Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Boktips voksne

Gaute Heivoll:

Over det kinesiske hav

Over det kinesiske hav

Romanen Over det kinesiske hav av Gaute Heivoll startar i 1994 med at ein mann ryddar opp i boet etter foreldra sine. Bilder, dokument, brev og klede: alt bringer fram minner frå hans eige liv, frå han kom hit som guttunge mot slutten av krigen og huset var nytt.

Vi går så tilbake i tid og møter eit ungt ektepar, forteljaren sine foreldre, som reiser sitt eige forpleiningshjem for «åndssvake», som romanen konsekvent kallar dei, i ei lita bygd på Sørlandet. Huset ligg aude til i skogen, med eit barnlaust ektepar som nærmeste naboar. Til dette huset i skogen kjem etter ei tid fem søsken i alderen 4 til 17 år. Frå før bor det tre menn på loftet, nemlig onkel Josef, Matiassen og Christian Jensen. Dei har alle sine særheiter og originale trekk. Det er tidlig i fredsåret 1945 at «tullingene fra Stavanger», som onkel Josef kallar dei, kjem. Nokre månader tidlegare har vergerådet i Stavanger tatt dei frå foreldra. Eit foreldrepar som berre ein eineste gong før dei døyr, får sjå barna sine igjen ei kort stund.

Dette er er med andre ord ein roman om oppvekst og liv i eit uvanleg miljø, rundt uvanlege menneske, men likevel ein roman som er uhyre jordnær – nesten saklig i stilen. Det er ei historie om den gongen «åndssvake» blei sett på og behandla på ein ganske anna måte enn i dag, med umyndiggjering og tvangssterilisering som faste innslag. Og det er ei historie om små menneske med store personligheiter, og ei historie om korleis eit barnesinn opplever og handterer møtet med annaleisheit.

Onkel Josef er ein av romanen sine sterkaste og mest rørande portrett. Om han heiter det etter at han er død: «Slik endte Josefs merkelige liv. Han hadde hatt verdenslitteraturen og gudstjenestene. Han hadde hatt tapperhetsmedaljen, og siden vandrepokalen å speile seg i. Jeg tror det var nok».

Gaute Heivoll har eit særlig godt grep på å formidle det alminnelege og daglige i eit liv. Hendingar som kvar for seg er minimale av format, men som like fullt utgjer livet for dei det gjeld. Faktene er få og små. Han løftar fram dei stemmelause og gir dei verdigheit og betydning, i dette tilfellet dei åndssvake. Når forteljaren går tilbake til barndommen og erindrer livet med dei fem søskena og dei tre mennene på loftet får romanen ei heilt spesiell atmosfære og språket til Heivoll er så fortetta og godt at det dreg lesaren med seg inn i historia. I store parti er denne romanen både vakker og urovekkende.

Del på facebook
Dette er mine gamle dager

Jarle Klepp, som mange kjenner fra blant annet "Mannen som elsket Yngve" og "Kompani Orheim", har blitt voksen. Han er 38 år og gift med Iselin som han har to barn med, Åshild som er seks år og Sven på to. I tillegg har han selvfølgelig også Charlotte Isabel Hansen fra et tidligere forhold som vi kjenner fra boka ved samme navn (og filmen som fikk tittelen "Jeg reiser alene"). "Dette er mine gamle dager" er Renbergs femte bok om Jarle Klepp, men den kan fint leses frittstående.

Dette er en vakker og stillferdig bok. Ofte litt vemodig, men også med fin humor og optimisme. En virkelig god blanding av tilbakeblikk og skildring av Jarles nåværende liv som familiefar. Renbergs kjernetemaer er sterkt representert gjennom boka, oppvekst, alkoholisme, identitet og kjærlighet. Hele veien kommentert ved Jarles stadige tankesprang og barnas direkte vinkling på, og spørsmål om, ting de voksne har vanskelig for å sette ord på.

Det hele starter med at Jarle ser tilbake på en oppvekst som er sterkt preget av en far som drikker altfor mye. Dette er en del av livet som Jarle i stor grad har lykkes med å fortrenge. Faren er død for en tid tilbake og Jarle har fokusert på sitt eget voksenliv, småbarn, ekteskap, jobb og venner. Men en nyttårsaften skal han ut og kjøpe stjerneskudd sammen med sønnen Sven, og i fyrverkeriutsalget møter han tilfeldigvis på Jenta fra fortiden, datteren til farens drikkekompis, og Jarle blir tvunget til å tenke gjennom oppveksten på ny.

