Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Boktips voksne

Anne Cathrine Bomann:

Agathe

Agathe

Hovedpersonen i «Agathe» er en mannlig psykiater som snart fyller 72, og har tenkt å pensjonere seg. Dette foregår i en liten by i Frankrike for en god del år siden (1940- eller 50-tallet kanskje?). Det er en liten privat praksis som kun består av denne psykiateren og hans sekretær, som holder rede på alt av journaler og passer på at alt er på stell på kontoret. Han har hatt en lang karriere, han er sliten og lei av pasientene sine og alle problemene deres. Mange av dem virker som de kommer til ham bare av gammel vane, de snakker og de snakker, men det kommer lite ut av det.

Men så skjer to ting på en gang. Han får en ny pasient, mot sin vilje, han skal jo snart pensjonere seg, så hva er egentlig vitsen? Men denne pasienten, Agathe, insisterer på at hun trenger hans hjelp, og hun vil bare gå hos ham. Det blir for vanskelig å si nei til henne. Og hun viser seg å bli en pasient som skal gjøre et inntrykk på ham, på flere måter. Samtidig blir sekretæren hans sykemeldt. Og han vet ikke hvorfor, til tross for at hun har jobbet for ham i over 30 år, har de alltid hatt et utelukkende profesjonelt, distansert forhold, der de ikke snakker med hverandre om noe som helst personlig. Det har nesten ikke skjedd før at sekretæren har vært borte, og det tar ikke lang tid før ting begynner å rakne på den lille klinikken. Journalene hoper seg opp i stabler, ingen tørker støv eller vanner blomster. Psykiateren selv teller dagene til pensjonsdagen, men han gleder seg ikke, tvert imot rammes han av plutselige angstanfall, han blir mer og mer motløs og frustrert.

Vi skjønner fort at han er en veldig ensom mann, og at all angsten og uroen han kjenner på er utløst av tankene på den kommende pensjonisttilværelsen. Han har ingen plan for hva han skal bruke dagene til, ubevisst er han nok veldig redd for å bli enda mer ensom og fortapt den dagen han står der og pasientene ikke trenger ham lenger. Han vet ikke hvem han er uten yrket sitt, han har ikke giftet seg og fått sin egen familie, eller brukt tid på venner, i sosiale sammenhenger er han ganske ubehjelpelig. Han setter ikke ord på disse bekymringene, men det kommer tydelig fram for eksempel ved at han har mange negative tanker rundt behandlingen han gir pasientene sine, han tror ikke han klarer å hjelpe dem og har dårlig samvittighet for at han ikke klarer å engasjere seg nok i skjebnene deres. Men de korte beskrivelsene av noen av timene han har, viser at han tar feil, han er slett ingen dårlig psykiater. Han stiller de riktige spørsmålene og gir mye bedre hjelp enn han tror selv.

Dette var en nydelig liten roman! Kort, men presis og mettet med mening, og en hovedperson som jeg fikk stor ømhet for. 

Del på facebook
Factfulness

I dag er det 2 milliarder barn mellom 0 og 15 år i verden. FN’s eksperter har regnet ut hvor mange barn det vil være i år 2100. Hva tror du, 2, 3 eller 4 milliarder? 

Riktig svar er 2 milliarder, like mange som nå. Men ikke vær lei deg om du ikke hadde fått med deg dette. Av nordmenn som ble stilt dette spørsmålet, var bare 11 % klar over at befolkningsveksten i verden holder på å komme under kontroll nå, og det blir ikke flere og flere barn.

Jeg vokste opp under den kalde krigen og vi lærte mye på skolen om forskjellene i verden. I øst var det diktatur og undertrykkelse og i sør var det krig og fattigdom. Mens her i nord og vest var det trygghet og velstand, veldig forenklet sagt. I dag bringer moderne massemedier alt det dramatiske som måtte skje i verden, rett inn i stua vår, mens det skjer. Vi får høre om sulten og sykdommene, terroren og krigen, naturkatastrofene og ulykkene, med stadig mer detaljrikdom og et rikt tilfang av personlige historier.

