Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert

Anne Cathrine Bomann:

Agathe

Agathe

Hovedpersonen i «Agathe» er en mannlig psykiater som snart fyller 72, og har tenkt å pensjonere seg. Dette foregår i en liten by i Frankrike for en god del år siden (1940- eller 50-tallet kanskje?). Det er en liten privat praksis som kun består av denne psykiateren og hans sekretær, som holder rede på alt av journaler og passer på at alt er på stell på kontoret. Han har hatt en lang karriere, han er sliten og lei av pasientene sine og alle problemene deres. Mange av dem virker som de kommer til ham bare av gammel vane, de snakker og de snakker, men det kommer lite ut av det.

Men så skjer to ting på en gang. Han får en ny pasient, mot sin vilje, han skal jo snart pensjonere seg, så hva er egentlig vitsen? Men denne pasienten, Agathe, insisterer på at hun trenger hans hjelp, og hun vil bare gå hos ham. Det blir for vanskelig å si nei til henne. Og hun viser seg å bli en pasient som skal gjøre et inntrykk på ham, på flere måter. Samtidig blir sekretæren hans sykemeldt. Og han vet ikke hvorfor, til tross for at hun har jobbet for ham i over 30 år, har de alltid hatt et utelukkende profesjonelt, distansert forhold, der de ikke snakker med hverandre om noe som helst personlig. Det har nesten ikke skjedd før at sekretæren har vært borte, og det tar ikke lang tid før ting begynner å rakne på den lille klinikken. Journalene hoper seg opp i stabler, ingen tørker støv eller vanner blomster. Psykiateren selv teller dagene til pensjonsdagen, men han gleder seg ikke, tvert imot rammes han av plutselige angstanfall, han blir mer og mer motløs og frustrert.

Vi skjønner fort at han er en veldig ensom mann, og at all angsten og uroen han kjenner på er utløst av tankene på den kommende pensjonisttilværelsen. Han har ingen plan for hva han skal bruke dagene til, ubevisst er han nok veldig redd for å bli enda mer ensom og fortapt den dagen han står der og pasientene ikke trenger ham lenger. Han vet ikke hvem han er uten yrket sitt, han har ikke giftet seg og fått sin egen familie, eller brukt tid på venner, i sosiale sammenhenger er han ganske ubehjelpelig. Han setter ikke ord på disse bekymringene, men det kommer tydelig fram for eksempel ved at han har mange negative tanker rundt behandlingen han gir pasientene sine, han tror ikke han klarer å hjelpe dem og har dårlig samvittighet for at han ikke klarer å engasjere seg nok i skjebnene deres. Men de korte beskrivelsene av noen av timene han har, viser at han tar feil, han er slett ingen dårlig psykiater. Han stiller de riktige spørsmålene og gir mye bedre hjelp enn han tror selv.

Dette var en nydelig liten roman! Kort, men presis og mettet med mening, og en hovedperson som jeg fikk stor ømhet for. 

Del på facebook
Lydie Salvayre:

Ikke gråte

Ikke gråte - Lydie Salvayre

Denne romanen av franske Lydie Salvayre ble utgitt i 2014 og belønnet med den prestisjetunge Goncourt-prisen samme år. Den kom i norsk oversettelse i 2018. I boka møter vi Lydie og hennes gamle mor Montse. Montse, som vokste opp i fattigdom på den spanske landsbygda og nå er bosatt i Frankrike, er dement og har glemt mye fra sitt lange liv. Men sommeren 1936 husker hun i detalj, og det er den vi får høre om gjennom romanen. 1936 var året den spanske borgerkrigen brøt ut, Montse var 15 år og ble med broren sin José – som var anarkist – fra landsbygda til storbyen. Der lot hun seg rive med av den berusende optimismen og følelsen av frihet som hun aldri tidligere hadde kjent på, og hun forelsket seg og ble gravid i løpet av én og samme natt.

Men det er ikke bare Montses personlige beretning vi får fra borgerkrigen. Parallelt med at hun hører moren fortelle, leser Lydie nemlig «Les Grands Cimetières sous la lune», en pamflett ført i pennen av den franske, katolske forfatteren George Bernanos. På Mallorca ble Bernanos vitne til grusomheter begått av nasjonalistene med velsignelse fra den katolske kirke, og fortvilelsen over dette drev ham til å skrive om det han så og på det sterkeste fordømme kirkens rolle i borgerkrigen. Gjennom boka er det mange utdrag fra pamfletten, gjerne kommentert eller satt i kontekst av Lydie. På den måten blir Montses opplevelse av krigen flettet sammen med Bernanos sin, og vi blir sittende igjen med to svært ulike perspektiver på det som skjedde i Spania sommeren 1936.

