Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Boktips voksne

Agnes Ravatn:

Dei sju dørene

Dei sju dørene

Den som har lest Ravatns forrige roman, Fugletribunalet, har nok skyhøge forventningar idet ei ny bok av denne interessante forfattaren er utkomen. Fugletribunalet har heilt klart mykje av den psykologiske thrilleren i seg. I Dei sju dørene går Ravatn lange steg i retning av krimsjangeren. 

Men her er ingen mannleg politietterforskar med journalistkone, noko ein får inntrykk av er viktige ingrediensar i mange krimromanar. Vi møter Nina, som nærmar seg slutten av si yrkeskarriere som litteraturvitar ved Universitetet i Bergen. Ein uttale ho kjem med skaper overskrifter i avisene. «Politiarbeid er for viktig til å overlatast til politiet.» Ho meiner litteraturvitarar har betre evne til å analysere og sette seg inn i ulike menneskes tankar  og gjerningar. I samband med utbygging av Bergensbanen er det fatta vedtak om at Ninas barndomsheim, der ho har budd saman med ektemannen Mats i over 30 år, må rivast. Dei kunne flytta inn i huset Mats arva etter ei tante, men dottera Ingeborg treng også nytt hus til seg og familien, då dei har fått skjeggkre. Problemet er at Mats leiger ut huset til ei ung åleinemor. Etter at Ingeborg gjer det klart for åleinemora at ho ikkje lenger er ønska i huset, pakkar ho kjapt saman og flyttar midlertidig inn hos foreldra sine. Men så blir ho meldt sakna berre eit par dagar seinare.Nina får umiddelbart skuldkjensle, og engasjerer seg i saka. Det kan vere at ho i ettertid skulle ønske at ho aldri hadde opna dørene inn i det ukjende.

Del på facebook
Göran Tunström:

Juleoratoriet

Bok-cover: Juleoratoriet

Det er så mange fine romanar å velje i, så enkelte blir liggande på vent. Ein som eg har hatt «på vent» i årevis er Juleoratoriet av Göran Tunström. Men dette er verkeleg ein roman det er vel verdt å ta fatt på!

Handlinga finn stad i Sunne i Värmland, i dei harde 1930-åra. Den driftige bondekona Solveig er sentrum i familien Nordensson. Høgt elska mor for Eva-Liisa og Sidner. Ei kone Aron kunne vere stolt av. Ei fri kvinne som ikkje kjenner seg bunde av bygda sine konvensjonar. Ho vaks opp i Kansas, og kom med nye skikkar frå Amerika - mellom anna kyssing midt på dagen! Naboane blir ikkje flaue, men lar seg inspirere: «Nå skal du få smake noe fra Amerika!» sa dei, og omfamna ektefellene og kjærastane sine midt på blanke føremiddagen. Og frå heimen deira strøymer det musikk frå både grammofon og piano.

I ti år har Solveig og kyrkjekoret i Sunne arbeida med å øve inn Johan Sebastian Bachs Juleoratorium. Takt for takt, del for del har dei arbeida seg gjennom verket. Det er to månader igjen til den store konserten der ho skal vere solist. Men det blir ingen konsert. For Solveig døyr allereie på side 18.

For mange går både musikken og livet no i stå. Ektemannen Aron, sonen Sidner og barnebarnet Victor som kjem til verda mange år seinare – alle blir dei prega av dette tapet. Korleis skal ein leve vidare etter eit slikt tap?

Romanen byr på eit rikt persongalleri, også  kjente namn som Selma Lagerlöf og Sven Hedin – svensk forfattar og oppdagingsreisande. Lesaren blir tatt med på reise heilt til New Zealand. Og sjølvsagt går Johan Sebastian Bachs «Juleoratoriet» som ein raud tråd gjennom heile romanen.

Göran Tunström fikk Nordisk Råds litteraturpris for denne fantastiske romanen i 1984. Den er også filmatisert.