Og alt dette påvirker oss og gjør at vi tror at tingenes tilstand er mye verre enn den faktisk er. Vi har liksom ikke lagt merke til at det har skjedd en enorm utvikling i positiv retning på mange områder. Et av budskapene i denne boka er at det er viktig å bli klar over dette, holde motet oppe og fortsette det gode arbeidet, rett og slett. Store befolkningsgrupper i mange land er bragt ut av nød og elendighet i løpet av de siste tiårene, og vi må fortsette å tro på at det nytter å jobbe for en bedre verden.

Hans Rosling var en svensk lege og professor i internasjonal helse, og en av dem som opprettet den svenske avdelingen av Leger uten grenser. Han grunnla en stiftelse som heter Gapminder, der hovedformålet er formidling av sosiale, økonomisk og miljømessige utviklingstrekk i verden. Rosling og Gapminder har gjennomført spørreundersøkelser med store grupper mennesker i mange land, og dessuten har han spurt på forskjellige møter og konferanser, med deltakere som man skulle tro visste mer om verden enn folk flest, for eksempel i FN-organisasjoner, møter med medisinske forskere og i en gruppe nobelprisvinnere. I boka bruker Rosling et retorisk grep, han sammenlikner med en gruppe sjimpanser. Hva ville de ha svart hvis vi spurte dem? Svaret er jo at 50 % av sjimpansene ville svart riktig på et hvilket som helst spørsmål med to mulige svar, for eksempel «Er flere eller færre enn halvparten av verdens barn vaksinert?». Og det slående og overraskende (og ganske morsomme) poenget er at sjimpansene mye oftere har rett enn nobelprisvinnerne, eller FN-delegatene, næringslivslederne, forskerne, eller vanlige voksne fra ulike land med gjennomsnittlig god utdannelse. Sjimpansene slår oss, fordi vi mennesker er for pessimistiske, vi overdramatiserer, vi tror at en negativ utvikling vil fortsette i samme takt som før («det blir flere og flere flyktninger!»), vi forenkler og generaliserer. I det hele tatt, vi er ofre for en hel rekke vanlige psykologiske instinkter, som farger verdensbildet vårt.

Denne boka er en skikkelig realitetsorientering, i positiv forstand! Rosling krydrer teksten med tankevekkende anekdoter og eksempler, dette levendegjør framstillingen av det som kan framstå som ganske tørt og tungt stoff. Innfallsvinkelen med at disse gruppene med personer som man skulle tro visste mye om verden, viser seg å ta så mye feil som de gjør, er et smart grep. Det gir en sånn stille fryd for den vanlige leser –  Hah, de folka vet ikke bedre enn resten av oss! - og det gir boka et befriende «grasrot-perspektiv». Den unngår å framstå som belærende, selv om man ved endt lesning føler seg ganske mye smartere enn før!

 

   

Del på facebook
Birger Emanuelsen:

Anna og kjærligheten

Anna og kjærligheten

Anna Bergseng er en kvinne i begynnelsen av 60-åra, hun jobber som jordmor på en ganske liten fødeavdeling. Arbeidsmiljøet er godt, men det skaper uro at avdelingen er truet av nedleggelse. Anna har alltid vært svært ærekjær i jobben, mye av identiteten hennes er knyttet til yrkesutøvelsen. Kollegene ser opp til henne på grunn av den faglige tryggheten hun sprer og arbeidsmoralen, hun er en sånn «trofast sliter» som alltid stiller opp og sjelden klager.

Men en dag forandrer alt seg. Anna har kveldsvakt, og er så innstilt på å gjennomføre den at hun ikke tar inn over seg at hun er blitt syk og har høy feber. Plutselig kommer en ung mann stormende inn, for kona hans er lagt inn for å føde. Anna kjenner ham igjen, fra hendelser i hennes eget liv for mange år siden. Opplevelser hun trodde hun hadde lagt bak seg for lenge siden, men møtet med den unge mannen setter henne helt ut av spill og hun gjør en alvorlig feilvurdering i forbindelse med fødselen.

