Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Filmtips

Erik Poppe:

Kongens nei

Kongens nei

Kongens Nei handler om en avgjørelse Kong Haakon VII måtte ta etter tre dramatiske døgn som fulgte invasjonen av Norge i april 1940. Hvordan skal kongen forholde seg til sitt rike, når tyske styrker har tatt over kontrollen av Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim i et lynangrep?

Selve historien burde vært kjent for alle, men filmen er en god presentasjon, med troverdige iscenesettelser, av tankene den norske kongen gjorde, da han fikk et ufattelig ultimatum: overgivelse eller døden. Han er snart på flukt med familien og regjeringen til Hamar og videre inn i Østerdalens skoger, med tyske fly og soldater i hælene. Underveis går det opp for han hva krig innebærer i praksis. Ved å spille på den tyske linjen kunne han hindre at flere norske liv går tapt, men hva med kongerikets ære?

Fokuset er ikke på kongen alene. Kronprinsen med sin liten familie er med han, noe som utsetter kongefamilien for enda større risiko, mens statsminister Nygaardsvold står fram som en samlende skikkelse under regjeringens krisemøter in det ene avsidesliggende pensjonat eller hytte etter det andre. Relasjonene mellom disse er interessante, generasjonskløfta mellom Kong Haakon og Kronprins Olav spesielt.

Filmen er også et fengslende blikk på den tyske sendemann, som virkelig ønsker fred mellom Norge og Tyskland og er uvel med det umulige ultimatum han er forpliktet til levere kongen.

Filmen er full av respekt for hovedpersonene, men dessverre avslutter den ved kongens nei. Det er fristende for møringer å tenke seg at regissør Erik Poppe kunne på sikt følge kongens og kronprinsens flukt videre til Molde, Åndalsnes og Tromsø, samt regjerings installasjon i London. Det går an å håpe på en del 2, en film om konsekvensen av Kongens nei.

Del på facebook
Matt Ross:

Captain Fantastic

Captain Fantastic

Captain Fantastic høyrest ut som endå ein superhelt-film, men i staden er det ein ganske annaleis film enn det ein vanlegvis får servert frå amerikansk hald.

Filmen handlar om familiefaren Ben som av idealistiske årsaker har valgt å leve eit alternativt, sjølvberga tilvære i naturen med sine seks born. Her underviser han dei på eiga hand i det han meiner dei burde lære og gir dei fysisk hardtrening for å overleve i villmarka.
Men då mora døyr etter eit lengre opphald på psykiatrisk sjukehus, bestemmer Ben seg for å forlate sitt heimelaga «paradis» og ta barna med til gravferda.  Turen gjennom det moderne samfunnet blir ei reise som kjem til å forandre alle involverte partar.
Konfrontasjonen mellom det trygge livet i skogen og sivilisasjonen viser kor framandgjorte familien har blitt etter åra i isolasjon. Det oppstår ei rekkje episodar med relativt brutale kulturkrasj, dette er skildra både med stor humor og sårheit.
Filmen har mange fine nyansar. Den kan lesast som sarkastisk kritikk av diverse sekter, frå paranoide dommedagsprofetar via strenge kyrkjesamfunn til revolusjonære kommunistar. Men samtidig, ved å legge synsvinkelen til Ben og familien hans, let filmen oss sjå vår moderne sivilisasjon utanfrå slik at også fleire sider av denne livsstilen står fram som lettare absurde.

Dansk-amerikanske Viggo Mortensen har fått ein velfortent Oscar-nominasjon for rolla som familiefaren Ben. På den eine sida er han grenselaust sta i livsstilen han har valgt, noko som grensar til det fanatiske og øydeleggjande. På den andre sida er han ein varm familiefar som elskar barna sine, og som gjer det han gjer i beste meining.

Del på facebook
Tom McCarthy:

Spotlight

Spotlight

Noen Oscar-vinnende filmer blir forbausende lite omtalt og blir dessverre mye fortere gjemt og glemt enn de fortjener. Spotlight fikk faktisk  Oscar for beste film og beste originalmanuskript i 2016 (mange som husket det?), og både Mark Ruffalo og Rachel McAdams var nominert for beste birolle.