Noe annet som er verdt å merke seg med boka er at den er krydret med spanske ord og uttrykk, av og til hele avsnitt, fordi Montse forteller sin historie på fransk ispedd en god del spansk. Hverken i den franske originalen eller her i den norske utgaven er innslagene av spansk oversatt, men oversetter Gøril Eldøen har satt sammen en oppslagsliste over ord og uttrykk med forklaringer på norsk bak i boka. I mine øyne er det er godt valg. For det er nettopp språket, sammen med fortellergrepet der vitnesbyrdene til Montse og Bernanos flettes sammen og Lydie innimellom tar ordet for å lufte sine egne tanker, som gjør dette til en original og utrolig levende tekst. Alt i alt en roman jeg likte veldig godt og gjerne anbefaler videre!

Del på facebook
Toril Brekke:

Alle elsket moren din

Alle elsket moren din

Jeg liker å lese fargerike familiehistorier. I denne romanen, som ble utgitt i 2018, følger vi hovedpersonen, Agathe (også kalt Aggi) fra hun er 5-6 år på slutten av 1940-tallet. 

Hun vokser opp på Bekkestua i Oslo sammen med besteforeldre, mor og onkelen Jannik. Hennes mor, en 19-årig lovende pianist, får barn med en mann ingen vet hvem er. Alle elsket moren og kanskje elsket moren opptil flere. Agathe er forsømt av moren, men besteforeldrene og onkelen gir henne den kjærligheten og oppmerksomheten hun trenger.

Etter en familietur til Frankrike, gifter moren seg helt uventet med pianostemmeren. Han har oppvartet moren i lengre tid uten hell, men nå blir det giftermål og flytting til nytt rekkehus i den nye bydelen Valle Hovin. Snart kommer også lillebror til verden. Moren drømmer fortsatt om en musikalsk karriere, så hun tar imot pianoelever hjemme, og om kvelden pynter moren seg og går ut på byen. Agathe må ta et stort ansvar som reservemor for lillebroren. Stefaren skildres med et varmt hjerte, det er han som ordner det praktiske i huset og tar ansvaret for de 2 barna. Moren lever i sin egen verden og tenker mest på seg selv.

I dette miljøet på Oslos østkant, er det ikke bare Agathe som er forsømt. Her er det alkoholiserte fedre, mødre som slår og har gitt opp og barn som bor alene.

Det er rørende å lese om Agathes vennskap med Inger, de holder sammen i tykt og tynt og har stor omsorg for sine lillebrødre.

Samtidig som det er en familiehistorie, er det også en miljøskildring fra Oslo i etterkrigstida og frem til begynnelsen av 1960-tallet.

I begynnelsen av 2019, kom oppfølgeren "Kobrahjerte", og jeg gleder meg til å følge Agathe videre i livet.

Del på facebook
Tuva Novotny:

Blindsone

Blindsone

Kjenner vi våre nærmeste så godt som vi tror?

Dette er spørsmålet denne filmen reiser. Tea er ei helt vanlig ung, jente fra en tilsynelatende trygg og god familie. I begynnelsen av filmen følger vi henne på vei hjem fra håndballtrening sammen med ei venninne, de snakker om skole og venner og alt framstår veldig vanlig og hverdagslig. Når hun kommer hjem holder mor på å legge lillebroren hennes, stemningen er rolig og trygg. Så skifter det helt uventet og brutalt, i det Tea forsøker å ta sitt eget liv. Resten av filmen følger vi mor og far (spilt av Pia Tjelta og Anders Baasmo Christiansen) på vei til, og på, sykehuset der de venter på beskjed fra legene om hvordan det vil gå med Tea.

Hele filmen er innspilt i en tagning, slik at alt vi ser utspiller seg foran øynene våre og tar akkurat så lang tid som det ville tatt i virkeligheten. En fascinerende teknikk som også er brukt i en del andre filmer, for eksempel Erik Poppes film om Utøya. Det skaper selvsagt en umiddelbarhet og intensitet i det vi får følelsen av å være til stede der det skjer, vi går nærmest rett bak eller ved siden av skuespillerne hele veien. Det stiller store krav til alle de medvirkende, og i begynnelsen av filmen blir det litt langtekkelig, det er lite interessant som skjer. Men nettopp den litt kjedelige normaliteten som etableres her gjør kontrasten så sterk til resten av filmen. Teas foreldre er i sjokk over selvmordsforsøket, men sakte går det opp for dem (og oss) at de kanskje ikke har sett hvordan Tea egentlig har hatt det i oppveksten.