Romanen er ganske kort, med lettlest og presist språk. Emanuelsen sparer på kruttet, han porsjonerer sakte ut både det som foregår i nåtiden og det som har skjedd tidligere. Kvinner som har jobbet på typiske «kvinnearbeidsplasser» vil nok kjenne seg igjen i miljøskildringen, det kollegiale samspillet er tatt på kornet. Boka byr også på kritikk av måten helsevesenet drives i det moderne Norge, der de stadig større kravene til effektivitet og sparing kanskje går på bekostning av pasientenes behov for tid, ro og omsorg.

Men dette er ikke en "politisk" roman, den er først og fremst et svært godt og troverdig portrett av Anna, og hennes svært allmennmenneskelige behov for å bli sett, forstått og elsket. Hun er kanskje en litt gammeldags kvinneskikkelse, ikke så vant til å sette ord på følelsene sine og snakke mye om personlige ting. Samtidig er hun en person som viser seg å ha evner til mange slags kjærlighet, og dette framstår som både naturlig og befriende.

 

  

Del på facebook
Maja Lunde:

Blå

Blå av Maja Lunde

 

Vi er i år 2041, og klimaendringene har for alvor satt sitt preg på verden. Sør-Europa har vært rammet av en fem år lang tørkeperiode. Ingenting vokser lenger, det er mangel på vann over alt, og mange samfunnsstrukturer er i ferd med å gå helt i oppløsning. Folk har ingenting å leve av lenger og mange har lagt på flukt nordover. Branner har blitt en stor og ukontrollerbar trussel, og det er nettopp en brann som gjør at David og hans lille familie må flykte fra den lille franske kystbyen der de bor. De må forlate hjemmet sitt i hui og hast, og i forvirringen kommer David og fire år gamle Lou bort fra Davids kone Anna og den lille babyen August. David og Lou tar seg etter hvert til en flyktningeleir et stykke unna, der familien har avtalt å møtes.

 

I boka får vi også historien til Signe, som foregår i nåtiden (2017). Hun er en ca. 70 år gammel norsk kvinne, oppvokst i den fiktive bygda Eidesdalen på vestlandet. Signe er seiler, hun har sin egen båt som heter «Blå». Under et besøk i hjembygda oppdager hun at hennes ungdomskjæreste Magnus har begynt å hente ut is fra den lokale isbreen oppe i fjellet for å selge den dyrt til et eksklusivt marked i varmere strøk. Signe reagerer sterkt på denne raseringen av isbreen, og gamle følelser knyttet til den store vannkraftutbyggingen som fant sted i hjembygda da hun var ung, veller opp i henne.

Dette er bok nr. 2 i det som skal bli en «klimakvartett», fire bøker om klimarelatert tematikk. I «Bienes historie» var temaet bier og deres viktige jobb med bestøvning, denne gangen handler det altså om vann. Vi mennesker er jo helt avhengige av vann på flere måter, for å holde oss i live, for transport, for å produsere energi og for å slukke branner. Samtidig kan vann også være en trussel hvis vi ikke klarer å kontrollere det, som ved flom eller på havet i storm. Lunde berører de fleste aspektene ved menneskets forhold til vann her.

Davids historie dreier seg altså om de enorme problemene som oppstår ved langvarig vannmangel. David og lille Lou viser oss hvor sårbare enkeltmennesker blir i en situasjon der tørke har gjort tilværelsen nesten uutholdelig. De lever helt på grensa og det er åpenbart at det veldig fort kan gå riktig ille med dem. Det berører sterkt å lese om livet som klimaflyktninger, og omsorgen mellom David og lille Lou er svært rørende.

Signes historie taler til en annen side av meg som leser. Den griper ikke på samme måte som Davids historie, men er likevel interessant og tankevekkende om hvordan vi mennesker utnytter naturen. Alle får nok ikke denne opplevelsen, men for meg tok fortellingen tak i meg i det øyeblikket jeg skjønte at dette handler om mitt hjemlige landskap. Jeg er oppvokst ved Sunndalsøra, og historien om kraftutbyggingen i bokas «Eidesdalen» ble for meg veldig raskt stedfestet til Eikesdalen og utbyggingen av Auravassdraget og Mardalsfossen (Mardøla). Maja Lunde må ha brukt denne (og tilsvarende vannkraft-konflikter) som sterk inspirasjon til denne historien. Et sted beskriver hun blant annet hvordan elva Breio som renner gjennom Eidesdalen skal demmes opp og vannet skal ledes til kraftverket ved Ringfjorden på den andre siden av fjellet, og bygda der vil dermed få arbeidsplassene og det meste av de positive ringvirkningene av utbyggingen. Parallellen er helt åpenbar til hvordan Aura-vassdraget ble ledet til kraftverket på Sunndalsøra på nordsiden av fjellet, og Mardøla til Grytten kraftverk i Rauma, mens Eikesdalen mistet mye av naturverdiene knyttet til elvene og fossene, og heller ikke har fått samme del i den økonomiske veksten. Det er mange paradoks i denne historien som jeg kjenner godt igjen, for eksempel det at lokalbefolkningen både ønsker fordelene med utvikling og vekst for lokalsamfunnet, men samtidig gremmes over ødeleggelsene i naturen.

