante forfattaren er utkomen. Fugletribunalet har heilt klart mykje av den psykologiske thrilleren i seg. I Dei sju dørene går Ravatn lange steg i retning av krimsjangeren. 

Men her er ingen mannleg politietterforskar med journalistkone, noko ein får inntrykk av er viktige ingrediensar i mange krimromanar. Vi møter Nina, som nærmar seg slutten av si yrkeskarriere som litteraturvitar ved Universitetet i Bergen. Ein uttale ho kjem med skaper overskrifter i avisene. «Politiarbeid er for viktig til å overlatast til politiet.» Ho meiner litteraturvitarar har betre evne til å analysere og sette seg inn i ulike menneskes tankar  og gjerningar. I samband med utbygging av Bergensbanen er det fatta vedtak om at Ninas barndomsheim, der ho har budd saman med ektemannen Mats i over 30 år, må rivast. Dei kunne flytta inn i huset Mats arva etter ei tante, men dottera Ingeborg treng også nytt hus til seg og familien, då dei har fått skjeggkre. Problemet er at Mats leiger ut huset til ei ung åleinemor. Etter at Ingeborg gjer det klart for åleinemora at ho ikkje lenger er ønska i huset, pakkar ho kjapt saman og flyttar midlertidig inn hos foreldra sine. Men så blir ho meldt sakna berre eit par dagar seinare.Nina får umiddelbart skuldkjensle, og engasjerer seg i saka. Det kan vere at ho i ettertid skulle ønske at ho aldri hadde opna dørene inn i det ukjende.

Del på facebook
Göran Tunström:

Juleoratoriet

Bok-cover: Juleoratoriet

Det er så mange fine romanar å velje i, så enkelte blir liggande på vent. Ein som eg har hatt «på vent» i årevis er Juleoratoriet av Göran Tunström. Men dette er verkeleg ein roman det er vel verdt å ta fatt på!

Handlinga finn stad i Sunne i Värmland, i dei harde 1930-åra. Den driftige bondekona Solveig er sentrum i familien Nordensson. Høgt elska mor for Eva-Liisa og Sidner. Ei kone Aron kunne vere stolt av. Ei fri kvinne som ikkje kjenner seg bunde av bygda sine konvensjonar. Ho vaks opp i Kansas, og kom med nye skikkar frå Amerika - mellom anna kyssing midt på dagen! Naboane blir ikkje flaue, men lar seg inspirere: «Nå skal du få smake noe fra Amerika!» sa dei, og omfamna ektefellene og kjærastane sine midt på blanke føremiddagen. Og frå heimen deira strøymer det musikk frå både grammofon og piano.

I ti år har Solveig og kyrkjekoret i Sunne arbeida med å øve inn Johan Sebastian Bachs Juleoratorium. Takt for takt, del for del har dei arbeida seg gjennom verket. Det er to månader igjen til den store konserten der ho skal vere solist. Men det blir ingen konsert. For Solveig døyr allereie på side 18.

For mange går både musikken og livet no i stå. Ektemannen Aron, sonen Sidner og barnebarnet Victor som kjem til verda mange år seinare – alle blir dei prega av dette tapet. Korleis skal ein leve vidare etter eit slikt tap?

Romanen byr på eit rikt persongalleri, også  kjente namn som Selma Lagerlöf og Sven Hedin – svensk forfattar og oppdagingsreisande. Lesaren blir tatt med på reise heilt til New Zealand. Og sjølvsagt går Johan Sebastian Bachs «Juleoratoriet» som ein raud tråd gjennom heile romanen.

Göran Tunström fikk Nordisk Råds litteraturpris for denne fantastiske romanen i 1984. Den er også filmatisert.

Del på facebook
Monica Bjermeland:

63 måtar å elske deg på

63 måtar å elske deg på

 

«-Pappa er ikkje far din.Orda dett ut av munnen til mamma som om dei er heilt vanlege ord, heilt vanleg språk, liksom. Ho kunne like gjerne sagt: Kan du sende meg kvitosten?»

Dette er orda som forandrar livet til ti år gamle Gabriella. Til då var ho ei heilt vanleg norsk jente, med heilt vanlege foreldre. Norske foreldre. Ho var norsk. Trudde ho. Kva no? Er ho framleis norsk? Er ho tyrkisk, slik som faren? At desse orda til mor er starten på ei jakt etter Gabriella sin eigen identitet, er nok innlysande. Vi kan også røpe at Gabriella ikkje berre møter opne armar i møtet med sin biologiske far. Jakta etter identitet inneber også å prøve å forstå ein kultur, eit land og eit styresett som er så ulikt det vi kjenner. For å forstå faren, må Gabriella også forstå kvar han kjem ifrå. Boka har mange lag, utan at det blir forvirrande. Identitet står nok som hovedtema. Men Gabriella si historie er også historia til dotter hennar, det er også hennar røter det er snakk om her. Alt heng saman med alt, seier ein gjerne. Vi får innblikk i eit Tyrkia som er langt frå badestrender, sol og brune, blide turistar. Korleis eit regimes undertrykking og uro påverkar folket som bur der, som flyktar i håp om eit betre liv, men som på ny møter undertrykking, blir også ein del av Gabriella si historie. Språket i romanen er også verdt å nemne. For det første er han skriven på klingande nynorsk. Måten det usagte, det ein berre tenkjer, og av ulike årsaker ikkje får seg til å seie, blir formidla på, er finurleg.  Frampeik og hint skapar interesse. Skildringa av personar, rørsler, stemning og miljø gjer det heile så levande for lesaren, at luktene og lydane formeleg fyller rommet. Det faktum at fleire anmeldarar har funne fram høgste tal på terningen, er ikkje merkeleg, og vi kan berre slutte oss til dei strålande kritikkane denne debutromanen har fått.

Del på facebook

Opningstider

 Måndag  10.30-18.00      
 Tysdag  10.30-18.00      
 Onsdag  10.30-18.00      
 Torsdag  10.30-18.00      
 Fredag      Stengt      

Kontakt Tlf.: 48 99 21 48 Epost: bibliotek@sande-mr.kommune.no

Vi blir inspirert av