 

Filmen er basert på virkelige hendelser, dette dreier seg om overgrepsskandalene i den katolske kirken, som viste seg å ha enormt omfang etter hvert som sakene ble rullet opp i det ene landet etter det andre. I filmen er vi i startfasen på begynnelsen av 2000-tallet, og vi følger en liten gruppe med gravende journalister i avisen Boston Globe, som skal se nærmere på en sak om en katolsk prest som mistenkes for seksuelle overgrep mot barn. Verken kirken selv eller myndighetene har tatt tak i saken, og avisen har tidligere lagt den bort fordi det var umulig å finne konkrete beviser eller personer som var villige til å snakke. Boston er den amerikanske storbyen som har høyest andel katolikker og kirken er åpenbart en enorm maktfaktor, så dette er mildt sagt sensitivt materiale for pressen å pirke i. Journalistene i Spotlight-redaksjonen møter da også en mur av taushet, bortforklaringer og trusler. Men deres standhaftige og tålmodige arbeid bærer etter hvert frukter, de samler beviser blant annet ved møysommelig gjennomgang av gamle arkiver, og de overtaler ofre til å stå fram med sine historier.

"Spotlight" er nøktern og troverdig i formspråket, her finnes ikke noe utvendig action, men alvoret i saken byr naturlig nok på mye stille drama. Etterpå sitter jeg igjen med en følelse av takknemlighet. For at Spotlight-redaksjonen hadde en redaktør som ga dem tid og ressurser til å jobbe i fred med saken, og for at de hadde motet til å konfrontere maktpersonene som dekket over det som hadde foregått. De fikk snøballen til å begynne å rulle, systematiske, alvorlige og omfattende overgrep begått av prester og andre tillitspersoner i den katolske kirken, over mange tiår og i mange land, ble etter hvert avslørt.

Vi får håpe at det fremdeles vil være rom i den etter hvert temmelig nærsynte «klikkbaserte» mediehverdagen for de gode graverne blant journaliststanden, de som kan avsløre de skurkene som er flinkest til å gjemme seg. Denne filmen viser akkurat hvor viktig pressen kan være på sitt beste.

Del på facebook
Grímur Hákonarson :

Stabukker

Stabukker

I ei avsidesliggande bygd på Island bur brørne Gummi og Kiddi. Dei er naboar og begge driv med sau. I familien har det gjennom generasjonar vore tradisjon med sauedrift og brørne er synleg stolte over dei flotte dyra som har blitt ala fram.

Men Gummi og Kiddi  har ikkje vore på talefot på fleire tiår og heilt nødvendig kommunikasjon dei i mellom vert utført av gardshunden som spring frå den eine garden til den andre med ordknappe meldingar på papirlappar.

Men når skrapesjuka rammar bygda og veterinæren bestemmer at det må bli naudslakt, så raknar kvardagen for desse einstøingane og uvenskapen må leggast til side.

Filmen er på eitt vis ei svart komedie om to sære og sta gubbar. Samstundes er det også ei ærleg framsyning av hardt og tradisjonelt arbeid sett opp i mot det moderne, effektive og rasjonelle. Sjølvsagt veit vi at slakting må til når sjukdom råkar saueflokken. Men vi har stor medkjensle med brørne som ser livsverket gå tapt.

Ein minneverdig film om eit menneskeleg drama. Vi nyt vakker og nær filming av dei to hovudrolleinnehavarane og nydelege sveip over det nakne og forlokkande islandske landskapet.

Islendingane kan dette med å fortelje ei god historie, anten det er i ei bok eller ein film som her. Dei siste åra har vi fått mange flotte historier frå naboane våre vest i havet.

 

 

Del på facebook
Krisztina Goda:

Children of Glory

Children of Glory

Det er oktober 1956 i Ungarn, da studenter ved Budapests Tekniske Universitet sier nok er nok av det brutale sovjetinstallerte regimet som styrer hver detalj i deres liv. Det er også kvalikkamp i OL for det ungarske vannpololag for menn mot Sovjetunionen, som ser seg lei av en bestukket dommer i Moskvas svømmeanlegg.

En studentdemonstrasjon utvikler seg til en enorm, fredelig, felles motstand som sprer seg som ild i tørt gress gjennom telefonlinjene over hele landet, men det hemmelige politietet blir nervøs og tar til våpen.

Det er på dette upassende øyeblikk Karcsi Szabó, kapteinen på det nasjonale vannpololag, landets nasjonalidrett, blir forelsket i Viki Falk, en av de mest taleføre kvinnelige aktivistene, uten å falle for hennes budskap for frihet uten videre. Men da han vitner de siviles kamp mot Den røde armé og sovjetiske tanks, der kvinner og barn er slaktet ned, blir revolusjon viktigere enn en gullmedalje for Karcsi, noe hans omsorgsfulle mor ikke er glad for.