 

Akkurat som i «Bienes historie» forventer vi at Davids og Signes historie skal knyttes sammen til slutt. Jeg synes avslutningen samler trådene på en riktig elegant måte og byr på et kjærkomment glimt av håp både for Signe og David og Lou.

Del på facebook
For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges

Krister Larsen er  elektriker, og det er han stolt av. Han er et ordentlig mannfolk og en jordnær og fornuftig representant for arbeiderklassen, mener han selv. Men nå har han dessverre vært sykemeldt et år med prolaps og ved hjelp av NAV må han finne seg en ny yrkesvei. Og akkurat nå er det aller mest behov for lærere på norskopplæringa for innvandrere. Det går ikke akkurat knirkefritt når tøffe Krister skal integrere seg i et akademisk miljø. På hjemmebane blir det krangling med kona Marianne om en pergola hun vil at han skal bygge i hagen deres. Dessuten må de i møter på skolen om sønnen Andreas, som sliter både sosialt og faglig, og som skolen vil at de skal utrede for ADHD.

Dette er altså Kristers fortelling om seg selv og sitt liv, det tårner seg opp for ham, og han vil både forklare og forsvare seg. Vi får høre om både nære ting og mer samfunnsmessige forhold som Krister har meninger om. Han kommer med treffende observasjoner av menneskene rundt seg, og har en veldig tydelig og særegen stemme som forteller. Men forfatteren lar også Krister avsløre seg selv. Selv om han kan være selvironisk og vil framstå som en som "sier det som det er", er han likevel en upålitelig forteller. Han smører tjukt på noen steder og trekker fra ganske mye når det passer. Men vi gjennomskuer den tøffe fasaden og ser hvor sårbar og utilpass han ofte føler seg, og de mørke sidene han prøver å skjule kommer til syne.

Boka har en litt dyster forside og en pussig tittel, men ikke la det skremme deg! Den er utrolig godt skrevet, her er det driv,energi og mye humor, men også mye klokskap. Særlig om mannsrollen, men vi får også et delvis ømt og delvis kritisk blikk på kvinner og deres gjøren og laden. Krister byr også på en rekke ganske velrettede spark mot akademikere og deres fjas og floskler (i følge Krister). For eksempel når han harselerer over disse lærerne som drar på seminar for å snakke om visjoner og verdier i virksomheten deres, og der de må ha et eget møte på skolen etterpå for å diskutere om det er begrepet "raushet" eller "toleranse" som passer best som kjerneverdi...

Kyrre Andreassen fikk mange gode anmeldelser for boka, som også ble nominert til både Brageprisen og P2-lytternes romanpris i 2016.

Del på facebook
Kim Leine:

De søvnløse

De søvnløse

Kim Leine har nok en gang lagt handlingen til Grønland, og denne gangen litt fram i tid. Vi er i 2025 og det er urolige tider med krig på fastlandet i Europa. Klimaendringene har ført til at isen har smeltet og tatt arbeidet fra de lokale fangstfolkene og skapt sosial nød i den lille byen Tasiilaq, der handlingen i romanen foregår i løpet av et døgn. Tasiilaq er en virkelig by, dette er et svært isolert sted som kun er tilgjengelig med båt og helikopter, eventuelt snøskuter eller hundeslede om vinteren. Men byen  er altså en fredelig plett i verden i 2025, urolighetene på fastlandet er bare et urovekkende bakteppe som vi får noen glimt av nå og da.