Filmen gjør sterkt inntrykk, det er spesielt imponerende å se måten Pia Tjelta formidler det grusomme sjokket og fortvilelsen rollefiguren hennes gjennomlever. Kameraet hviler på ansiktet hennes mange minutter i strekk gjennom hele filmen, og vi ser hvilke tanker som raser gjennom henne, og i hvilke øyeblikk hun erkjenner hva som har skjedd, hva hun har trodd, hvilke feilgrep de kanskje har gjort.

Del på facebook
Elia Barceló:

Gullsmedens hemmlighet

Gullsmedens hemmelighet

En bok for de romantiske av oss!

Fortelleren, som er gullsmed, sitter på toget på vei fra Madrid til Oneira hvor han skal ta farvel med sin onkel, hans eneste gjenlevende slektning. Han skal så fly til New York for å bosette seg der. På vei til onkelen stopper toget ved den lille byen Villasanta hvor han bodde de første 19 årene av sitt liv.
Som ung mann forelsket han seg i den vakre Celia, og de hadde et lidenskapelig forhold som varte i tre måneder. Celia var hans mors venninne som aldri hadde kommet over sviket fra kjæresten hun skulle gifte seg med i sin ungdom. Fortelleren tar bruddet med Celia tungt, reiser fra byen og sverger at han aldri vil sette sine bein der igjen. Dette løftet har han holdt - helt til nå. Han bestemmer seg for å hoppe av toget i Villasanta og oppdager at han befinner seg i Villasanta anno 1952. Her møter han foreldrene sine og vennene deres, før han selv er født.

Elia Barceló er professor i spanske studier ved universitetet i Innspruck. Hun elsker mysterier, hemmeligheter og overraskelser. Gullsmedens hemmelighet er en snedig kjærlighetsroman hvor vi reiser i tid. Og selv for en som i utgangspunktet er noe skeptisk til litterære tidsreiser er dette ei lita, lettlest perle av ei bok, som har noe magisk over seg.

Del på facebook
Trude Marstein:

Så mye hadde jeg

Så mye hadde jeg

Romanen "Så mye hadde jeg" er Trude Marsteins siste roman. Den ble nylig nominert til Brageprisen i klassen skjønnlitteratur for voksne.

Monika er hovedpersonen som vi følger fra hun er 13 år i 1973 til hun er godt over 50 år i 2018. Hun vokser opp i en tradisjonell familie i Fredrikstad med foreldre og to eldre søstre. Romanen er bygd opp med kapitler der vi møter henne igjen med noen års mellomrom. Der søstrene tar tradisjonelle valg, gifter seg tidlig og holder ut med samme mann, velger Monika et helt annet kurs. Hun tar ikke hovedfag i litteraturvitenskap, men blir lærer og senere blir hun tekstskriver i et reklamebyrå. Som 28-åring er hun elskerinnen til professoren i litteratur. Det blir etterhvert mange menn i hennes liv, hun er nåtidens svar på Madame Bovary og Anna Karenina!

I stedet for å arbeide med et forhold, hopper hun inn i et nytt. Hun er aldri fornøyd. Er hun egoistisk? Hva styrer henne, er det begjæret? 

Med Geir får hun datteren Maiken, som blir et vanskelig barn. Monika stiller seg spørsmålet hvorfor Maiken føler seg mer knyttet til faren enn til henne. Men Monika velger heller å dra på firmafest enn å se en fotballkamp datteren spiller. Der andre foreldre ofrer seg, følger barna i idrett og møter opp på forestillinger, så velger Monika heller å følge hjertet.

Forfatteren skildrer konflikten mellom frihet og ufrihet, følelser og fornuft. Monika sier: "Alt jeg hadde. Kunne jeg miste det? Ja, det var mulig. Men var jeg redd for det? Definitivt, men da sto redselen og lidenskapet og stanget mot hverandre."

Jeg likte hvordan romanen er bygget opp og spenningen med å lese videre. Hva skjer med Monika? Får hun et godt liv? Som leser veksler jeg mellom å føle sympati og irritasjon med hovedpersonen.  

Anbefales på det varmeste!

Del på facebook
Steven Spielberg:

The Post

The Post

Med Meryl Streep og Tom Hanks øverst på rollelista, og Steven Spielberg i regissørstolen, kan det vel ikke gå helt galt. Det gjør det da heller ikke, i denne flotte og interessante filmen med handling fra Washington D.C. på begynnelsen av 70-tallet. 