Om du liker å høre på lydbøker kan det virkelig anbefales her. Det er forfatteren sjøl som leser, og han leser godt. Stavangerdialekta gir det et autentisk preg og gjør at leseren/lytteren, ihvertfall for min egen del, lett kommer inn i stemninga fra filmene. God lesning!

Del på facebook
Erlend Flornes Skaret:

Lucida

Lucida

Eit kjærleiksbrot kan føre til brutale etterdønningar for den som vert råka. I Lucida møter vi 23-årige Robert, ein kunstnarspire som reiser til Syden på desperat jakt etter å oppspore og gjenerobre eks-kjærasten Maya Mesic. Ho har busett seg i Costa de la Luz, ei typisk turistsmørje.  Forfattaren har ei særmerkt observasjonsevne og nyttar sjølvsagt høvet til å ironisere over mykje av den ”galskapen” som utspelar seg kring hotella og strendene.

Boka vekslar mellom fortid og notid. I fortida møter vi Robert som antimaterialistisk student i Oslo, der han innleiar eit kjærleiksforhold til den særs spontane Maya Mesic. Robert er fullstendig oppslukt av den flotte unge kvinna. Men ei spesiell hending snur heile forholdet på hovudet. Desse tilbakeblikka får lesaren ta del i ved at Robert, mellom drammar og sigarettar, fortel kjærleikshistoria si til fire tyske pensjonistar som bur på same sydenhotellet. I notida følgjer vi Robert si daglege jakt, og etterkvart overvaking, der han kjem stadig tettare inn på sin livs kjærleik. Dramaet spissar seg til mot slutten, då han førebur den store framstøyten. Dei tragiske realitetane opnar seg: Kan Maya allereie vere tapt? Ved ”teppefall” gir forfattaren rom for at avslutninga kan tolkast på ulike måtar, utan at lesaren dermed føler seg snytt for fasit. Her er det opp til kvar enkelt å finlese og finne fram til sitt svar.

Tittelen på boka, Lucida, er knytt til eit omgrep nytta i psykologien. Det tyder eit augeblikk av klarheit i ein forvirra person sitt sinn. Erlend Flornes Skaret (38) skriv ein stilsikker nynorsk og rører ved mange av livets utfordringar. Som til dømes impulsivitet versus kontroll, det ekte versus det tilgjorte etc. Han har sagt opp jobben som sivilingeniør for å skrive på heiltid, med bubil som skrivestove. Lucida er Flornes Skaret sin andre roman, og er ei bok som kanskje høver best for den yngre lesarkrets.

Del på facebook
Jan Roar Leikvoll:

Songfuglen

Songfuglen

”Songfuglen” (2013) er mitt første møte med forfattar Jan Roar Leikvoll og vert garantert ikkje det siste. Hans forrige roman, ”Bovara”, står allereie klar på bokmenyen min. Leikvoll har hausta strålande omtalar frå eit nesten samla kritikarkorps.

I ”Songfuglen” møter vi den unge guten Jakoba. Han veks opp forkledd som jente, i ein by der berre kvinner har lov til å bu. Unntaket er mennene på bordellet. Slekta må jo førast vidare. Jakoba vert beskytta av mora og tanta, men det er ei nådelaus skjebne som ventar dersom han blir avslørt: dødsstraff. For lenge sidan skjedde det ein revolusjon i byen. Då vart mennene bannlyst og jaga over på andre sida av elva, der dei no lever som villmenn i skogen. Fiendskapen mellom dei to gruppene er rå og brutal. Ein geriljakrig der kvinnene legg ut miner og går vaktpatruljer langs elva, utstyrt med gevær og pistolar. Alt for å halde byen fri for menn.

Etterkvart som Jakoba kjem i brytingspunktet mellom ung gut og ung mann, vert det stadig vanskelegare for han å skjule sin identitet. Og er det det han ønskjer? Jakoba har ei nådegåve som vert høgt elska i byen, nemleg ei ”himmelsk” songstemme. Kan dette bli redninga? Då tenestejenta til songpedagogen gjennomskuar Jakoba sin identitet, og desse innleiar eit skjult kjærleiksforhold, er det som om dei indre undertrykte kreftene i Jakoba ikkje lenger let seg styre. Vi avslører sjølvsagt ikkje korleis det endar.

Sjølv om handlinga i boka er fylt av angst og uhygge, klarer Leikvoll å skape vakre stemningar i alt det mørke. Her er lengsel etter fridom, lukke og omsorg. Nynorsken er til tider lyrisk, by- og naturskildringane lavmælte og nydelege, og musikaliteten i språket klarer på merkeleg vis å ta brodden av volden som herjar. Dette er ein sterk roman frå ei original stemme i norsk samtidslitteratur.