Del på facebook
Monica Bjermeland:

63 måtar å elske deg på

63 måtar å elske deg på

 

«-Pappa er ikkje far din.Orda dett ut av munnen til mamma som om dei er heilt vanlege ord, heilt vanleg språk, liksom. Ho kunne like gjerne sagt: Kan du sende meg kvitosten?»

Dette er orda som forandrar livet til ti år gamle Gabriella. Til då var ho ei heilt vanleg norsk jente, med heilt vanlege foreldre. Norske foreldre. Ho var norsk. Trudde ho. Kva no? Er ho framleis norsk? Er ho tyrkisk, slik som faren? At desse orda til mor er starten på ei jakt etter Gabriella sin eigen identitet, er nok innlysande. Vi kan også røpe at Gabriella ikkje berre møter opne armar i møtet med sin biologiske far. Jakta etter identitet inneber også å prøve å forstå ein kultur, eit land og eit styresett som er så ulikt det vi kjenner. For å forstå faren, må Gabriella også forstå kvar han kjem ifrå. Boka har mange lag, utan at det blir forvirrande. Identitet står nok som hovedtema. Men Gabriella si historie er også historia til dotter hennar, det er også hennar røter det er snakk om her. Alt heng saman med alt, seier ein gjerne. Vi får innblikk i eit Tyrkia som er langt frå badestrender, sol og brune, blide turistar. Korleis eit regimes undertrykking og uro påverkar folket som bur der, som flyktar i håp om eit betre liv, men som på ny møter undertrykking, blir også ein del av Gabriella si historie. Språket i romanen er også verdt å nemne. For det første er han skriven på klingande nynorsk. Måten det usagte, det ein berre tenkjer, og av ulike årsaker ikkje får seg til å seie, blir formidla på, er finurleg.  Frampeik og hint skapar interesse. Skildringa av personar, rørsler, stemning og miljø gjer det heile så levande for lesaren, at luktene og lydane formeleg fyller rommet. Det faktum at fleire anmeldarar har funne fram høgste tal på terningen, er ikkje merkeleg, og vi kan berre slutte oss til dei strålande kritikkane denne debutromanen har fått.

Del på facebook
Anne Cathrine Bomann:

Agathe

Agathe

Hovedpersonen i «Agathe» er en mannlig psykiater som snart fyller 72, og har tenkt å pensjonere seg. Dette foregår i en liten by i Frankrike for en god del år siden (1940- eller 50-tallet kanskje?). Det er en liten privat praksis som kun består av denne psykiateren og hans sekretær, som holder rede på alt av journaler og passer på at alt er på stell på kontoret. Han har hatt en lang karriere, han er sliten og lei av pasientene sine og alle problemene deres. Mange av dem virker som de kommer til ham bare av gammel vane, de snakker og de snakker, men det kommer lite ut av det.

Men så skjer to ting på en gang. Han får en ny pasient, mot sin vilje, han skal jo snart pensjonere seg, så hva er egentlig vitsen? Men denne pasienten, Agathe, insisterer på at hun trenger hans hjelp, og hun vil bare gå hos ham. Det blir for vanskelig å si nei til henne. Og hun viser seg å bli en pasient som skal gjøre et inntrykk på ham, på flere måter. Samtidig blir sekretæren hans sykemeldt. Og han vet ikke hvorfor, til tross for at hun har jobbet for ham i over 30 år, har de alltid hatt et utelukkende profesjonelt, distansert forhold, der de ikke snakker med hverandre om noe som helst personlig. Det har nesten ikke skjedd før at sekretæren har vært borte, og det tar ikke lang tid før ting begynner å rakne på den lille klinikken. Journalene hoper seg opp i stabler, ingen tørker støv eller vanner blomster. Psykiateren selv teller dagene til pensjonsdagen, men han gleder seg ikke, tvert imot rammes han av plutselige angstanfall, han blir mer og mer motløs og frustrert.