Da kolonner av russiske tanks trekker seg ut, tror sivilbefolkningen at de har vunnet sin kamp og kan gjenoppbygge byen med overraskende frie hender. Viki vil slippe Karsci løs slik at han kan vinne en gullmedalje for landet i Melbourne-OL, aller helst ved å slå Sovjetunionen.

Men vil vannpololaget la Karsci bare dukke opp når det passer han, og vil Sovjetunionen la seg tape ansikt når verdens aviser har Budapest i overskriftene?

Children of glory er en ‘kampen mot Goliat’ film som representerer faktiske hendelser i midten av vårt Europa, og som får selve borgerkrigen i Syria til å blekne. Filmen er så representativ for det som skjedde at originalopptak fra 1956 glir inn i filmen i blant. Det gjelder også originalbildet fra OL-kampen i vannpolo mellom Sovjetunionen og Ungarn i Melbourne i etterkant av revolusjonen, et av OL-historiens mest dramatiske øyeblikk.

Filmen, med norske tekster og kvalitetsstatus S film hos Norsk filminstitutt, samt 7.6/10 på IMDB, ble regissert av den relativt unge Krisztina Goda. Filmen egner seg veldig godt som eksempel på Den kalde krigen for skolelever. Den er troverdig, underveis småmorsom, følelsesladet og actionfylt. Det lærerike i denne kontekst er at Sovjetunionen ville feie hendelsene under teppet, som om uro i rekkende ikke fant sted, mens Vesten ville feie hendelsene under teppet fordi man lar ungarerne i stikken. Den eneste fordelen ved at denne historien ble tvunget inn i glemmeboka, er at den overrasker idag.

  

Del på facebook
Alejandro Iñárritu:

The Revenant

Leonardo Di Caprio

Leonardo Di Caprio

 

Du trur du har sett det meste med all den datateknologien og andre effektar som filmindustrien har teke i bruk. Men du har aldri sett nokon bli jult opp av ein bjørn slik som Leonardo DiCaprio blir i «The Revenant».

 

Det tek nærast livet av Hugh Glass, som rollefiguren heiter. Likevel kjempar han vidare, drive fram av ønsket om hemn mot han som stakk frå han (spela av Tom Hardy; for tida ein av dei største skurkane i filmverda).

 

«The Revenant» er kanskje like kjent som filmen Kristoffer Joner var med i – så vidt! Etter å ha kjeda seg gjennom ein lang og trøsteslaus opptaksperiode, er han knapt å sjå: berre eit kort kamerasveip fer forbi han først på filmen, medan han seier den eine setninga som overlevde klippinga av filmen.

 

Leonardo DiCaprio derimot er med omtrent heile tida; ein kraftprestasjon av dei sjeldne der han overlever mot alle odds sjølv om han til tider har nok med å dra kroppen etter seg gjennom ei kald og ugjestmild villmark.

 

DiCaprio vann sin første Oscar med denne filmen. Sjølv om det mest er det fysiske han briljerer med i denne filmen, har DiCaprio gjentekne  gonger vist at han er «Oscar-materiale».

 

Alejandro Iñárritu har nok ikkje det same glamorøse omdømmet som DiCaprio, men fekk sin fjerde Oscar for regijobben på «The Revenant».For han vann også i 2015, m.a. som regissør av «Birdman» og har levert glimrande filmar, som «Babel», før.

 

Og ei lita oppmoding til slutt, om enn i seinaste laget i dette tilfellet: storslegne filmar som «The Revenant» er laga for det store lerretet. Film er absolutt best på kino!

 

Men fekk du ikkje med deg «The Revenant» der, kan du trøste deg med å låne filmen på biblioteket. 

Del på facebook
Stephen Daldry:

Billy Elliot

Billy Elliot

Billy Elliot er en inspirerende historie om  en ung gutts kamp, mot alle odds, for å få sin drøm oppfylt.

Filmen handler om 11 år gamle Billy Elliot som vokser opp i et gruvesamfunn i Nord-England under den store gruvearbeiderstreiken i 1984. Faren vil at Billy går på boksetrening og Billy er nokså fornøyd med det, inntil ballettklassen må flytte inn i bokselokalet og  da får han sjansen til å prøve seg litt.

Ballettlæreren ser  et stort talent i Billy  og hun blir veldig engasjert i gutten, som prøver å holde ballettundervisning hemmelig.  Faren blir rasende når han oppdager at Billy bruker boksepenger på ballet og blir tvunget til å slutte.

 

I mens forsøker danselæreren, fru Wilkinson å oppmuntre Billy til å prøvedanse for Den Kongelige ballettskolen i London.

