Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Filmtips

Baltasar Kormákur:

Everest

Baltasar Kormákur - Everest

«Everest» er en dramafilm fra 2015 basert på virkelige personer og hendelser. Våren 1996 forbereder to erfarne fjellguider seg på å lede hver sin ekspedisjon med betalende deltagere til toppen av Mount Everest. Ikke alle kommer til topps, men hva verre er, heller ikke alle kommer ned igjen. I over 8000 meters høyde overraskes ekspedisjonene nemlig av dårlig vær, og det hele utvikler seg raskt til en kamp for livet.

Det er ikke til å komme forbi at dette er en spennende film. Det er nok av dramatikk, og du trenger ikke ha høydeskrekk for at det skal kile godt i magen under enkelte scener. Samtidig sørger vissheten om at det er en sann historie for at filmen får et større preg av alvor enn om det hadde vært ren fiksjon. Skuespillerne, med Jason Clarke, Jake Gyllenhaal og Josh Brolin i spissen, leverer troverdige prestasjoner, og bildene fra Himalaya er storslagne. «Everest» er en skremmende påminnelse om naturens voldsomme krefter, men det er også en beretning om ekstrem lidenskap, skjebnesvangre valg og hvor langt noen er villig til å gå for å oppfylle sine drømmer.

Det er skrevet flere bøker om hendelsene filmen skildrer, hvorav den mest kjente er journalisten Jon Krakauers «I tynn luft». Krakauer var selv med den ene ekspedisjonen på reportasjeoppdrag for et friluftsmagasin.

Del på facebook
Ron Howard:

Et vakkert sinn

Et vakkert sinn

John Forbes Nash jr. går fortsatt dagleg til jobben ved Princeton University, der han er ein litt kjepphøg professor i spelteori (økonomi). Nash er ein av dei største matematikarane (han påverkar vårt daglegliv i dag), og like sær som ein professor kan vere. Det er bachelorstudenten Alicia som hjelper den einsamme Nash å finne hjarta sitt. Heime ventar han etter kvart å bli far.  

Dette er neppe så merkverdig, men det er noko ved måten filmen ruller innleiingsvis på som er rørande. Det er noko på gang vi ikkje ser. Et vakkert sinn er en vakker film om ein mann som er eit offer for noko vi forstod lite om på 1950-talet, da den virkelege Nash forska - schizofreni.

Russell Crowe har med tid hatt mange hovudroller som den barske helten, men rolla her som den mjuke professoren er kanskje den beste. Jennifer Connelly har rolla som den forståingsfulle kona som forsvarer han lojalt medan omverda, unntatt ein forståingsfull psykiatrikar, ser på han som ei plage som må bort. På bakgrunn av deira morsomme første stevnemøte, er ikkje det rart at det er ho som forstår han best.

Nash er forskaren som har ‘tru på at noko heilt usedvanleg kan skje’, og ho er den som trur det same om mannens mental helse.

Regissør Ron Howard gjer ein strålande jobb av å formidle ei kjerne av godheit i professor Nash, som var nok der, men som samfunnet feiltolka - spesielt midt under Den kalde krigen og når Nash innbiller seg han er forfølgt av sikkerheitsagentar.

Del på facebook
Marc Riviere:

Harens år

Harens år

Et ublidt møte med panseret på en bil blir for den vesle haren starten på et langt vennskap med Vatanen. Vatanen er mennesket som  fulgte etter ham inn i skogen og ble der.

Arto Paasilinnas kanskje mest kjente roman, Harens år, ble i 1980 filmatisert for andre gang. I 2006 kom nyutgivelsen av film nr to. Kjenner du til Paasilinnas bøker, vet du at du kan vente deg underfundig humor og god underholdning! 

En hardtarbeidende reklameskribent og hans fotograf er på vei tilbake til hotellet etter et jobboppdrag i de finske skoger, da en hare plutselig hopper foran bilen. De klarer ikke stoppe i tide, og Vatanen går ut av bilen for å sjekke om haren kom til skade. Mans fotografen fortsstt sitter igjen i bilen, følger Vatanen etter haren til fots et stykke inn i skogen. 