Del på facebook
Mona Høvring:

Camillas lange netter

Camillas lange netter

Camilla i tittelen og jeg-fortelleren i boka er Camilla Collett. Forfatteren Mona Høvring har lest "I de lange netter" av Camilla Collett og ble inspirert til å skrive sin versjon av boka.

I denne lille romanen får vi høre biter av den eldre Camilla Collets fortellinger fra eget liv. Camilla var søvnløs og skrev om natten. Skrev dagbok stilet til andre søvnløse. Hun forteller om en lykkelig og fri barndom i Kristiansand og på Eidsvoll i lag med 4 søsken, hvor eldstebroren er Henrik Wergeland. Barndommen tar slutt, når brødrene drar på skole i Christiania og Camilla forstår, at jenters framtid er å bli gifta bort. Camillas ungdom blir en ventetid i ensomhet på Eidsvoll og tid for å gruble over egen og andre kvinnens skjebne. 4 menn preger livet hennes: faren med de mange evner og ønsket om å bli biskop. Broren Henrik, uregjerlig, oppfinnsom og kjærlig. Johan Sebastian Welhaven som hun er betatt av i 7 år - og Jonas Collett som hun gifter seg med. Alle er engasjerte i tidens samfunnsdebatt. Faren og Henrik står på den ene siden, Welhaven og Collett på den andre. Det smertelige resultatet av dette er, at Camilla slutter å ha kontakt med broren.

Mona Høvring ble inspirert av å lese: "I de lange netter" og skrev: "Camillas lange netter" - Jeg som leser ble inspirert til å gå tilbake til Camilla Collett selv og har nå lest: "l de lange netter" og biografien av Siri Senje: Biografien om Camilla Collett, stemmen fra " de stummes leir". Gyldendal, 2009.

I 2013 markerte vi 200 året for Camillla Collett sin fødsel og samtidig 100 året for innføring av stemmerett for kvinner. Hun klarte å bli forfatter i en tid da kvinner ikke skulle synes. Og hun skrev om kvinneliv slik hun opplevde det. Slik blev hun en inspirator for kvinnesaken, som vokste fram på slutten av livet hennes. La oss bli inspirert av Camilla Collett før vi kaster oss inn i enda en historisk markering av et jubileum her i 200 året for 1814 og den første norske grunnloven - uten kvinners stemmerett.

Del på facebook
Blues for en aldrende morder

Jonatan Ruud er snart 80 år og har hele livet hatt to yrker. Han er tegneserietegner og - leiemorder. Dette er en lite blodig men sylskarp triller, og den handler om hvordan det går når en ny generasjon oppdragsgivere ikke lenger har tro på at den aldrende Jonatan Ruud greier jobben og legger ut feller for ham.

I boka får du høre om en godt voktet postboks, pennesplitter og mårhårspensler og en litt annerledes historie med rot i 2.verdenskrig. Dessuten treffer du en ung mann på en bensinstasjon, et lik på biltur i Barcelona og et troll!

Del på facebook
Profetene i Evighetsfjorden

Dette er ein stor historisk roman om korleis Danmark behandla Grønland og grønlendere på slutten av 1700-talet, i etterkant av Hans Egedes forsøk på å etablere ei kristen tro på øya. Vi følgjer hovedpersonen, nordmannen Morten Falck på hans reise frå heimbygda Lier, via teologistudier i København til pastorvirke og langsom fordervelse på Grønland. På den lille boplassen Evighetsfjorden har ei lita gruppe grønlendere samla seg, dei kallar seg profeter av Guds nåde, og søker å løsrive seg frå Danmark. Her blir pastor Falck og kateketen hans sendt for å ta eit endeleg oppgjør med dei, og dette møtet belyser eit mørkt kapittel i dansk historie. Danskane ser på grønlenderane som de elendige ville, men ironisk nok er det danskane som oppfører seg som barbarar. Sjølv pastoren syndar støtt og stadig.

Det er ei barsk og usminka historie som brutalt skildrar ei tid og eit samfunn prega av nød, vald og epidemiar, der mørke og kulde regjerer saman med gapestokken og bibelen. Det er nærast som stanken frå kloakken dampar ut av boka, der folk vassar i skit og lort, og som lesar fryktar du at også lusa hopper ut av bokblada. Her er levande beskriving av magesjau, årelating med brennevin som einaste bedøvelse og ei brutal skildring av valdtekt og ein påfølgande abort. Lite vellystig lektyre altså, likevel blir du dradd vidare, for boka er verkeleg godt skrive, historia er god, og mellom all elendighet finn du og litt humor. Boka gir ei usedvanlig god leseoppleving.