 

Billy Elliot

 

Una película maravillosa inspirada en la historia de un chico proveniente de un pueblo minero del norte de Inglaterra durante la gran huelga en 1984.

El padre de Billy quiere que su hijo aprenda a boxear y todo iba bien hasta que la escuela de balllet también comienza a funcionar en  el mismo gimnasio.

Billy era el responsable de entregar las llaves del local a la profesora de ballet y de ese modo se fue interesando más y más  por la danza.

 La señora Wilkinson -la instructora de ballet - ve en Billy un gran potensial como bailarín y lo incentiva a continuar.  Mientras tanto Billy trata de mantener en secreto su incursión en la escuela de ballet  hasta que su padre se entera que Billy gasta el  dinero de las clases de boxeo en clases de ballet.

Del på facebook
László Nemes:

Sauls sønn

Sauls sønn

I Sauls sønn stuper vi umiddelbart inn i marerittet Auschwitz-Birkenau. At arbeidet med å utrydde Europas jøder blir intensivert samtidig som Hitlers hærer lider nederlag på alle fronter er ufattelig, men her er ikke tid til perspektiv, årsak og konsekvens. Det haster, nye forsyninger står allerede ved døra.

Vi følger Saul i sitt arbeid i en av de mange Sonderkommando-enheter, en ungarsk jøde imponerende godt spilt av Géza Röhrig, og vi følger han veldig tett. Det er som om kameraet er en forlengelse av skulderen, et instrument som søker stadig etter Sauls tankegang eller psykisk tilsand. Det gjør at den makabre virksomheten i bakgrunnen er matt, ute av fokus. Effekten er slående. Man skjønner de hektiske prosessene i den ekstraordinære virksomhet, hvordan Saul er tvunget til å forholde seg til dem, og den tyske overmaktens innstilling: en jøde er ‘et stykke’. Derimot er filmen et kunststykke, som formidler disse omstendigheter uten å være frastøtende. Å jobbe i Sonderkommandoen gir Saul litt mer suppe og utsetter døden med en uke eller to.

Filmen er ikke en dokumentar, selv om den troverdige skildringen av galskapen vil for mange bli filmens styrke. Det narrative handler om Sauls jakt etter en rabbi blant fangene som kan velsigne en gutt Saul har reddet fra en likhaug, fordi han tror det er sin sønn, før gutten blir brent. Denne jakten, et innslag av humanitet i den vanvittige tilværelse, introduserer oss til en rekke interessante personligheter og viser snedige sider ved livet i en konsentrasjonsleir. Kommunikasjon mellom desperate fanger er et virvar av ungarsk, polsk, fransk og nederlandsk. Saul må også jakte tolker blant fangene.

Den røde hær rykker stadig nærmere og det begynner å haste for styresmaktene. Det blir opprettet et stort likbål om natten ute på landet, en svært overbevisende scene i filmen som formidler angsten og håpløsheten som bakteppe, mens handlekraftige fanger øyner alternativ.

Filmen vant Oscar-prisen for best fremmedspråklige film og har vunnet en rekke andre priser, ikke minst Grand Prix ved Cannes. For den unge ungarske regissør László Nemes er dette litt av en belønning for sin filmdebut.

Del på facebook
László Nemes:

Sauls sønn

Sauls sønn

Få har vekt slik merksemd med sin debutfilm som ungararen László Nemes, sjølv om handlinga er frå eit velkjent kapittel i vår bestialske nære historie; Holocaust.

Historia er altså kjent: Jøden Saul er i ein såkalla sonderkommando i Auschwitz. Han er av dei fangane som er tatt ut til å hjelpe nazistane med skitarbeidet i konsentrasjonsleiren. Som motyting får han litt betre «soningsvilkår» og, ikkje minst, får leve vidare – i alle fall for nokre månader.

Sonderkommandoen leier dei som kjem til leiren inn til «garderobeanlegget», sørger for at dei tek av seg kleda, stenger døra etter at dei har gått inn i «dusjen», tek verdisakene dei har lagt att, lempar ut dei daude kroppane (eller «kollia», som lika blir forretningsmessig omtalt som) og skrubbar rein gasskammeret klar til å ta imot neste parti med fangar. Andre brenn opp lika og transporterer vekk oska. Kort sagt: eit helvete på jord.

Saul går rundt som ein levande dauing og gjer rutinemessig jobben sin. Heilt til ein gut viser seg å overleve gassdosen, i alle fall for ei lita stund. Hostande blir guten lagt fram for «doktorane» for vidare undersøking.