Vatanen tar hånd om haren, og på sin ferd gjennom skogen gjør han seg opp en del tanker om livet, jaget og maset i karriereverdenen han lever i. Etter hvert finner han stor tilfredsstillelse i å oppholde seg alene i villmarken og bestemmer seg rett og slett for å bli værende. 

Han lever av det som naturen har å by på og tilpasser seg livet i skogen på best mulig måte. Og hvordan gikk det med haren? Jo, den klarte seg bra med Vatanens hjelp, og det utvikles et godt vennskap mellom de to - en mann og en hare. 

Og det er ikke måte på hvor mye rart de støter på der ute i skogen. Man kan av og til få assosiasjoner til Gudene må være gale-filmene, også fra rundt 1980.

Når Vatanen omsider vender tilbake til sivilisasjonen, er det med et helt nytt syn på livet. De materielle godene som før var så viktige for ham er plutselig helt uvesentlige. Det er harens ve og vel som opptar ham.

Er du Paasilinna-fan, vil du ikke bli skuffet. Humoren og underfundigheten er beholdt i filmen. Og for dere andre kan filmen være starten på et nytt bekjentskap med en herlig forfatter!

Del på facebook
Phillip Noyce:

Rabbit-proof fence

DVD-cover Rabbit-proof fence

«Naturfolk må opdrages så de kommer op på vores udviklingsmæssige stade.» Det var holdningen mange steder i verden. De opdagelsesrejsende så de indfødte som laverestående repræsentanter for menneskeracen og mange steder var det samme tilfældet for etniske mindretal, som levede inden for landets grænser. Med oplysningstiden fik den hvide mand pligt til at gøre noget ved det. White man’s burden som englænderne sagde.

«Rabbit-proof fence» skildrer en version af denne tragedie. 3 aborigin-jenter bliver taget ud af reservatet og sat i en interneringslejr. Her skal de opdrages og trænes til at blive gode hushjælp for de hvide australiere. Men den ældste af jenterne beslutter sig for at de skal flygte. Det lykkes dem at komme ud af lejren og så går flugten gennem skov, ørken og fjell.

Ret hurtigt bliver det et prestigeprojekt at få indfanget de to og opgaven bliver ledet af en skruppelløs Kenneth Branagh. Vi følger den elementært spændende  jagt de næsten 2.500 km og får stadig større respekt for de to jenter.

Denne film foregår i Australien men kunne lige så godt have foregået på Grønland, i USA, Nordkalotten eller Russland.

Barsk og nødvendig fortælling.

«Naturfolk må opdrages så de kommer op på vores udviklingsmæssige stade.» Det var holdningen mange steder i verden. De opdagelsesrejsende så de indfødte som laverestående repræsentanter for menneskeracen og mange steder var det samme tilfældet for etniske mindretal, som levede inden for landets grænser. Med oplysningstiden fik den hvide mand pligt til at gøre noget ved det. White man’s burden som englænderne sagde.

«Rabbit-proof fence» skildrer en version af denne tragedie. 3 aborigin-jenter bliver taget ud af reservatet og sat i en interneringslejr. Her skal de opdrages og trænes til at blive gode hushjælp for de hvide australiere. Men den ældste af jenterne beslutter sig for at de skal flygte. Det lykkes dem at komme ud af lejren og så går flugten gennem skov, ørken og fjell.

Ret hurtigt bliver det et prestigeprojekt at få indfanget de to og opgaven bliver ledet af en skruppelløs Kenneth Branagh. Vi følger den elementært spændende  jagt de næsten 2.500 km og får stadig større respekt for de to jenter.

Denne film foregår i Australien men kunne lige så godt have foregået på Grønland, i USA, Nordkalotten eller Russland.

Barsk og nødvendig fortælling.

Del på facebook
Sebastian Schipper:

En natt i Berlin

En natt i Berlin

Den spanske ungjenta Victoria møter fire unge Berlinarar i filmen «En natt i Berlin», og ingenting blir det same etter det. Denne tyske filmen har fantastisk foto av Sturla Brandth Grøvlen frå Trondheim.