Det er sykehus i denne lille byen, et bittelite sykehus med ganske få senger. Men det er en viktig institusjon, for det er jo veldig, veldig langt til nærmeste større sykehus. Handlingen kretser rundt ansatte og pasienter på sykehuset, og tittelen på boka henspiller på søvnplagene som mange sliter med her nord om sommeren, når det er lyst hele døgnet. Personene har rikelig med tid til å bekymre seg for seg selv og andre, spekulere over ting de observerer, sette i gang rykter og forsøke å hjelpe til når andre får problemer.

Leine har en helt spesiell skrivemåte, der han lar fortellerstemmen hoppe fra en person til en annen i boka, og dette skjer i situasjoner der disse personene møtes. Plutselig er vi inni en helt ny person og vi får med en gang full innsikt i vedkommendes tanker og følelser, gjerne som en kommentar til møtet med forrige person. Dette er et litterært grep som jeg liker veldig godt, det skaper tempo og gir en dynamikk til fortellingen som holdes ved like gjennom hele boka. Leseren får hele tiden være med der det skjer, samtidig som alle personene får liv og kompleksitet. Forfatteren streifer innom mange typer refleksjoner og følelser hos disse menneskene, så vel som episoder og hele livshistorier. Jeg sier «streifer», for dette er en svært kort roman, som føles som om stoffet har kraft i seg til å fylle flere sider.

Stemninga i boka er på en måte litt vemodig, siden både det lille samfunnet i Tasiilaq og verdenssamfunnet er i en negativ utvikling. Vi vet ikke om det er den store undergangen som nærmer seg, men det ser litt dystert ut. Boka er imidlertid så vital og engasjerende at sidene fyker forbi mens man leser, helt mørkt blir det aldri. Der det er mennesker, er det håp.

Del på facebook
Janne Stigen Drangsholt:

Ingrid Winters makeløse mismot

Ingrid Winters makeløse mismot

Ingrid Winter har ikke alt på stell. Det er småbarnstid med tidsklemme, logistikkproblemer og yrkesnevroser, ikke at det er fullstendig krise, men det lugger litt både her og der. På hjemmebane har hun heldigvis mannen Bjørnar, som holder trygt i de fleste trådene. Men det blir jo litt dårlig stemning når Ingrid finner drømmehuset, blir skikkelig revet med i budrunden og overskrider maksgrensen deres med nesten en million. Jobbmessig sitter hun som amanuensis i litteraturvitenskap på et kontor på universitetet. Der jobber hun med litt livsfjerne temaer og er omgitt av kolleger hun stadig kommer i krangel med og ledere som plager dem med omorganisering, kuttforslag og den slags.

Midtveis i boka tar det hele litt av når Ingrid ufrivillig må bli med til Russland for å forhandle om en forskningsavtale i samarbeid med universitetet i St. Petersburg. Kulturkollisjonen gir enda en dimensjon til de vittige beskrivelsene av de ulike sosiale situasjonene Ingrid kommer opp i, og håndterer sånn helt passe.

Dette er humoristisk og lettlest, men ikke uten et visst alvor og underliggende kommentarer til det moderne familie- og yrkeslivet i Norge. Ingrid Winter sier ikke alltid de rette tingene til rett tid, det går ofte over stokk og stein når frustrasjon eller bekymringer eller entusiasme løper av gårde med henne. Stadig vekk må hun møte konsekvensene av dette og rydde opp i misforståelser og annet oppstuss hun selv har skapt. Det Ingrid sliter med kan nok stort sett karakteriseres som i-landsproblemer, i den store sammenhengen, men det er jo slik situasjonen er for de fleste av oss. Så vi kjenner oss igjen og føler oss berørt selv om det ikke egentlig er liv som står på spill her.