Saul påstår at guten er sonen hans og prøver først å redde liket frå å bli brent, for så å leite etter ein rabbi, slik at guten blir gravlagt på rett måte etter jødiske tradisjon. Det verkar å vere Sauls siste desperate forsøk på å vinne att ein ørliten rest av menneskeleg verdigheit før det blir for seint.

Historia i seg sjølv er så ekstrem at den knapt kan visast. Og det er akkurat det som skjer også: vi får aldri eit overblikk over alt det groteske. Det meste skjer i bakgrunnen, uskarpt og med namnlause. Eller heilt utafor bildet, formidla gjennom lyd.

Kamera er omtrent heile tida opp i ansiktet, eller i nakken, på mimikklause Saul, og slik sett blir alt tona ned. Filmen har eit format som er omtrent som på dei gamle fjernsyna – og det gjer at ein skrellar vekk det meste på sidene og «berre» gir rom for nærbilda. Det «innestengte» perspektivet blir forsterka ved at kameramannen har valt eit svakt vidvinkelobjektiv; noko som syg oss enno nærare til Saul. Tagningene er lange og fargene dystre. Som handlinga.

Dette er debutfilmen til Nemes, og hovudrolla blir også spelt av ein debutant, Géza Röhrig. Röhrig har forresten skrive to diktsamlingar om Shoah (Holocaust). Filmen vann både Oscar og Golden Globe som beste framandspråklege film, og «Sauls sønn» stakk av med den nest gjevaste prisen i Cannes, Grand Prix.

Kritikarane trilla stort sett seksarar da «Sauls sønn» gjekk på kino her til lands sist vinter.

  

Del på facebook
Fargo

Brørne Joel og Ethan Coen presenterte oss for eit eksotisk Amerika da dei laga den snodige krimfilmen «Fargo» for tjue år sia. Og det eksotiske var kanskje enno meir framand for den jamne amerikanar, enn for oss her i «gamlelandet». For dei fleste rollene var henta ut frå det skandinaviske miljøa i den nordlege delen av USA. Her var det mykje «ja, ja», «uff da», strikkekofter og enkle sjeler. Ja, mange av etterkomarane frå Skandinavia blir framstilt som ein gjeng godfjottar.

I 2014 kom fjernsynsserien «Fargo», og mange av stereotypiane fekk også spelerom i serien. Dei fleste vil framleis alle berre vel, men nokre har dessverre vore uheldige og viklar seg meir og meir inn i trøbbel. Og det er noko av det meisterlege med fjernsynsserien; korleis noko som går gale, blir verre og verre og verre …

Sesong 2 av «Fargo» kom i 2015 og her møter vi også nokre velmeinande sjeler som er like uheldige og viklar seg inni floke på floke. Denne gongen er det dumsnille preget til lokalbefolkninga tona noko ned, medan ein gjeng nådelause tyskerar blir introdusert som nytt eksotisk innslag.

Sett ut frå kva som er skrive så langt, verkar dette meir til å vere lettbeint underhaldning. Det er for så vidt rett, men måten det er gjort på er rett og slett imponerande. Kløktig utforma manus med fiffige vendingar i handlinga blir gjennomført av gode skuespelarar i eit stilsikkert og tidsriktig miljø. Fargo-serien overgår rett og slett den klassiske filmen som den arva namnet frå. Og det aller meste som blir vist elles. Handlinga er rimeleg grovkorna; men mykje av det blodige og valdelege blir «ufarleggjort» gjennom den absurde settinga.

Sesong 2 er ein såkalla prequel. Det vil seie at handlinga er lagt (ti-år) før det som skjer i sesong 1. Men sjølve motoren i forteljinga, ugjerningane, har ikkje noko med kvarandre å gjera. Difor er det ikkje farleg om du ser sesong 2 først, sjøl om filmskaparane kanskje vil meine noko anna. For dei har lagt inn fleire lause trådar i sesong 1 som får si forklaring i forhistoria.  

Har du sansen for det litt aparte, er «Fargo» noko for deg. Og for langt fleire enn deg, for serien har fått heile 9 av 10 poeng av dei 162.000 som til no har vurdert filmen på imdb.com.

Del på facebook

Opningstider

Måndag 13.00 - 16.00
Tysdag 13.00 - 19.00
Onsdag 13.00 - 16.00
Torsdag 12.00 - 19.00
Fredag 12.00 - 16.00

Kontakt

Tlf.: 70 24 41 91
Epost: biblioteket@skodje.kommune.no

Besøksadresse

Stadionvegen 25, 6260 Skodje

Vi blir inspirert av