I denne filmen møter vi spanske Victoria, som ikkje kan tysk og jobbar på kaffibar i Berlin. Ho møter fire unge menn på veg heim frå nattklubb. Dette er Sonne og hans gjeng, ekte Berlinarar, som lover å vise henne byen. Så drikk dei til det nærmar seg soloppgang, men likevel blir det mørkare. Den eine kompisen, ein fengselsfugl, skuldar ein berlin-mafioso pengar, dei må rane ein bank, dei treng ein sjåfør og så blir det Victoria som køyrer. Ho er dratt inn i eit opplegg ho aldri kunne drøymt om i sine verste mareritt.

Det er fleire grunnar til at Sebastian Schipper sin film «En natt i Berlin» har blitt ein snakkis på årets filmfestivalar og fått fleire prisar. Fotoet til Sturla Brandth Grøvlen frå Trondheim gav han internasjonalt gjennombrot og Sølvbjørn i Berlin, nylig fekk han også pris for beste foto i tysk film siste år.

Det mest spesielle med fotoet er at kamera følgjer handlinga i eitt sveip, utan klipp. Filmen varer i snaue 2 ½ time, altså utan eit einaste klipp eller kutt. Det er så variert og raffinert gjort at «En natt i Berlin» ikkje ser ut som ein dogmefilm. Dette er verken filma teater eller kunstnerisk saktefilm, tvert imot, «En natt i Berlin» er eit pulserande, urbant drama om vegen frå ei øl til dirrande, uberegnelig natt i Berlin. Ein kan berre førestille seg det utrulige arbeidet, øvinga og prestasjonane som ligg bak fotoet til Brandth. Fotoet spelar også godt opp mot musikk, miljø og skodespelarar, og gjer dette til ein film med særprega tone og intensitet. Filmskaparane brukar teknikken til å plassere publikum midt oppe i det heile. Sjåaren føler seg rett og slett der med dei, som om vi sjølv er med på ranet og får anledning til å kjenne opplevinga på kroppen, realiteten og adrenalinet.

Laia Costa i rollen som Victoria, og ikkje minst Frederick Lau i den mannlege hovudrolla som Sonne, er avgjerande for at handlinga fungerer godt med forteljargrepet. Her vert det spela slik berre amatørar kan gjere det; heilt uanfekta.
Reint tematisk tek filmen opp ein del spørsmål om skuld og rettferd, og utforskar kva det er som får nokon til å begå eit ran, korleis ein gjer det, og kva ein skal gjere etter at ranet er begått. Det er både interessant og underhaldande å vere med på denne reisa. Og ein blir riven med, men ikkje heilt utan å tenke, her og der, at ein film ikkje blir dårligare av ei viss fortetting og redigering.

På den andre sida: det mest imponerande er dei unge menneska sine rolleprestasjonar. Ein veit nesten ingenting om personane og får lite å vite. Men det vesle vi får, er faktisk nok til å lage ei historie med ekte menneskelege kjensler, ein desperasjon som ein på sett og vis kan forstå. Og ei stemning av ein nokså håplaus europeisk røyndom for mange unge menneske pr. i dag.

Del på facebook
Steven Spielberg:

Bridge of spies

Bridge of spies

Bridges of Spies er en underholdende film. Mer drama enn thriller, filmen er basert på en sann historie med en god del varme fra den Kalde krigen. USAs justissystem ser etter en lite kjent advokat som på papir kan forsvare en sovjetisk agent, Rubel Abel, som har blitt fanget. Valget ender opp med James B Donovan, som til vanlig tar seg av helt andre saker innen forsikring, men så viser det seg at han var aktiv under Nürnbergprosessen.

Donovan, overbevisende spilt av Tom Hanks, må snart forsvare seg selv også, for justissystemet er opptatt av å bygge opp om en nasjonalfølelse som skal fores gjennom mediene. Donovan snur denne argumentasjonen opp-ned ved å hevde at det amerikanske idealet er å gi hvert enkelt menneske et troverdig forsvar.

Hadde ikke den sovjetiske agent vært den ganske så sympatisk fyr som han er, ville ikke filmen har fungert så bra, for i tillegg til idealet om å gi et menneske det forsvaret han har rett til, ønsker Donovan oppriktig å forsvare Abel. Dette fester mediene seg ved. Til og med Donovans familie er i ferd med å stemple han som illojal mot landet.