Det er befriende med en norsk roman som er så vittig og underholdende! Det er en del hendelser som er i overkant absurde og overdrevne, noen kan kanskje synes at Drangsholt drar på litt mye her og der. Men jeg koste meg skikkelig med denne her, og ser fram til neste bok fra Drangsholt – «Winter i verdens rikeste land»

  

Del på facebook
Melding til alle reisende

Jeg hadde ikke lest noe av Liv Køltzow tidligere da jeg begynte på denne boka. Liv Køltzow var en profilert og anerkjent «kvinnesaks-forfatter» på 1970- og 80-tallet, men siden begynnelsen av 2000-tallet har det vært ganske stille fra henne. Før det sist høst plutselig kom en ny roman, den første på 13 år. Den ble anmeldt i alle de største avisene, og i april ble Køltzow tildelt Gyldendalprisen for sitt «særlig eminente forfatterskap».

Så da tok jeg med meg denne nye romanen, «Melding til alle reisende», som handler om en kvinnelig forfatter som får Parkinsons sykdom. Tittelen henspiller på den opplevelsen, når man sitter på toget og det kommer melding over høyttaleren at toget må snu på grunn av en teknisk feil, og reisen tar en vending man ikke hadde forutsett. Det går fortsatt framover, men på en annen måte enn før, slik livet preges når man får en livsendrende sykdom. Her er det nok sterke selvbiografiske trekk, siden grunnen til det lange oppholdet i utgivelser fra Køltzow er at hun i 2002 fikk diagnosen Parkinson.

Hovedpersonen er den middelaldrende forfatteren Kaja Baumgarten. Hun har en relativt vellykket forfatterkarriere bak seg, og et litt mislykket ekteskap. Arkitektmannen David er distansert og kald, og klarer ikke å ta Kajas alvorlige diagnose innover seg, han virker bare å bli irritert. Første del av boka er tilbakeblikk på Kajas liv, fra hun som ung jente fra et borgerlig miljø velger å ikke satse på musikken, men derimot litteraturen. Denne delen av boka er som en typisk kunstnerroman, der vi blant annet får være med Kaja til Italia, der hun skriver under pinjetrærne og drikker vin og har dype samtaler med kunstnervenner på cafeer om kveldene. Samtidig som hun etter hvert sliter mer og mer med Parkinson-plagene, stivhet, ufrivillige bevegelser, all slags komplikasjoner og bivirkninger rundt utprøving av forskjellige medisiner. Hun må kjempe for det som er livet hennes, å skape litteratur, og det gjør hun med hele seg. Kaja er ikke en figur som lar seg overvelde av en tung diagnose, hun står på, insisterer på at det fremdeles skal være et liv verdt å leve der framme.

Etter hvert innser hun at det lite givende ekteskapet ikke lar seg redde, og hiver seg ut i en romanse med trailersjåføren Vegard. Han er nærmest hennes rake motsetning, en rufsete fyr fra folkedypet, notorisk blakk og med en dame gående på gress i annenhver flatbygd på indre Østlandet . Et skikkelig mannfolk altså, en forfriskende avveksling fra den nevrotiske og kjølige David. Og i Vegards ganske fargerike erfaringsbakgrunn finner Kaja dessuten masse ny inspirasjon til boka som har gått litt i stå etter som sykdommen har påvirket arbeidsevnen hennes.

Man kunne kanskje frykte at en roman om en middelaldrende forfatter med Parkinson kunne bli litt traurig og trist, preget av de store vanskene det må innebære for et menneske å få en slik sykdom. Men tvert i mot, jeg synes romanen er både lettlest og underholdende, og med passelige doser livsvisdom av ymse slag.

Del på facebook
Tore Renberg:

Vi ses i morgen

Vi ses i morgen

Energisk underholdning i denne action-romanen fra Stavanger-området. I løpet av tre hektiske dager følger vi ti ulike personer som etter hvert kommer i forbindelse med hverandre, dramatiske ting skal skje og for noen av dem blir utgangen fatal…

 

Personene i boka fordeler seg på to ulike miljøer. Det ene er en gruppe ungdommer, her møter vi søstrene Tiril og Malene, Malenes klassevenninne Sandra og hennes kjæreste Daniel. Spenningen dreier rundt to ting, Tirils opptreden på en konsert på skolen, og dramaet som folder seg ut når Sandras hemmelige forhold til Daniel kommer for en dag. Sandra er en stille, skikkelig jente fra en ganske streng, kristen familie, mens Daniel er den vakre, mystiske, kanskje farlige fosterhjemsgutten som hele ungdomsskolen er fascinert, litt skremt og i alle fall intenst opptatt av. Hormonene bobler, stressnivået er høyt og plutselig eksploderer det.