Her er det avisredaksjonen til Washington Post som er sentrum for begivenhetene, som dreier seg om avsløringen av de såkalte «Pentagon-papirene». Dette var en rapport som dokumenterte at amerikanske myndigheter i mange år hadde latt være å informere folket og kongressen om at Vietnamkrigen var en krig de ikke kunne vinne. Selv om de visste dette, fortsatte likevel den ene presidentadministrasjonen etter den andre med den brutale fremferden i Indo-Kina, som sendte mange tusen soldater og sivilie i døden.

Meryl Streep spiller Katherine Graham, som eier Washington Post etter at hennes mann begikk selvmord i 1963. Hun er relativt usikker i rollen sin innledningvis, preget av et liv henvist til å være overklassefrue, mens hennes mann altså hadde tatt over ledelsen av avisen etter hennes far… Nå sliter The Post med å komme seg ut av posisjonen som den provinsielle «lillebroren» til New York Times, samtidig som avisen skal børsnoteres og det gjelder å sitte stille i båten slik at investorene ikke trekker seg før avtalen er i boks. Når avisen får sjansen til å offentliggjøre Pentagon-papirene hviler det mye på Katherine Grahams skuldre, skal hun ta sjansen på å gå mot det hvite hus og domstolene og gjøre (det vi vet er) det moralsk riktige?

Det står mye på spill, både for henne personlig og for avisens framtid. Heldigvis har hun den tøffe sjefredaktøren Ben Bradlee (Hanks) i ryggen, og sammen med lojale medarbeidere klarer de brasene. Dette er en sann historie, men selv om vi aldri er i tvil om utfallet til slutt, klarer Spielberg å lage et spennende og veldig underholdende drama av dette her. Filmen blir også en slags kommentar til dagens situasjon i USA, med en president som gnåler om «fake news» og «ondskapsfulle» medier hver eneste gang han blir kritisert. Her er det pressefolkene som er heltene, med sin kompromissløse kamp for sannhet og ytringsfrihet, og vi får en påminnelse om medienes viktige rolle som den fjerde statsmakt. Meryl Streep gjør en fantastisk rolle som Katherine Graham, som må finne mot og styrke til å stå i den posisjonen hun har som aviseier, i et fullstendig mannsdominert maktsentrum som Washington D.C. var på denne tida.

Del på facebook
Janne Stigen Drangsholt:

Winterkrigen

Winterkrigen

Ingrid Winter er tilbake – nok en gang.
I Winterkrigen møter vi igjen Ingrid Winter fra bøkene Ingrid Winters makeløse mismot og Winter i verdens rikeste land. Vi møter igjen familien hennes, kollegene og naboene. Ingrid sliter fortsatt med tidsklemma, logistikken og jobben.
Denne gangen er det store forandringer på jobben. Avdelingen hvor hun jobber ved Universitetet i Stavanger skal slås sammen med en annen avdeling, samtidig som de flytter til nye lokaler. Ikke like enkelt for alle å tilpasse seg forandringene og det åpne kontorlandskapet. Men det er ikke bare kollegene Ingrid sliter med, studentene hun får tildelt å veilede er heller ikke noe å rope hurra for.
På hjemmefronten er det travelt med fotballtreninger, kulturskole, svømming, tennis, og i tillegge er Ingrid bekymret for den yngste datteren, Alva, som ikke vil ta på papir og som ser ut til å leve helt i sin egen verden på fotballbanen.
Nå nærmer det seg jul (september) og kabalen om hvem som skal feire jul med hvem i år må planlegges. I tillegg ønsker ungene seg hund . . .
Ingrid er en dame med et stort og varmt hjerte. Hun stiller opp selv for håpløse kolleger og familie, men er ikke redd for å si fra når det trengs. Noe det til stadighet gjør.
Boka er lettlest og humoristisk skrevet med en del situasjoner man kan kjenne seg igjen i, men ikke helt uten litt alvor i bunnen. En underholdende bok å kose seg med.

Del på facebook
Valeska Grisebach:

Western

Western

Tunge anleggsmaskiner har rullet inn over den bulgarske landsbygda under den stekende sommersolen, og en gruppe tyske bygningsarbeidere forbereder seg på å legge grunnarbeidet til et vannkraftverk ved elven som renner gjennom det øde landskapet på grensen til Hellas. Som cowboyene i de gamle westernfilmene, er også disse mennene drevet ut i ødemarken av en indre uro eller jakt etter penger. Men med infrastrukturen har de også med seg macho-patriotismen og den selvhevdende følelsen av at sivilisasjonen og overmakten har ankommet det vesle stedet.  