Dette skjer når et amerikansk U2 fly tar bilder over Sovjetunionen og blir skutt ned. Donovan, som har klart å få Abel fengslet i stedet for avrettet, ser muligheten for et fangebytte, for piloten berger seg og bli tatt til fange. Når en megler for byttingen kommer på banen i Øst-Tyskland, må det hele forbli en fiksjon, fordi USA anerkjenner ikke Øst-Tyskland som et land og Donovan kan ikke representere USA, bare CIA kan. Dessuten blir det enkle byttet mer komplisert.

Med Steven Spielberg som regissør og Joel and Ethan Coen som manusforfattere, får vi en truverdig film med en etisk bunnlinje i et godt tempo. Filmen gjenspeiler New York, Øst-Berlin og Vest-Berlin på slutten av 1950-tallet med mye detalj innvendig og utvendig. Til og med Berlinmuren under oppføring opplever vi.

Del på facebook
Florian Henckel von Donnersmarck:

De andres liv

De andres liv

Vi er i Aust-Tyskland i 1984 nokre år før regimet raknar. Vi møter Stasi-kapteinen Gerd Wiesler som får som oppgåve å overvake ein kjend og tilsynelatande politisk korrekt dramatiker, Georg Dreyman. Han skal søke å finne bevis for kriminell verksemd, dvs. antisosialistisk arbeid retta mot den austtyske staten. Wiesler kjenner ikkje til at bakgrunnen for overvakinga er at kulturministeren ynskjer å kunne fengsle dramatikeren for å kunne stele kjærasten hans. Wiesler vert også freista med at han skal bli forfremma dersom oppdraget vert vellukka. For den einslege Stasi-agenten som ser ut til å vere utan privatliv, opnar overvakinga ei verd full av kunst, kjærleik og ein anna måte å leve på, seg. Kapteinen har heile tida vore ein trufast og effektiv offiser, men etter kvart får han ein viss sympati med dei han er sett til å overvake.

Filmen har blitt kritisert for gi eit urealistisk og altfor positivt framstilling av Stasi-overvakarane. Men for meg var dette er ein fengslande film som teiknar eit tilsynelatande truverdig bilete av systemet i Aust-Tyskland - eit gjennom overvaka samfunn der Stasi kunne etterforske kven som helst for kva som helst.

Del på facebook
Roar Uthaug:

Bølgen

Bølgen

Bølgen er den første katastrofefilmen som er laget i Norge. Filmen er basert på at fjellpartiet Åkerneset innerst i Storfjorden, like ved inngangen til Geiranger-fjorden, vil rase ut og skape en kraftig og stor flodbølge som kan knuse alt på veien til Hellesylt og Geiranger i første omgang.

Fjellpartiet er ustabilt og har store sprekker som utvider seg med 10 til 15 cm. i året. Forskerne mener at raset en dag vil komme, men de vet imidlertid ikke når.

Dette er den første katastrofefilmen som er laget om en naturkatastrofe som ennå ikke har skjedd.  Filmen har intense og dramatiske scener om noe som kan skje når som helst.

 

La Ola

Es la primera película en su género realizada Escandinavia y en Noruega.

Tiene como telón de fondo uno de los más hermosos paisajes de Noruega como lo es el fiordo  y la villa de Geiranger declarados  patrimonio de la humanidad por la UNESCO el año 2005.

Casi a la entrada al fiordo de Geiranger se encuentra una falla geológica en la montaña  de Åkerneset, es una grieta  que aumenta entre 10 a 15 cm. por año; debido a esto Åkerneset está en constante monitoreo pues  los expertos están seguros que allí se producirá una avalancha de tal propociones que al caer sobre las aguas del Fiordo grande (Storfjoden) provocará  una ola  gigante que arrazará la villa de Hellesylt y Geiranger.

La Ola está basada en el hipotético que se produzca esta avalancha y de sus consecuencia. Como toda cinta de este estilo no está excenta de dramatismo y pánico colectivo.