Pål, far til Tiril og Malene, er en forsmådd og deprimert alenefar som har rotet seg inn i gambling på internett og havnet i en økonomisk hengemyr. Problemene har vokst ham over hodet, nå ser han ingen annen utvei enn å kontakte Jan Inge, en noe rufsete bekjent fra ungdomstida, som han håper kan hjelpe ham over kneika.

Og da er vi inne i det andre miljøet i boken. Jan Inge er leder for en liten gjeng yrkeskriminelle, bestående av ham selv, søsteren Cecilie og hennes samboer Rudi. Nå venter de på at den noe mer hardkokte fjerdemannen Tong skal slippe ut av fengsel slik at neste brekk kan planlegges. I mellomtida driver de flyttebyrå som skalkeskjul, og tilbringer fritida med å se på skrekkfilmer. Disse skakkjørte figurene har en aura av komikk over seg, men latteren blir sittende fast i halsen. Renberg drar oss ned i dypet hele tiden og viser oss både menneskeligheten og råskapen de besitter.

Denne boka er rett og slett en lesefest, det er sjelden kost å finne en tekst som bobler som denne, av vitalitet og destruksjon, håp og skuffelser, drømmer og harde, kalde realiteter, her er alt med. Renberg skriver med en enorm entusiasme, med et tempo og en driv som aldri stopper.

 

Vi ses i morgen som kom ut i 2013, er den første i "Teksas-serien", bok nummer to heter Angrep fra alle kanter og kom i 2014.

Del på facebook
Herman Koch:

Middagen

Middagen av Herman Koch

Familiemannen Paul og kona Claire møter Pauls bror og svigerinne, Serge og Babette, på en flott restaurant for å nyte en bedre middag. De har mye å snakke om. Eller rettere sagt, mye som burde ha vært snakket om. Paul er nervøs og ubesluttsom, for han har nylig oppdaget at tenåringssønnen Michel har en grusom hemmelighet, som også involverer Serge og Babettes sønn Rick. Det er på høy tid at familiens voksne snakker ut om hva de skal gjøre med sine villfarne sønner. Men Paul vet ikke om de andre rundt bordet har oppdaget hva som har foregått. Kanskje de vet mer enn han tror, men har en helt annen holdning enn han har? Hvordan skal han få bragt temaet på bane?

Det hele kompliseres av at Serge er en fremadstormende rikspolitiker, med gode utsikter til en svært sentral posisjon hvis alt går som det skal i den nært forestående valgkampen. Dette til tross for Serges mange svake, for ikke å si pinlige personlighetstrekk, åpenbare for Paul selv om velgerne ikke har avslørt dem ennå. Men om Michel og Ricks ugjerning blir avslørt spørs det hvordan det går med den politiske karrieren, Serge har mye å tape.

Vi følger de to parene gjennom anstrengte, anspente og etter hvert ampre replikkvekslinger over forrett, hovedrett og dessert. Bakgrunnen for kammerspillet rundt bordet får vi gjennom Pauls tanker og refleksjoner rundt ulike episoder, både den aller siste tiden, men også hendelser for noen år tilbake, som satte et sterkt preg på hans og familiens liv. Men Paul holder kortene tett til brystet. Han er en hemmelighetsfull og upålitelig forteller og avslører ikke ting han selv mener er irrelevante. Sakte, men sikkert siver det likevel ut informasjon som gjør at brikkene faller på plass.

Selv om det er lite ytre spenning, var boka en intens leseopplevelse og vanskelig å legge fra seg.  Etter som lag på lag avdekkes, knyttes leserens interesse mer og mer til personene i dette dramaet, og mindre til selve ugjerningen, det er de to foreldreparenes moral og holdning til sitt store dilemma som blir kjernen i boka. Her får vi altså en liten rundtur i sinnets mørke avkroker, akkurat passe til å gi små frysninger på ryggen i sommervarmen…

Del på facebook

Kontakt:

47 68 07 97

E-post:

biblioteket@surnadal.kommune.no

 

Besøk vår facebook-side

Vi blir inspirert av