Vi skjønner fort at han er en veldig ensom mann, og at all angsten og uroen han kjenner på er utløst av tankene på den kommende pensjonisttilværelsen. Han har ingen plan for hva han skal bruke dagene til, ubevisst er han nok veldig redd for å bli enda mer ensom og fortapt den dagen han står der og pasientene ikke trenger ham lenger. Han vet ikke hvem han er uten yrket sitt, han har ikke giftet seg og fått sin egen familie, eller brukt tid på venner, i sosiale sammenhenger er han ganske ubehjelpelig. Han setter ikke ord på disse bekymringene, men det kommer tydelig fram for eksempel ved at han har mange negative tanker rundt behandlingen han gir pasientene sine, han tror ikke han klarer å hjelpe dem og har dårlig samvittighet for at han ikke klarer å engasjere seg nok i skjebnene deres. Men de korte beskrivelsene av noen av timene han har, viser at han tar feil, han er slett ingen dårlig psykiater. Han stiller de riktige spørsmålene og gir mye bedre hjelp enn han tror selv.

Dette var en nydelig liten roman! Kort, men presis og mettet med mening, og en hovedperson som jeg fikk stor ømhet for. 

Del på facebook
Ingvar Ambjørnsen:

Ekko av en venn

Ekko av en venn

Det er lenge siden vi har hørt fra Elling nå, og endelig er han tilbake!

Han ankommer sin nye bopel en høstdag, klar for å starte et nytt kapittel av livet sitt. En sokkelleilighet hos en eldre enke er hans nye hjem. Han får installert Internett, men neimen om han skal bli en av dem som er fullstendig oppslukt av sosiale medier! Eller ... jaja, under falsk navn, kanskje? Så hva har skjedd siden sist? Dette får vi bare små hint om, men vi forstår at det raknet litt for stakkars Elling etter at moren hans døde. Han har også mistet sin venn Kjell Bjarne, og som vi vet er også Alfons Jørgensen borte. Så Elling har nok måttet bruke noen år på å komme til hektene igjen. Ekko av en venn er en bittersøt beretning om en ensom mann, som med sine herlige særegenheter vekselvis spankulerer og luter seg gjennom tilværelsen. Det er ikke til å unngå at Per Cristian Ellefsens skikkelse fra filmene er med deg gjennom boken, og det er bare å humre seg gjennom denne fornøyelsen av en fortelling.

Del på facebook
Bjørn Vatne:

Nullingen av Paul Abel

Bok-cover Nullingen av Paul Abel

Dystopiar og science fiction har aldri vore heilt mine sjangrar, men da sunnmøringen Bjørn Vatne, tidlegare journalist i Sunnmørsposten og noverande leiar av Ålesund litterære salong ga ut Nullingen av Paul Abel i fjor, bestemte eg meg for å gjere eit forsøk.

Handlinga i romanen er lagt til 2060-talet, omkring 200 år etter Darwin. Lundefuglen er utrydda, brus og anna sukkerhaldig drikke er forbode som følgje av sukkermangel, forureining og klimakrise har herja og ført med seg så mange stormar at ein heilt har gått tom for både kvinne- og mannsnamn å gi dei. Ålesund er blitt ein fortetta og i stor grad forfallen by, og her bur vår mann, Paul Abel (42). Han  er professor i biologi ved NTNU Ålesund, og idet romanen tek til, skal kona Astrid starte i ny jobb som tingrettsdommar i Tinghuset.

Som dei aller fleste følgjer Astrid med i tida og har fått operert inn sjalken. «Den transkraniale sjalken var påført hjernebarken hennes som et atomtykt lag av grafén, en hjelm på innsiden av hodeskallen, puslet saman bit for bit av mikroskopiske roboter som ble sprøytet inn gjennom et millimeterstort hull i kraniet». Informasjon, kjensler og opplevingar blir spreidd ut til folk gjennom sjalken, den fungerer som sonekort på bybanen, stemplingskort ved universitetet - og telefon. For å nemne noko. Men den samlar også inn og lagrar informasjon om kva som går føre seg i hovudet på enkeltmennesket. Paul nektar å gi slepp på den gamle handhaldne varianten, som ikkje lenger blir oppdatert. Det gjer han ikkje ustraffa. Og så blir makta i landet - ved eit nærmast umerkeleg statskupp - overtatt av miljøpartiet Pan-etisk forbund, med den karismatiske leiaren Jan Rotgers i spissen.