 

Det tyske flagget blir heist triumferende over brakketakene, mens mennene sitter rundt leirbålet om kveldene i plaststolene sine og uttaler seg nedlatende ovenfor landet og de lokale innbyggerne i det ville østen. Når vår hovedperson og mannskapets nyeste tilskudd, Meinhard, en ensom cowboy med en stille autoritet som ingen helt vet hvor de har, rir inn i landsbyen som Marlboromannen på let etter sigaretter og etterhvert interesserer seg mer for de lokale enn sine egne, stilles spørsmålet om lojalitet. Enten er du med oss, eller så er du mot oss. 

 

Regissør Valeska Grisebach griper her an de ensomme og melankolske heltene og den mannlige mytologien som blir portrettert i western-sjangeren. For en god western er jo ikke bare markløpere som blåser over ørkensanden eller å skyte over repet på hengløkka, men en fortelling om samfunnet. De er eksistensielle undersøkelser av kontemporære verdier. Og det har Grisebach absolutt skapt med sin egen Western. Landskapet kunne vært Arizona eller Mexico, helten Meinhard en kopi av Sam Elliott, den hvite hesten The Lone Rangers Silver og bygningsarbeidet som noe fra Once Upon a Time in the West. Alle de generiske komponentene er på plass. Men dette er også et estetisk og følelsesbetont studie i maskulinitet. Om hvordan uro og savn etter tilhørighet gjør at mennesker søker forankring i noe som gir mening og retning i livet, og hvordan en universell følelse i oss overskrider barrierer som språk og kultur. 

 

Med Western har Grisebach truffet gull og filmen spilles glitrende av amatørskuespillere uten erfaring fra film eller teater. Hovedrolleinnehaveren Meinhard, spesielt, har en flott karisma og tilstedeværelse gjennom hele filmen. En troverdighet som passer veldig godt til filmens naturlige tempo. Man blir bare tatt med, observerende, uten å ane hvordan det hele kommer til å ende.   

 

“Well, there are some things a man just can't run away from.” - John Wayne (Stagecoach, 1939)  

Del på facebook
Birger Emanuelsen:

Anna og kjærligheten

Anna og kjærligheten

Anna Bergseng er en kvinne i begynnelsen av 60-åra, hun jobber som jordmor på en ganske liten fødeavdeling. Arbeidsmiljøet er godt, men det skaper uro at avdelingen er truet av nedleggelse. Anna har alltid vært svært ærekjær i jobben, mye av identiteten hennes er knyttet til yrkesutøvelsen. Kollegene ser opp til henne på grunn av den faglige tryggheten hun sprer og arbeidsmoralen, hun er en sånn «trofast sliter» som alltid stiller opp og sjelden klager.

Men en dag forandrer alt seg. Anna har kveldsvakt, og er så innstilt på å gjennomføre den at hun ikke tar inn over seg at hun er blitt syk og har høy feber. Plutselig kommer en ung mann stormende inn, for kona hans er lagt inn for å føde. Anna kjenner ham igjen, fra hendelser i hennes eget liv for mange år siden. Opplevelser hun trodde hun hadde lagt bak seg for lenge siden, men møtet med den unge mannen setter henne helt ut av spill og hun gjør en alvorlig feilvurdering i forbindelse med fødselen.

Romanen er ganske kort, med lettlest og presist språk. Emanuelsen sparer på kruttet, han porsjonerer sakte ut både det som foregår i nåtiden og det som har skjedd tidligere. Kvinner som har jobbet på typiske «kvinnearbeidsplasser» vil nok kjenne seg igjen i miljøskildringen, det kollegiale samspillet er tatt på kornet. Boka byr også på kritikk av måten helsevesenet drives i det moderne Norge, der de stadig større kravene til effektivitet og sparing kanskje går på bekostning av pasientenes behov for tid, ro og omsorg.

Men dette er ikke en "politisk" roman, den er først og fremst et svært godt og troverdig portrett av Anna, og hennes svært allmennmenneskelige behov for å bli sett, forstått og elsket. Hun er kanskje en litt gammeldags kvinneskikkelse, ikke så vant til å sette ord på følelsene sine og snakke mye om personlige ting. Samtidig er hun en person som viser seg å ha evner til mange slags kjærlighet, og dette framstår som både naturlig og befriende.

 

  

Del på facebook

Opningstider

Måndag 13.00 - 16.00
Tysdag 13.00 - 19.00
Onsdag 13.00 - 16.00
Torsdag 12.00 - 19.00
Fredag 12.00 - 16.00

Kontakt

Tlf.: 70 24 41 91
Epost: biblioteket@skodje.kommune.no

Besøksadresse

Stadionvegen 25, 6260 Skodje

Vi blir inspirert av