Forfattaren Kim Leine er født i Norge, men flytta til Danmark som 17-åring. Han er utdanna sjukepleiar og har bodd på Grønland i 15 år. 

(Cappelen Damm 2012). Årets vinnar av Nordisk råds litteraturpris.

Del på facebook
Odd W. Surén:

Den som skriver

Den som skriver

På ein isolert stad som heiter Blokk bor folket som vert kalla Byggere. I Blokk fins ikkje naturleg dagslys, berre i form av eld og elektrisk lys som dei har fått av Bringere. Ingen veit kvar Bringerne kjem ifrå, men dei forsyner også Byggerne med mat i byte mot ulike varer. Det hender også at det kjem Hentere som tek med seg nokre av borna. Ingen veit kvifor, og borna ser dei aldri igjen. Kva som elles befinn seg utanfor Blokk er det ingen som veit. Blokk er omgitt av Mørket, og det går rykter om at det bortanfor Mørket er noko som heiter Ute. Men ingen går ut i Mørket. For då blir han ein del av det, for alltid. Trur Byggerne. Dei vart berga frå det fryktelege Ute av den usynlege Bestyreren. Han er fullgod og allmektig, og gav dei Blokk i staden.

I Blokk har eitt embete stått i særstilling gjennom generasjonar. Denne personen har tittelen ”Den som skriver”. Gabar var den første som skreiv, no er det Corr som skriv. Han er den siste i rekkja gjennom 742 år. Alt som er skrive står samla i Bøkene, som kan samanliknast med ein slags Bibel. Berre ”Den som skriver” har lov til å lese det som står i Bøkene. Jamleg les han utdrag for Byggerne. Bebuarane i Blokk fryktar Bøkene. Bøkene antyder at ein dag skal Riveren kome. Dette er Betyrerens motstandar.

Odd W. Surèn har skapt eit mystisk univers i Blokk. Stundom kan ulike lydar høyrast frå Mørket. Og det kjem inn luft og lukt. Det har også kome inn haledyr (dvs. rotter) frå Mørket. Og tråddyr, svevedyr og surredyr (dvs. ulike insekter). Kva slags samfunn er Blokk? Første del av boka kan verke slitsam, sjølv om språket er framifrå. Men som det står til lesaren allereie på side 41: ”Ikke la deg utmatte! Hold ut, og alt skal bli forklart”. Omveltinga skjer når det kjem inn ein mann frå Mørket. Ein som har gått seg vill.  Aldri har noko menneske tidlegare kome levande frå Mørket til Blokk. Det utenkjelege har skjedd. Kva som hender vidare skal ikkje røpast her. Men det meste blir klargjort.

”Den som skriver” er ei bok som famnar vidt.  Kva er eit samfunn? Kva er tradisjon? Kva er religion? Kva er makt? Kva er tekst og språk? Kva er sanning? Og ikkje minst: Kva er lukke? Det har alltid vore gode tider i Blokk. Dei saknar ingenting og har alt dei treng. Heilt til det kjem nokon utanfrå og fortel sanninga: At dei ikkje saknar noko, berre fordi dei ikkje veit kva dei går glipp av. Boka held eit høgt litterært nivå og Odd W. Surèn har ei stemme som sjeldan ytrar seg tomt og overflatisk.

Del på facebook
Helene Uri:

Engel av nylon

Engel av nylon

Helene Uri har skrive og publisert arbeider innan språkvitskap sidan 1989. Den første skjønnlitterære boka for vaksne kom i 2001, «Dyp rød 315», og den siste, «Rydde ut», kom no i år. I løpet av si forfattarkarriere har ho gjeve ut mange bøker for born, ungdom og vaksne.

Den boka som har gripe meg mest av alle dei ho har skrive, er “Engel av nylon. Kva er morslykke? Og kor djupt stikk morskjensla? Finst det ein fasit på kor lykkelege vi må bli når vi får born? Er vi unormale om vi ikkje høyrer basuner og får stjerner i augo i same sekund som vi får den nyfødde opp i armane vår, etter 28 timar med rier og 9 månader der kroppen vår har vært beskytta bustad for den lille?