Del på facebook
Ryan Murphy :

The normal heart

Omslag film The normal heart

The Normal Heart er ikke en biograffilm. Det drejer sig om sygdom, død, sex og homser så det er ikke ligefrem mainstream. Den er da også lavet af HBO og er en såkaldt TV-film.

Desværre bliver filmen ikke mindre væsentlig af den grund. Det drejer sig om aktivisme og om at kæmpe mod overmagten. Hvilken strategi skal man vælge? Være hysterisk og råbe op eller prøve at bruge de officielle kanaler, selv om det gang på gang ikke fører til noget?

Og hvad gør man, når man skal kæmpe for en gruppe mennesker, som egentlig ikke ønsker at blive reddet?

Filmen sætter mange ting på spidsen og beskrivelsen af det homofile miljø i New York på starten af 1980-tallet tager det hele med. Den prøver ikke at skjule risikoadfærd eller tegne et rosenrødt billede så tanken om, at de selv var skyld i epidemien, ligger lige for. Heldigvis går filmen dog også et skridt videre og prøver at vise, hvordan det var nået så langt. Den tvinger også publikum til at tage stilling til, om ansvar for egen ulykke fratager en retten til bistand og hjælp.

Emnet for filmen er AIDS men der er mange områder, som ligner: Miljø, tilsætningsstoffer, rygning, flygtninge for eksempel. Det er en film, jeg godt kan anbefale men det er ikke nogen søndagskosefilm. Man bør nok se den, når man har overskud.

Del på facebook
Anne Sewitsky:

De nærmeste

De nærmeste

Når filmen starter er vi i bryllupet til unge Charlottes beste venninne, og Charlotte holder tale. Der viser hun akkurat litt for mye takknemlighet over at venninnens familie har tatt så varmt i mot henne, det blir litt pinlig der det skinner gjennom at Charlotte har savnet denne nærheten i sin egen familie. Og når hun stjeler arvesmykket som venninnen får i bryllupsgave fra gavebordet, skjønner vi at noe er temmelig galt fatt med Charlotte. Hun har vokst opp med en mor som har vært distansert og egoistisk og ikke klart å få noe nært forhold til datteren. Om faren hører vi lite, Charlotte sier til psykologen at «han drakk», og det er det. Nå ligger han på dødsleiet, og verken Charlotte eller moren klarer å ta situasjonen inn over seg eller snakke om det.

Så dukker plutselig Henrik opp, Charlottes noe eldre halvbror. Han ble forlatt av deres felles mor som barn og Charlotte har ikke møtt ham før. Både Charlotte og Henrik er sterkt preget, nærmest skadet, av oppveksten sin henholdsvis med og uten den følelseskalde moren. De opplever en intens og umiddelbar kontakt som de begge forveksler med forelskelse. Ganske raskt får de et seksuelt forhold, hele situasjonen blir en slags besettende boble der bare de to eksisterer, og der de velger å verken se eller snakke om alle de åpenbart problematiske tingene. Forholdet mellom de to er også veldig ujevnt, der Charlottes usikkerhet og unnvikenhet blir enda mer tydelig stilt opp mot Henriks dominerende, aggressive rolle.

Filmen ble mye omtalt på grunn av de eksplisitte sexscenene mellom halvsøsknene, men den er først og fremst et portrett av en ung kvinne som er grunnleggende utrygg i alle sine nære relasjoner. Charlotte underviser små barn på en danseskole, og det er vondt å se hvordan hun «stjeler» til seg litt nærhet fra småbarna, og ensomheten og misunnelsen hun kjenner på når de løper inn i favnen til sine foreldre etter danseoppvisningen.

Jeg synes dette er en god, sterk film om ensomheten og skammen ved det å leve uten tilstrekkelig omsorg fra de som skulle vært ens nærmeste.

Del på facebook

Opningstider

Måndag 13.00 - 16.00
Tysdag 13.00 - 19.00
Onsdag 13.00 - 16.00
Torsdag 12.00 - 19.00
Fredag 12.00 - 16.00

Kontakt

Tlf.: 70 24 41 91
Epost: biblioteket@skodje.kommune.no

Besøksadresse

Stadionvegen 25, 6260 Skodje

Vi blir inspirert av