Eg blei altså gledeleg overraska. Ikkje berre fordi det er interessant å få heimbyen skildra med framtidsauge, men dette er rett og slett god litteratur med mykje kreativitet både i språk og innhald. Ein til tider svært humoristisk dystopi, med islett av urovekkjande refleksjonar som innimellom får lesaren til å stoppe opp med ei litt ekkel kjensle av at framtida slett ikkje berre ser lys ut…

Del på facebook
Fra livet ved kysten : kva gjer du på?

Her viser Roaldsnes oss mange av skattane vi har rett "utanfor stoveglaset" her i nordvest. I staden for den vante turen i butikken, kvifor ikkje heller fange middagen sjølv?

Finn Arne Roaldsnes er busett på Vestnes og har røtene sine ute på Nordøyane. Vi får følgje Roaldsnes gjennom eit heilt år, der han haustar av det naturen byr på både til lands og i vatnet. Kanskje er mykje av kunnskapen om korleis vi utnyttar naturressursane rundt oss i ferd med å bli borte. Korleis lagar ein vin av bæra i skogen? Kva med å lage krabbefest av eigen fangst? Her finn du oppskrifter og framgangsmåtar, rikt illustrert med flotte fotografi. Då vert det ikkje så farleg å prøve sjølv!

Naturen langs kysten får på denne måten sin velfortente takk for maten og for opplevingane den gir oss. 

Heftet er tospråkleg, med tysk omsetjing. Seinare vil også engelsk og kinesisk utgåve ligge føre, og fleire språk er aktuelle. 

Personleg har underteikna også ønske om at det vert TV-serie av dette!

Del på facebook
Gaute Heivoll:

Før jeg brenner ned

Før jeg brenner ned

Denne romanen glemmer man ikke når man først har lest den. Den spesielle formen, delvis selvbiografi, dels dokumentar og dels fiksjon, er med på å gjøre fortellingen troverdig. Samtidig føler man at den kunne funnet sted hvor som helst. 

 

For boka er basert på faktiske hendelser. På slutten av 70-tallet, samme år som forfatteren blir født, oppstår det en rekke branner i hjembygda hans. Det blir etterhvert klart at det må befinne seg en pyroman midt iblant innbyggerne på stedet der alle kjenner alle. Historien fulgte Heivoll gjennom oppveksten, og han klarte ikke fri seg fra spørsmålet: Hva driver en tilsynelatende høflig, snill og dyktig sambygding til å begå slike handlinger? Han prøver å sette sammen bruddstykker fra livet til pyromanen for å få svar. Samtidig leter han etter svar på hvem han selv er. Kunne det samme hendt med Heivoll selv?For mange har denne romanen, som kom ut i 2010, blitt inngangsport til Heivolls forfatterskap. Boka er også filmatisert under navnet Pyromanen, og Heivoll har blitt belønnet for blant annet Brageprisen for den. Men romanen har også ført til drapstrusler mot forfatteren.

Del på facebook
Simon Stranger:

Leksikon om lys og mørke

Bok-cover: Leksikon om lys og mørke

«Bokhandlerprisen» delast ut kvart år i november, etter avstemming mellom alle som arbeider i norske bokhandlar. Med andre ord ei kåring gjort av folk ein må kunna anta les mykje, så det er ein gjev pris. I 2018 var store forfattarnamn som Lars Mytting, Lars Saabye Christensen og Maja Lunde mellom dei nominerte, men det blei Simon Stranger som gjekk av med «sigeren», med romanen Leksikon om lys og mørke.