Hovudpersonen i boka, Beate, blir gravid på bryllaupsnatta. Ho berre veit det! For det er den ultimate lukka, å få born med den du elskar mest i heile verda. Forventningane til det å bli mor blir større og større jo lengre ut i svangerskapet ho kjem. Alle i rundt ho fortel ho kor lukkeleg ho kjem til å bli når bornet endeleg kjem. Men Beate må vere unormal! Ho kjenner det ikkje slik som alle seier at det skal kjennast. Manglar ho rett og slett eit "mors-gen"? Ho må da vere ei monstermor når ho ikkje ein gong får tårer i augo av dottera si fyrste Lucia-framsyning!

Sidan språket er så godt i bøkene til Helene Uri, kan ein verkeleg "kjenne" sårheita og smerta som Beate føler. Spesielt når handlinga tek ei dramatisk vending.

Del på facebook
Kjersti Annesdatter Skomsvold:

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Kjersti Annesdatter Skomsvold er født i Oslo i 1979. Dette er debutboka hennes, den kom i 2009, hun fikk Tarjei Vesaas debutantpris for den, og ble nominert til Bokhandlerprisen og P2-lytternes romanpris. I 2012 kom hun med sin andre roman, Monstermenneske, som også fikk svært gode kritikker.

"Hvis jeg skriver en bok, blir jeg et menneske igjen" tenkte hun da hun skrev denne boka. I forbindelse med utgivelsen av Monstermenneske har Skomsvold gitt intervjuer om ME-sykdommen sin, der det har kommet fram at det å skrive roman var en del av det å takle sykdommen og prøve å bli frisk.

Mathea Martinsen er en gammel dame, hun bor i en drabantby på Oslos østkant og her har hun levd hele sitt usynlige liv, sammen med mannen sin Epsilon. Mathea er et av disse ensomme menneskene som når de dør, får en dødsannonse i Aftenposten der det bare står "Venner" under navnet, fordi det ikke finnes nær slekt eller omgangskrets. Dette er Mathea selv fullt klar over, hun leser nemlig dødsannonsene i Aftenposten med stor interesse hver morgen. Ofte godter hun seg litt over dem hun har levd lenger enn, og spesielt gleder hun seg over de mange små diktene folk setter i annonsene:
Så lukker vi deg i våre hjerter inn, og gjemmer deg innerst inne, der skal du fredfullt bo i våre sinn, som et kjært og dyrebart minne.

Men nå har Mathea blitt alene, og plutselig blir hun redd for å dø uten at noen vet om at hun har levd. Tenk om hun er en av disse som blir funnet etter tre uker fordi det lukter rart i oppgangen, det ville vært ille, for Mathea orker ikke tanken på å være til bry for noen. For å håndtere alle disse nye tankene om døden, må Mathea finne på noe for å bli lagt merke til, men hva skal det være?

Ikke siden Ambjørnsens Elling-bøker har jeg lest en roman om en tragisk skjebne som har vært så lett og artig å lese. Vel er Mathea et dypt ensomt menneske, som på grunn av sosial angst har levd svært isolert. Men hun synes ikke synd på seg selv av den grunn, hun bare ser med forbauselse på at livet hennes har passert så ubemerket, og tenker at det må hun vel gjøre noe med før det er for sent. Paradoksalt nok får hun en ny og uventet livsgnist, og om hun ikke akkurat kaster seg ut i livet, så tar hun nå små, modige skritt ut i en verden som hun tidligere bare har betraktet på avstand. 

Det er en liten genistrek av forfatteren å klare å beskrive denne bunnløse ensomheten uten at det blir uutholdelig trist. Det klarer hun ved å vise oss Matheas rike og allsidige indre liv. Det er ikke noe i veien med intellektet hennes, og hun mener selv at hun i bunn og grunn er et optimistisk og livlig menneske. Det er bare ingen andre som vet om det. Det store spranget mellom lettheten i skrivemåten og den tragiske klangbunnen innholdsmessig, gir et stort spillerom for tankene når man leser denne boka og gjør den til en stor leseopplevelse. Et sted mellom det tragikomiske og det sorgmuntre. Kanskje mest det siste.

Del på facebook

Opningstider

Måndag 13.00 - 16.00
Tysdag 13.00 - 19.00
Onsdag 13.00 - 16.00
Torsdag 12.00 - 19.00
Fredag 12.00 - 16.00

Kontakt

Tlf.: 70 24 41 91
Epost: biblioteket@skodje.kommune.no

Besøksadresse

Stadionvegen 25, 6260 Skodje

Vi blir inspirert av