Simon Stranger debuterte i 2003 med romanen Den veven av hendelser vi kaller verden, men har til no vore mest kjent som forfattar av verkeleg gode ungdomsromanar. Leksikon om lys og mørke spring ut av familiehistoria til kona Rikke Komissar, som er av jødisk opphav. Tilfeldig fekk forfattaren vite at svigermora hans vaks opp i den villaen i Trondheim som hadde vore Rinnan-banden sitt hovudkvarter under krigen. Og gjennom romanen flettar Stranger liva til familien Komissar saman med Henry Oliver Rinnan sitt liv, frå fattig skomakarson i Levanger til frykta angivar og torturist for Gestapo.

Om du tenkjer at dette er kjent stoff og at du har lest nok om jødeforfølgingane og vondskapen dei vart utsett for under krigen, tar du feil. For Simon Stranger har med denne romanen gjort eit litterært meisterverk. Som tittelen antyder, er romanen presentert i leksikonformatet frå A til Å - eit kapittel for kvar bokstav; A for anklagen. A for avhøret. A for arrestasjonen. Men innhaldet er langt frå leksikalsk og tørt. Stranger skriv svært godt, og språkleg er han både poetisk og direkte der han omformar dokumentariske hendingar til god litteratur.  Det leksikalske grepet gjer det mogleg for forfattaren å hoppe i tid og rom, utan at lesaren får kjensla av å miste tråden.

Utruleg nok vart ideen refusert av Tiden, forlaget hans gjennom nesten 20 år. Men Aschehoug ville gi ut romanen som no er selt til fleire land, mellom anna det amerikanske forlaget Knopf der berre Hamsun, Undset og Nesbø har sloppe gjennom nålauget tidlegare!

Del på facebook
Mikael Niemi:

Koke bjørn

Bokomslag Koke bjørn

Koke bjørn

Mange husker kanskje Populærmusikk fra Vittula av samme forfatter. Dette er en helt annen bok, men humoren og den frodige fortellermåten er den samme.

I første kapittel blir jeg usikker på om det handler om et dyr eller et menneske, men forstår etter hvert at det handler om samegutten Jussi som har vokst opp under forferdelige forhold. Han har stukket av hjemmefra, og blir funnet i en grøftekant av vekkelsespredikanten Lars Levi Læstadius. Han tar med seg gutten hjem, tar seg av ham, og får ham til å føle seg som et menneske igjen. Jussi blir på sin side lojal og trofast mot presten. Prestens klarer ikke å beskytte ham mot alle overgrep, hundsing, vold og hån fra andre, men Jussi beholder sin verdighet gjennom alle sine lidelser.

Handlingen foregår i  bygda Kengis i Nord-Sverige i 1852, folk er fattige, drikker og det er karrige forhold. Lars Levi Læstadius driver sin vekkelse, en ung jente forsvinner i skogen, og det går rykter om at det er en slagbjørn i området som er ansvarlig. Piken blir funnet drept, og en tegneseriefigur av en lensmann med assistent fastslår at bjørnen er den skyldige. Det som etter hvert skjer med bjørnen er opphav til tittelen på boka. Læstadius og Jussi har ikke tro på at bjørnen er den skyldige, de begynner å drive sin lille private etterforskning som en slags Sherlock Holmes og dr. Watson. De spionerer og skaffer bevis. De tror det er noe mye verre enn en mannevond bjørn ute og lusker. Boken er frodig skrevet og har humor når den beskriver egentlig forferdelige forhold. Det dreier seg om kulturkollisjoner, klasseskiller, diskriminering, undertrykkelse, ondskap, håp og kjærlighet. 

Boken anbefales på det varmeste, lover at du ikke har lest noe som ligner.

Del på facebook

Kontakt:

47 68 07 97
71 65 93 00

 

E-post:

biblioteket@surnadal.kommune.no

 

Besøk vår facebook-side

Vi blir inspirert av